Det er senhøstes, det er Thanksgiving, og det er tid for… mord! Året etter at et Black Friday-salg gikk helt over styr og endte i tragedie, vender en mystisk skikkelse tilbake til byen Plymouth, et sted som er selve opphavsstedet til den tradisjonsrike amerikanske fridagen!
Man burde kanskje ikke møte opp med for store forhåpninger i en kinosal når Eli Roth står for regien. Mannen har nemlig tidligere laget en del middelmådigheter, blant annet innenfor nettopp skrekksegmentet. Men faktum er at Roth også har en veldig stor tilhengerskare, blant annet fordi han ofte drar godt på og smeller til med hakket mer saftigere filmer enn mange av sine medregissører i bransjen. Tematisk er det likeså.
Han slo for alvor igjennom med Cabin Fever tilbake i 2002, hvor han allerede her viste at han hadde en forkjærlighet for å visuelt vise hva som faktisk skjer med menneskekroppen om den også utsettes for vold. Senere dykket han ned i de mørkeste menneskelige avkroker i Hostel (2005), så i exploitation-genren med Grindhouse (2007), og i 2013 gikk han like så godt for kannibalisme i The Green Inferno.
Nell Verlque i rollen som Jessica. (©SF Norge)
Denne gang kjører han en mer ren skrekkslasher i stil og grep, hvor hint og likheter underveis tar oss med til klassikere som både Halloween, Fredag den 13nde og Skrik-universet. En gruppe voksne enkeltpersoner og noen studenter opplever nemlig å bli jaktet på av en galning i en John Carver-maske. Carver var en virkelig og tidligere guvernør i Plymouth, og en legende som sådan. Regissør Roth bruker ham her som en ny type slasher-skurk i samme gate som eksempelvis Ghostface i Skrik, og masken er ikke minst veldig lik Guy Fawkes-masken, blant annet kjent fra filmen V for Vendetta (2005).
Thanksgiving viser allerede fra starten av at den akter å gi oss et skikkelig kick. Etter en fantastisk energisk, morsom og satirisk åpningsdel, over oss menneskers griskhet og egoisme i disse salgs-tider, går man mer over på klassiske genregrep og triks, men dog uten å miste evnen til både å overraske og more underveis. Her er nemlig bakt inn satire, samtidskritikk og en herlig dose bekmørk og grotesk humor, både i manus, karakterer, i måten teknologi og sosiale medier rammer oss på, samt i en haug med riktig så groteske drap.
Thanksgiving er nemlig usedvanlig nasty i drapene sine, og den godeste “John Carver” forsøker å lage sin egen høsttakkefest og kalkunmåltid av og med en gruppe av ofre. På veien flesker Roth til med direkte fysisk ubehagelige drap som kjennes både her og der i kinosalen, noe som faktisk ikke lenger er hverdags, all den tid vi nærmest føler å ha sett “alt” innen denne genren.
Dette er en leken og frisk genrefilm, men som også har noe mer på hjertet der den parallelt klarer kunststykket å føles både smart og stikkende satirisk. Filmen er med andre ord selv langt ifra noen kalkun, og spørsmålet er om man sitter igjen med noen rester etter denne høsttakkefesten, for som genrefilm sluker i hvert fall undertegnede hele dette skrekkmåltidet.
