Andre verdenskrig er over og den verdenskjente privatetterforskeren, Hercule Poirot, har pensjonert seg. Han har flyttet til Venezia og lever et tilbaketrukket liv. Motvillig lar han seg dog invitere til en seanse i et gammelt og hjemsøkt adelspalass med dødsfall til følge.
Agatha Christie sin berømte privatdetektiv, Hercule Poirot, er tilbake for tredje og siste gang i Kenneth Branagh sin triologi av nyinnspillinger. Branagh har allerede regissert og spilt hovedrollen i to nyinspillinger av Christie sine kriminalromaner, Murder on the Orient Express (2017) og Death on the Nile (2022). Denne tredje filmen er en nyinnspilling av romanen Hallowe’en Party, men i motsetning til hans to tidligere filmer er denne kun delvis basert på den originale historien.
Ikke lenge etter slutten av andre verdenskrig flytter Poirot til Venezia hvor han trekker seg tilbake i en i herskapelig bolig for å leve sin pensjonisttilværelse. Hans gamle venn Ariadne Oliver besøker ham i forbindelse med den nye kriminalromanen hun skriver. Hun har mottatt negative anmeldelser på sine siste bøker og overtaler ham til å bli med henne på en barnefest i forbindelse med allehelgensaften samme kveld. Etter festen skal det kjente talemediumet Joyce Reynolds forsøke å kontakte vertinnens avdøde datter. Vertinnen er den kjente operasangeren Rowena Drake som etter sin datters død også har trukket seg tilbake. Hun bor i et av byens gamle adelspalass, visstnok hjemsøkt etter at det i sin tid hadde blitt brukt som barnehjem.
Kvelden forløper seg med den annonserte barnefesten, overdådig arrangert, og med påfølgende seanse kun for spesielt inviterte. Når døden inntreffer forhindrer en storm politiet å ankomme øyen, og det faller på Poirot å løse mordgåten nå som gjestene er sperret inne sammen.
Vi kjenner godt Poirot portrettert av David Suchet i TV-serien Agatha Christie’s Poirot med sine 70 episoder som har blitt sendt på TV her i Norge. Men selv med Suchet sin mesterlige fremstilling av den belgiske privatetterforskeren er Branagh sitt bidrag et friskt pust i tilbudet av filmatiseringer.
Historien som vi kjenner den fra boken og den omtalte TV-serien er kraftig endret. Passende er det da at filmtittelen er A Haunting in Venice istedenfor Hallowe’en Party. Titlene i triologien begynner da hver for seg med de passende ordene Murder, Death og Haunting. Dessverre tror Disney, som distribuerer filmen i Norge, at nordmenn ikke vet hva ordet hjemsøkelse betyr, dermed har de forenklet tittelen til Mord i Venezia for oss. Første ord i de norske filmtitlene blir tilsvarende Mordet, Mord og Mord. Ikke like gjennomtenkt.
Branagh sin fremstilling av Poirot er som i hans tidligere filmer: Han har den forseggjorte barten, den franske aksenten sammen med noen franske gloser som publikum lett kan forstå, og han har sine særegenheter. Særegenheter gjør at han klarer å se mønster som leder til forståelse av gjerningsmannens handlinger. Det er med andre ord en klassisk fremstilling vi får servert av Branagh som gjør en ypperlig Poirot. Men Branagh er ikke alene om å levere. Med seg har han bl.a. Kelly Reilly som vertinnen for seansen, Rowena Drake; Riccardo Scamarcio som Poirots livvakt; og Michelle Yeoh som det hyrede mediet. Alle leverer sterkt.
Felles for triologiens filmer er at Poirot er innestengt med de mulige gjerningsmennene idet han løser mordgåten. I første film er Poirot strandet på et tog med de mulige gjerningsmennene som følge av et snøskred. I den andre filmen er de på en båt, og her låser Poirot av adelspalasset som uansett er adskilt fra verden utenfor av en storm. Kanskje er det ikke rart at det ble med tre filmer etter denne metoden. Heldigvis ble det tre gode filmer.
A Haunting in Venice er en mørk film. Ikke bare innholder den mange bokstavlig talt mørke scener i det gamle adelspalasset, men stemningen og historien som fortelles er mørk og med hentydninger til det overnaturlige. Adelspalasset som er valgt ut til innspillingen er både vakkert og majestetisk. En så stor bærebjerke er det i filmens visuelle uttrykk at man kan se for seg at Branagh først fikk tilgang til det og så planla filmen deretter. Filmens historie er dessverre ikke så mye å skryte av. Endringene av den originale historien er i tråd med sjangeren, men de er banale. Trist er det at Branagh ikke klarte å avslutte triologien med et ordentlig smell. Videre føles filmen mer som en storslagen episode i en TV-serie enn en kinofilm.
En av utfordringene med å lage en Poirot-film er at det finnes et stort sammenligningsgrunnlag med mange gode eksemplarer. Det blir som en toppidrettsutøver hvis gode prestasjon falmer litt sammenlignet med det beste av hva som har vært.
Filmen er uansett en fin fortelling om en av Hercule Poirot sine saker, og en fin siste film i Kenneth Branagh sin triologi av nyinnspillinger.
Jon Christian Brekke
