Bram Stokers «Dracula» er et av litteraturhistoriens mest betydningsfulle verk. Denne bokens spesielle skrekkfaktor har fascinert generasjoner av lesere og filmskapere. Et spesifikt kapittel i boken, som omhandler skipet Demeter og dets tragiske ferd fra Bulgaria til England, har nå blitt filmatisert av den norske regissøren André Øvredal. Med filmer som Trolljegeren, The Autopsy of Jane Doe og Scary Stories to Tell in the Dark på CV-en, tar Øvredal nå for seg denne mørke sjøreisen i The Last Voyage of the Demeter.
For de som ikke er kjent med Bram Stokers fantastiske roman: Dracula bruker skipet Demeter for å reise fra sitt hjemland til England. Skipets reise ender tragisk med hele mannskapet dødt og kapteinens kropp bundet til roret. Når Demeter driver inn til Whitby, er det kun en forskremt hund som hopper ut av skipet og forsvinner inn i natten. Dette kapittelet i Stokers roman er kort, men det er fullt av effektiv atmosfærisk skrekk, noe som gjør det til en perfekt kilde for filmatisering.
Øvredals film begynner der kapittelet i boken slutter, med et forlatt skip. I filmen utforsker vi kapteinens logg som et tilbakeblikk på hva som skjedde ombord i de fire skrekkinngytende ukene skipet var på havet, og hvordan mannskapet kjemper mot det vesenet de er fanget ombord med. Hvis du nå tenker at dette høres ut som en slags 1800-talls versjon av Ridley Scotts science fiction-klassiker Alien (1979), er du ikke langt unna. Inspirasjonen er tydelig.
Stokers roman har blitt filmatisert over 80 ganger, fra den gotisk elegante versjonen med Gary Oldman til den Leslie Nielsens elleville komedie. Men Øvredals The Last Voyage of the Demeter skiller seg ut ved å nettopp fokusere på denne delen av historien. I motsetning til Netflix’ klønete mini-serie fra 2020, som også tar for seg denne reisen i en av de tre episodene, forblir The Last Voyage of the Demeter tro mot stemningen i Stokers roman.
Selv om historiens utfall er kjent, gjør dette filmen enda mer spennende. Dette skyldes i stor grad det fremragende skuespillerensemblet. Corey Hawkins som Doctor Clemens, Liam Cunningham som kaptein Elliot og David Dastmalchian som styrmann Wojchek var definitivt høydepunktene blant den ulykkelige gjengen som prøver å overleve møtet med verdens mest kjente vampyr. De tre driver historien fremover, og bidrar til den klaustrofobiske skrekkstemningen, men jeg skulle gjerne sett litt dypere rolleskildringer fra resten av mannskapet.
Den virkelige stjernen, spesielt for oss som er over gjennomsnittlig opptatt av spesialeffekter, er Javier Botet. Med sin lange og skranglete kroppsbygning bringer han Dracula til live på en måte vi aldri har sett før. Med slik kroppskontroll (og tålmodighet for utallige timer i sminkestolen) kan han uten tvil plassere seg ved siden av verdens beste creature performers, som Doug Jones og Andy Serkis.
The Last Voyage of the Demeter er ikke en typisk vampyrfilm fylt med romantiske undertoner og sexy, glittrende blodsugere. Mannskapet er fanget midt ute på havet med et blodsugende monster; det er lite romantikk med på denne reisen. Filmen byr på en rå, gotisk stemning, full av skrekk og drevet av sterke karakterskildringer. Til tross for at vi vet hvordan det vil ende, fungerer dette overraskende godt, spesielt med Bear McCrearys heftige musikk som tar oss med på ferden.
Fans av Bram Stokers roman vil sette pris på denne tilnærmingen, men da jeg så filmen lurte jeg på hvordan de uten kjennskap til boken ville oppfatte den. Dette er en vaskeekte Dracula-film som rendyrker skrekken og mysteriet rundt dette ene kapittelet i boken. Og selv om det er nok med blod, fokuserer den mer på å være nifs og uhyggelig enn å skremme med typiske «jump scares».
Med The Last Voyage of the Demeter beviser André Øvredal at han forstår skrekkens kjerne og kan levere en film som både hedrer kilden samtidig som den gir den nytt liv. I en filmverden der vampyrfilmer ofte følger en forutsigbar formel, bryter nemlig denen filmen molden og gir oss noe genuint forfriskende.
