To venninner i 20-årene deler en leilighet i 1930-tallets Paris. Pauline er advokat og Madeleine skuespiller. Begge arbeidsløse, penlense og desperate da muligheten for berømmelse plutselig åpner seg for Madelein idet hun blir mistenkt for et mord hun ikke har begått. For hva om hun innrømmer drapet som selvforsvar og inntar offerrollen i offentligheten. Medieoppmerksomheten som følger må vel føre til suksess for en skuespillerinne?
Dette er en drama-komedie med en kriminal-historie om to bestevenninner som sliter med å få endene til møtes i storbyen. Fortellingen er enkelt og uten krumspring med en humor som ligner litt på den man finner i Olsenbanden. Filmen er melodramatisk tung med overdrivelser på alle de rette stedene for å slå budskapet i bordet.
Humor har filmen også. Vi får se det franske rettsvesenet hvor en granskingsdommer leder etterforskningen istedenfor politiet. Han er en enkel sjel, men har en oppegående sekretær som forgjeves forsøker å lede ham på riktig spor.
Filmens krim-aspekt gir oss tilbakeblikk i svart-hvitt, men de er av typen hvor vi får se hva rollefiguren forestiller seg, ikke hva som virkelig skjedde.
François Ozon står for både regi og manus. Det er ikke det at det er dårlige saker, men han smører så tykt på at det blir mer pålegg enn brødskive. Fortellingen hadde hatt godt av en spenstig historie og noen aha-øyeblikk.
Filmen er uansett løst basert på et teaterstykket fra 1934 av samme navn som forøvrig allerede har blitt filmatisert to ganger før.
Filmen serverer 1930-tallets mote og holdninger på godt vis og fargene i filmen er spesielt tidsriktige. Tidsriktig er også kvinnekampen som er viklet inn i fortellingen. For å sitere Pauline: «Vi har barns rettigheter, men dømmes som voksne.»
En melodramatisk kosefilm rettet mot en aldersgruppe som i Norge neppe gidder å se en franskspråklig film hvor de må lese undertekster. Filmen har dog sin sjarm.
Jon Christian Brekke
