Når Ethan Hunt igjen tar på seg et tilnærmet umulig oppdrag, fører det ham til en gammel kjenning han trodde var død for lenge siden. På veien møter han på både nye og gamle “kollegaer”, samtidig som jakten på en svært avgjørende nøkkel blir avgjørende for om et enormt farlig våpen faller i feil hender.
Når det syvende kapittelet i Mission:Impossible-franchisen smeller i gang, er det første del av to filmer, hvor del to kommer neste år. I del 1 må Hunt og hans Impossible Mission Force-team (IMF) starte jakten på et type virus som ikke bare vet det meste om alle – det former og utvikler seg også på egenhånd og utgjør slik en enorm trussel, ikke ulikt mange av farevarslene vi i dag diskuterer og kan se antydninger til rundt kunstig intelligens.
Og dermed er årets Mission-film både høyaktuell, for ikke også å si skremmende skildrende for hvor galt det kan gå om slike våpen havner i feil hender. Med seg på laget har Tom Cruise igjen navn som Rebecca Ferguson, Simon Pegg, Ving Rhames, Henry Czerny og Vanessa Kirby, mens nye tilskudd er navn som Pom Klementieff (Guardians of the Galaxy-filmene), Hayley Atwell (Agent Carter) og Cary Elwes (Saw).
Og igjen er Norge representert, igjennom landskap og locations som Hellesylt i Stranda og Raumabanen, hvor det blir mord på selveste Orientekspressen, som for anledningen gjennomgår en heidundrende togtur som ender med et brak, for å si det mildt. Dessverre blir vi (igjen) avskrevet med å være et annet sted i disse scenene, nærmere bestemt i de østerrikske alper, men vi får være takknemlig for at Norge igjen er valgt til selve innspillingsstedet her.
Som seg hør og bør byr også dette Mission-kapittelet på det som siden første filmen tilbake i 1996 har vært kjennetrekk for filmserien. Her er den selvdestruerende oppdragsmeldingen, de overbevisende lateksmaskene, hopping fra sted til sted i smellvakre omgivelser innenfor et enkelt episodisk narrativ, og mang en twist i historien underveis.
Og ikke minst – Dead Reckoning del 1 byr på halsbrekkende stunts som kun Tom Cruise kan, og tør, utføre selv. I årets utgave blir vi servert et motorsykkelhopp utfor en norsk fjelltopp, samt heftige scener ombord og på taket av Orientekspressen. Men før dette, sveiper vi også innom imponerende enkeltscener som involverer en heftig ubåtscene i starten, en biljaktscene igjennom Romas gater som muligens er tidenes villeste biljaktscene (ja, serr!), samt en vanvittig imponerende lang scene fra flyplassen i Abu Dhabi (hvordan man i det hele tatt har fått lov til å spille inn denne scenen er for undertegnede vanskelig å skjønne!) – alle filmatisk utførte scener som gir oss frysninger underveis!
Tom Cruise som Ethan Hunt, Rebecca Ferguson som Ilsa Faust, Ving Rhames som Luther Stickell og Simon Pegg som Benji Dunn. (©Paramount Pictures)
En annen ting som imponerer med Mission-filmene er at karakterene er levende, sjarmerende, og tidvis riktig så morsomme. Manus- og karakterarbeid er formet av dedikerte folk, og dette smitter over på oss underveis.
For det er liksom bare å legge seg paddeflat for Cruise og co. De serverer action og underholdning av første klasse, enten man liker slikt eller ei. Samtidig er det selvsagt helt lov å begynne å bli smålei det som etter syv filmer nå starter å gå litt på tomgang, nemlig Tom Cruise i kjente positurer, settinger og firsprang. Og, begynner man å se for seg hvor mye nytelse Cruise får av å få leke Jesus- og frelserfigur, ja så er det også lov å bli litt småkvalm gitt. Men, dette forandrer ikke det faktum at Mission-serien ikke blir overgått av særlig mange i dagens filmproduksjon, og filmene får slik en egenkvalitet over seg som blant annet hyller, respekterer og akter å gå i de gode gamle filmfotsporene, i steden for å dynke seg selv i halvhjertede datagenererte scener og arbeid.
Slikt kan man bare være takknemlig for, og så lenge Cruise, regissør Christopher McQuarrie og co. orker å holde på, skal det mye til for å overgå dette som actionunderholdning. Likevel er det en snikende følelse av å ha “sett dette før” som gjør seg gjeldende underveis. Er man blitt bortskjemt? Begynner filmserien å ødelegge litt for seg selv? Og hadde filmene vært hakket råere om vi bare fikk sett én dråpe realistisk blod underveis? Dette er bare tanker som kommer til undertegnede og som du kjære leser ikke nødvendigvis skal bry deg om, men som altså likevel kan sies å redusere filmene ørlite grann.
Dead Reckoning er nemlig like fullt, og isolert sett, en underholdningsfilm av ypperste klasse og som har alt hva en popcorn-blockbuster skal ha, og egentlig mer til. Slutten på filmen fisler bittelitt dvaskt ut, men dette er selvsagt fordi man skal ha en overgang til neste film og siste kapittel. Og gudene må vite hva vi blir servert da. Det er bare til å glede seg til neste sommer allerede!
