Insidious: The Red Door

Insidious-franchisen startet tilbake i 2010, med James Wan bak rattet, en kar som også startet Saw-serien og Conjuring-kapitlene. I Insidious-universet tar man for seg mellomsjiktet som mange tror befinner seg mellom levende og død tilstand. Med andre ord – spøkelser, demoner og all that in between.

Insidious – The Red Door er femte filmen i serien, og tar i stor grad for seg den gjennomgående karakteren Dalton Lambert, sønn av Josh og Renai Lambert, familien som igjennom alle filmene har blitt plaget av onde og mørke krefter, inkludert en demon hvis hensikter ikke akkurat er å gjøre familien mye godt.

Tilbake til første- og andrefilmen opplevde Dalton såpass mye traumatisk at han nå, som ung voksen og ny student på universitetet, må forsøke å hanskes med alle traumene og minnene som stadig trenger seg mer og mer på. Det hjelper med andre ord ikke å forsøke å glemme dem – de vil uansett komme til overflaten, enten Dalton vil, eller ikke.

Pappa Josh (Patrick Wilson) sliter med mye av det samme, og kontakten med sønnen er heller dårlig. Sønnen Dalton føler nemlig at minnene hans alltid har forsøkt å si ham at det var pappa Josh som laget mye av kvalmen tilbake i barndommen. Realiteten er derimot ganske motsatt – Josh har hele tiden forsøkt å hjelpe sønnen og familien sin, med det resultat at han selv stadig ble mer og mer mentalt sliten. I The Red Door må derfor far og sønn forsøke å finne tilbake til de riktige minnene, samtidig som de forsøker å bekjempe demonene som plager dem begge.

Som skrekkfilm fortsetter også femtefilmen å skremme oss med sine etter hvert temmelig velkjente grep og triks. Insidious-seriens fremste kjennetegn er hinsides høy lyd, skingrende vond og plutselig bruk av skremmelyder, som om dette velkjente skrekkgrepet var det eneste man kunne bruke for å skremme. I de første filmene opplevde undertegnede dette som skikkelig irriterende, for ikke å si billig. Dette er jo som kjent det kjipeste trikset i skrekkboka, og det å tvinge hjernen til å skvette igjennom ubehagelig høy lyd, kan sjeldent kalles for noe i nærheten av verken god regi, eller filmkunst.

Men… den godeste James Wan, som er medprodusent her, vet jo selvsagt dette godt selv. I denne filmen har han overlatt regijobben til hovedrolleinnehaver Patrick Wilson (som her debuterer som regissør), og Wilson fortsette ikke bare å bruke lyd på denne måten, men man klarer også å overraske ved å gjøre uforutsette overraskelser i klipp, timing og i skrekkscenene. Dette er noe Wan alltid har vært god på – å leke seg med skrekk-konvensjonene, bryte dem, for slik å virkelig makte å skremme. I The Red Door funker dette, igjen, sånn passe godt i flere enkeltscener. Enkelte steder har man ikke sjans å se ting komme, noe som tilfører filmen et kvalitetsløft utover det mer kjente og kjære i denne filmserien.

Når dette er sagt… The Red Door er ikke så forferdelig interessant, medrivende eller uforglemmelig. Historien om Dalton som forsøker å “finne seg sjæl”, og på veien fikse på forholdet til sin far, føles litt kjedelig i lengden. Filmen er forøvrig en sånn type film som går fra skremmescene til skremmescene, nærmest som episodiske scener, hvor man umiddelbart skjønner at nå skal det skje noe. Dette tar litt brodden av overraskelsene, selv om de altså tidvis er aldri så bra utført, når de først kommer.

Det narrative løpet i The Red Door er med andre ord ikke all verdens. Samtidig er det unektelig noe fascinerende over historien likevel. Det er ikke hver dag vi ser et far-sønn forhold problematiseres og skildres slik, i hvert fall ikke innen skrekkgenren. Det nærmeste, og kanskje beste eksempelet, må være The Shining (1980), hvor også far og sønn kommer inn i en vond og ond spiral hvor forholdet deres etter hvert blir riktig så surt. I oppfølgeren, Doctor Sleep fra 2019, er det også her sønnen i huset som forsøker å få orden på traumene sine, akkurat som i Insidious: The Red Door.

Som sistefilm ut i en skrekkserie, føles The Red Door helt grei, sånn skrekkmessig, men heller ikke stort mer. Den har et klart avtrykk av opprinnelsesmann James Wan over seg, selv i Wilsons regi, men det som til slutt gjør mest inntrykk, og til og med lokker frem en emosjonell klump i halsen, er måten far-sønn-forholdet skildres på, og til slutt ender. Ekstra fint er det at dette som filmfranchise virker å selv sette et tydelig punktum nå, noe som ikke akkurat er vanlig i slike filmserier som bare varer og rekker. Og det er kanskje helt greit, for historien om familien Lambert føles melket nok nå.