Project Wolf Hunting er en hypervoldelig slakterfest av en film! Groteske sår, opprevet kjøtt og blodsprut som står til alle kanter – her spares det ikke på grafiske beskrivelser av sadistisk lemlesting, gørr og grisedeng. Det er kanskje ikke så rart det ryktes at det gikk med over 2,5 tonn blod under produksjonen av denne filmen!
Under transporten av farlige kriminelle fra Filippinene til Sør-Korea tar en hevngjerrig selvmordsbomber livet av mesteparten av både fangene og vaktene. Dette fører til at myndighetene bestemmer seg for at neste ladning med kriminelle skal fraktes med en stort lasteskip i stedet. Man skulle kanskje tro det var en bedre ide, men den gang ei…
Fangene blir fraktet inn på skipet og forsvarlig sikret av politistyrken som fungerer som deres fangevoktere, under ledelse av overbetjent Lee Seok-woo (spilt av Park Ho-San). Med på reisen blir også en reddhare av en lege og en ung, øltørst sykepleier. Kort tid etter skipet har kommet seg ut på internasjonalt farvann bryter helvete løs. Under ledelse av den psykopatiske morderen Park Jong-doo (spilt av Seo In-Guk) kommer de kriminelle seg fri og setter i gang med å massakrere mannskapet og politistyrkene.
Seo In-Guk i rollen som den sadistiske Park Jong-doo.
Project Wolf Hunting (eller Neukdaesanyang som den heter på originalspråket) er skrevet og regissert av Hongsun Kim, mannen bak filmer som Metamorphosis (2019), The Chase (2017), The Con Artist (2014) og Traffickers (2012). Project Wolf Hunting kom originalt ut i Sør-Korea og en god del andre land i 2022 og kommer endelig nå på kino i Norge.
Den blodige kampen mellom politiet og de kriminelle tiltar, med leie tap på begge sider. Med et forandres plutselig situasjonen om bord. Alt går fra vondt til verre da det viser seg at alt oppstyret og blodsutgytelsen har vekket til liv noe gammelt og blodtørstig som lå skjult i dypet av lasteskipet. Det som skjer videre oppsummeres utmerket av en av de eldre kriminelle: «Hvis ikke dette er helvete, vet jeg ikke hva som er det».
Seo In-Guk er overbevisende i rollen som den sadistiske, full-tatoverte Park Jong-doo, som tar ledelsen for banden med straffanger som prøver å ta over skipet. Særlig en av scenene hvor han «tar seg av» en av mennene han akkurat har drept fremhever hvilken kaldblodig, syk jævel han er. Hans motstykke er overbetjent Lee Seok-woo, spilt av Park Ho-san, som er lederen for politivaktene. Med en stram mine gjør han hva det skal være for å få jobben gjort og er villig til å kjempe til siste slutt. Men vil det være nok?
Her ser vi Park Ho-san som overbetjent Lee Seok-woo i vill kamp mot Seo In-Guk i rollen som Park Jong-doo.
To andre roller som også stikker seg ut: den stillferdige Do-il (spilt av Jang Dong-yoon), en ung morder som er flagget rødt i Interpols overføringsdokumenter, og Choi Gwi-hwa, som spiller rollen som den fryktinngytende, morderiske skapningen som våkner til liv. Det er først og fremst knyttet til denne karakteren science fiction-aspektet filmen kommer frem, noe jeg ikke vil gå dypere inn på for å unngå spoilers.
Det er rikelig med kampscener i denne filmen (noen ville kanskje si det er lite annet). Disse er godt koreograferte, og spesialeffektene er vellagede og groteske. Vi blir i løpet av filmen eksponert for en rekke variasjoner av blodpumpende sår, forvridde lemmer, oppkuttet kjøtt og annen herjing med menneskekroppen på groveste vis.
Plottet i denne filmen er i liten grad komplekst, men dette er heldigvis ikke en film som krever en komplisert historie. Skal du se Project Wolf Hunting bør det være for den intense voldsforherligelsens skyld. På tross av dette er filmen inspirert av to historier fra virkeligheten: transporten av koreanske kriminelle fra Filippinene i 2017 og de tvilsomme medisinske eksperimentene utført av den japanske hæren på den Filippinske basen «Unit 731» under andre verdenskrig.
Park Ho-san i rollen som overbetjent Lee Seok-woo.
Project Wolf Hunting er en to timer lang voldsorgie, som av og til føltes litt i lengste laget for min del. Jeg kan like lange filmer, men da bør de helst ha hakket mer dybde å by på enn denne filmen har. Med et par grep som litt mer karakterbygging, bakgrunnshistorie hadde man kanskje endt opp med å bry seg litt mer om karakterene.
Filmen klarer for all del å være det den prøver å være, ekstremt blodig og voldelig underholdning. Hvis jeg skal sammenlikne den med fjordårets mest voldelige filmopplevelse: Terrifier 2 (som jeg også anmeldte), har denne filmen bedre effekter og et plot som er hakket lettere å svelge, men mangler den humoristiske kreativiteten i drapene. Resultatet er uansett en godt gjennomført kavalkade av død og fordervelse!
Project Wolf Hunting ender mest sannynligvis opp med å være årets mest blodige film. Etter mine tidligere beskrivelser bør det ikke komme som noen gedigen overraskelse at denne filmen har endt opp med å få 18 års aldersgrense. Er du fan av splattersjangeren, mengder av blod og ekstrem vold er dette helt klart en film for deg! Hvis du er av det mer pusete slaget er det nok best å stå over.
