Hva skjer når en kvinne som har levd for å bli beundret for utseendet sitt bikker 40? Kvinnen vi opplever denne problemstillingen gjennom er keiserinne av Østerrike og dronning av Ungarn, Elisabeth, også kjent som Sisi (1837-1898).
Keiserinne Elisabeth (spilt av Vicki Krieps) var som prinsesse Diana utrolig vakker, opptatt av syke mennesker, elsket av folket, plaget av spiseforstyrrelse, pinet av trange forventninger til hennes rolle, en utro mann (keiser Franz Joseph, spilt av Florian Teichtsmeister), og pressen. Da som nå, var det hennes utseende pressen helst ville skrive om. Corsage er en overraskende kul film for sin sjanger. Den lykkes i å aktualisere problemstillingen på en fengende og uforventet måte.
Vi følger Keiserinnen av Østerrike i det hun går over i 40-årene. Hun legger ikke skjul på hvor deppa hun er og smiler overhodet ikke én gang da bursdagen hennes feires og det synges «lenge må hun leve og skjønn skal hun være». Keiserinnen har vært kjent for sin skjønnhet. Spesielt hennes usedvanlig vakre hår som hun har en egen ansatt til å stelle flere timer hver dag. Og hennes smale midje på 44 cm! For å få til den spiser hun bare suppe av kjøttkraft og tynne skiver appelsin.
«Corsage» betyr korsett. Keiserinnen snurper det inn så hardt det går. Men det er ikke bare selve korsettet som er trykkende. Det er hele forventningen om at man må være vakker og tiltrekkende for å ha verdi som gjør at hun så og si ikke får puste. Samt alle forventningene til en keiserinne. Til og med mannen og barna prøver å styre oppførselen hennes i tråd med disse.
Men hun er totalt uinteressert i formelle tilstelninger og roller og vil heller bare fnise med menn, røyke og reise bort. Historisk store begivenheter er presentert som ubetydelige for henne – kjedelige – hun bare går gjennom dagene. Hun smiler nesten aldri. Hvert fall ikke for å være høflig eller skape god stemning. Det er en ganske kald, overfladisk og selvopptatt verden hvor det kan virke som ingen elsker noen, som keiserinnen sier. Hun oppsøker menn og flørter, men det er hovedsakelig for å få bekreftet at hun er begjært.
Regissør Marie Kreutzer tar seg noen kunstneriske friheter som gjør dette til et uvanlig historisk drama. Blant annet så er det upresist i forhold til visse datoer, som når heroin og film ble oppfunnet. Det er fullstendig anakronistisk om andre ting, som at en Rolling Stones sang blir fremført på harpe i 1878. Slike anakronistiske detaljer, som også viser seg i interiør og smykker, forsterker opplevelsen av hvor tidløs problemstillingen er. Hovedpersonen oppleves mer som en person fra vår tid som er puttet inn i en historisk kontekst enn en person fra før i tiden. Spørsmålet om hvorfor keiserinnen får portrettet av seg selv som 40+ til å se ut som hun fortsatt er en ung pike treffer samtiden godt. (Hvorfor får Madonna fortsatt seg selv til å se ut som hun er tjue?)
Filmen bæres av det fremragende skuespillet til Vicky Krieps. Paradoksalt nok, så er noe av det mest fengslende med filmen Vicky Krieps sin skjønnhet, selv om filmen egentlig skal handle om en kvinne som mister sin skjønnhet. Hun har ikke en eneste rynke (og hun er faktisk ikke fylt 40).
Film-musikken, spesielt tittellåten «She was» av Camille, bærer mye av stemningen i filmen og skaper noen ikoniske scener av melankolsk, men uknuselig livskraft.
Et spørsmål denne filmen uunngåelig vekker er: Når vi har all den friheten keiserinnen manglet, til å engasjere oss for hva vi vil og til å være hva vi vil, hvorfor dyrker så mange jenter og kvinner i dag en identitet som en som er pen å se på og seksuelt attraktiv?
