Romskipet U.S.S. Titan synker. Man skulle ikke tro at et romskip kunne synke, men det er nå fanget i en et gravitasjonsfelt, og blir dratt ned i dybden av en kosmisk sky der det til slutt vil bli knust av den massive tyngdekraften. Mannskapet jobber på spreng for å finne en utvei, men utenfor skyen patruljerer det mystiske romskipet til den morderiske kaptein Vadoc. Dette er Star Trek på sitt beste!
Etter en lengre pause kom Star Trek for fullt tilbake på skjermen våre da den amerikanske regissøren J.J. Abrams ga oss Star Trek i 2009. Dette var riktignok en slags reboot med Chris Pine i rollen som Captain Kirk, og selv om filmen gjorde det bra på kino, fikk den noe blandet mottakelse fra de mest ivrige fansene av Gene Roddenberrys fremtidsvisjon. Filmen ga oss to oppfølgere, og banet vei for en ny era for Star Trek, som i stor grad ville finne sted på strømmetjenestene med serier som Star Trek: Discovery, Star Trek: Strange New Worlds og Star Trek: Picard.
Star Trek: Picard er serien om det jeg vil påstå er den mest ikoniske av Star Trek-kapteinene. Den britiske veteranskuespilleren Sir Patrick Stewart spilte kaptein Jean-Luc Picard gjennom syv sesonger av Star Trek: The Next Generation mellom 1987 og 1994. I disse årene seilet kapteinen og hans mannskap opp og frem og ble noen av de mest kjente ansiktene fra de mange ukentlige tv-sendte science fiction-serier som gikk på den tiden. Der mange andre science fiction-serier lente seg på action og vold i en mørk fremtid, fulgte Star Trek: The Next Generation den opprinnelige serieskaperen Gene Roddenberrys visjon om en utopisk fremtid der vold kun er en siste utvei.
Star Trek: The Next Generation forandret seg gradvis etter Gene Roddenberrys død, vel å merke, og universet han skapte ble mørkere og mer konfliktfylt. Spinoff-serier som Star Trek: Deep Space Nine og Star Trek: Voyager introduserte oss til nye roller og konflikter, og snart var galaksen i full krig med The Dominion War og andre alvorlige situasjoner.
Etter syv sesonger, spillefilmer og spinoffs, har vi ikke hørt så mye fra tidligere kaptein Jean-Luc Picard. Det forandret seg i 2020 da den første sesongen av Star Trek: Picard ble lansert på Prime Video. I denne sesongen møter vi den nå pensjonerte Jean-Luc som lever ut sine eldre dager på en vingård i Frankrike. Men fortiden innhenter ham, og det er ut på eventyr i verdensrommet med et nytt mannskap.
Det første som slo meg da jeg så denne nye serien er hvordan Star Trek har forandret seg. Star Trek: Picard omfavnet virkelig den mørkere utviklingen som skjedde etter Gene Roddenberrys død, og glemmer i stor grad flere viktige elementer av det utopia-samfunnet han så for seg. Som et resultat av dette og av andre merkelige valg fra serieskaperne, var de to første sesongene ganske lunkne. Det kunne lett virke som om serieskaperne var helt innstilt på å forandre hva Star Trek egentlig er.
Det forandret seg riktignok i sesong tre av Star Trek: Picard. Her er vi tilbake til mer tradisjonell Star Trek, og det er fantastisk å se at serien endelig finner et godt fotfeste, selv om det tok to sesonger før vi kom hit. Den tredje sesongen av Star Trek: Picard er riktignok veldig nostalgi-drevet, men dette er en historie om reisens slutt, og for en reise det har vært! Vi vet vi sannsynligvis ikke kommer til å se Patrick Stewart og resten hans originale mannskap i disse rollene igjen og det er dypt rørende.
Den tredje sesongen av Star Trek: Picard begynner når Picard mottar et nødsignal fra sin gamle skipslege og eks-kjæreste Dr. Beverly Crusher (spilt av Gates McFadden). Hun er helt tydelig i vansker og er skadet etter et ublidt møte med en mystisk fiende. Picard slår seg sammen med sin gamle nestkommanderende, den pensjonerte William Riker (spilt av Jonathan Frakes, som også regisserer et par av episodene), og de to klekker ut en plan om å «låne» Rikers gamle romskip, U.S.S. Titan, for å dra for å redde Dr. Crusher.
Ved å utgi seg for å være høytstående offiserer, tar de seg ombord på U.S.S. Titan, der de møter nestkommanderende Kommandør Seven of Nine (spilt av Jeri Ryan). De tre klarer å lure den sta kapteinen på skipet, kaptein Liam Shaw (spilt av Todd Stashwick) til å sette kursen mot nødsignalet. Der møter de mer enn de regnet med. Et mystisk krigsskip som utgir seg for å være prisjegere, er på jakt etter en av mannskapet til Beverly Crusher. Men det kan tyde på at kapteinen der, kaptein Vadic (spilt av Amanda Plummer, jepp, hun gærningen fra Tarantinos Pulp Fiction), er langt mer enn hun utgir seg for.
Mens dette skjer, jobber tidligere Starfleet-offiser Raffi Musiker (spilt av Michelle Hurd) undercover i de kriminelle miljøene. Når et terrorangrep utsletter et rekrutteringsanlegg for Starfleet, slår hun seg sammen med Klingon’en Worf (spilt av Michael Dorn) for å komme til bunns i mysteriet og finne de som står bak. Og ikke uventet har dette noe med trøbbelet Picard og mannskapet hans har havnet opp i.
Etter to veldig ujevne sesonger av Star Trek: Picard, gir denne siste sesongen alt jeg ville ha fra en moderne Star Trek-serie. Hele gjengen er tilbake. Humoren sitter løst, og hver av de seks episodene jeg har sett glimrer med skikkelig spenning. Og for science fiction-nerder som meg er det utrolig godt å se en Star Trek-serien med skikkelig fokus på romskip og verdensrommet.
Denne sesongen av Star Trek: Picard låner mye fra spion-thrillere, og har noe veldig Tom Clancy-aktig ved seg. Her er det terror-angrep, spionasje, katt-og-mus-jakt mellom romskip som minner om noe rett ut av Hunt for the Red October eller Crimson Tide. En Star Trek-sammenligning ville vært den fan-favoritten Star Trek: The Wrath of Khan fra 1982. Spenningen er som regel intens, mer filmatisk, men vi samtidig tiden og pusterommet vi trenger til å bli kjent med nye og gamle ansikter og det hele føles ofte som en skikkelig familiegjenforening.
Denne sesongen fortsetter også den mer harde og dystopiske versjonen av Star Trek som ble etablert i den første sesongen, men unngår de mer åpenbare selvmotsigelsene og bruddene på etablert verdensbygging fra de to første sesongene. Samtidig klarer denne sesongen å gi oss en tøffere Star Trek uten at det blir overdrevet og flaut, noe den forrige sesongen slet en del med. Dette skyldes i stor grad hva sesong tre av Star Trek: Picard handler om: gjenkjennelig, tradisjonell Star Trek sett igjennom et moderne og voksent filter. Og ja, det er spesielt å høre Jean-Luc Picard si «fuck» i en setning. Men det gjør han her, og utrolig nok fungerer det!
Det er vanskelig å sammenligne moderne Star Trek med slik serien var da det gikk ukentlig på TV-skjermne på 80- og 90-tallet. Kvaliteten på de gamle episodene var av veldig blandet kvalitet, fra det banale og elendige til drama av høyeste kvalitet. Med strenge innspillingsplaner og ukentlige tv-sendinger, var de seriene helt avhengig av å bli laget regelmessig og til rett tid. Hollywood-politikk kom ofte i veien, og det gikk ofte utover kvaliteten på seriene.
Også i moderne Star Trek har kvaliten vært noe blandet, fra det gode (Strange New World og de to første sesongene av Star Trek: Discovery) til det middelmådige (de to første sesongene av Star Trek: Picard og sesong tre og fire av Star Trek: Discovery).
Denne tredje og siste sesongen av Star Trek: Picard er en fantastisk svanesang for Jean-Luc Picard. Jeg er også overlykkelig over å se den gamle gjengen igjen: Riker, Worf, LaForge, Troi og noen flere jeg ikke skal nevne for å unngå spoilers gå ut på et siste eventyr. Som den Star Trek-fan’en jeg er, er dette en skikkelig gave. Det eneste jeg er lei for er at det ikke blir mer etter dette.
Vi avslutter med dette fantastisk morsomme sitatet av Michael Dorn som Klingon-krigeren Worf:
I am Worf, Son of Mogh, House of Martok, Son of Sergei, House of Rozhenko, Bane to the Duras Family, Slayer of Gowron. I have made some chamomile tea. Do you take sugar?
-Worf, Son of Mogh, House of Martok, Son of Sergei, House of Reshenko, Bane to the Duros Family, Slayer of Gowron (Star Trek: Picard – Sesong 3)
Streaming:
