En mann skynder seg nedover en sidegate i den lille kystbyen. Han er livredd. Det virker som om hele den merkelige, vannskapte befolkningen her har vendt seg mot ham. Husene på hver side av gatene er gamle og falleferdige, og eim av rotten fisk henger i luften. Og der! En bevegelse i det mørke smuget. Refleksjonen av to digre øyne i månelyset – for store for et menneske!
Det er kanskje ikke nøyaktig ord for ord, men det er en scene hentet ut fra en av novellene til den amerikanske forfatteren Howard Philips Lovecraft (1890-1937). The Shadow Over Innsmouth handler om en ung mann som føler seg trukket mot en mystisk småby ved kysten i New England, der innbyggerne, som har groteske fiskelignende trekk, raskt begynner å jakte på ham.
Shadows Over Innsmouth, og faktisk de fleste novellene og historiene Lovecraft skrev i sitt korte liv, kan leses som ren spenning og skrekk, eller som et innblikk i forfatterens vanskelige liv. Og man trenger ikke å lese nøye mellom linjene for å forstå at H.P. Lovecraft var en mann med store psykologiske problemer.
Sjangeren Lovecraft skrev i kan betegnes som «kosmisk horror». I forfatterens levetid var denne gjerne begrenset til magasiner som Weird Tales, og ikke veldig populært. Dette var fremdeles en tid der grøss og gru ble mest forbundet med de viktorianske grøsserne som Dracula og Frankenstein, selv om H.G. Wells hadde gjort mye for å bane vei for Lovecraft med hans science fiction-drama The War of the Worlds på slutten av 1800-tallet. Til tross for noe forskjellige sjangre (nå skal det sies at The War of the Worlds er, for meg, skumlere enn noe Lovecraft skrev), er det mange likhetstrekk mellom de to forfatternes tekster. Det samme kan ikke sies om personlighet, vel å merke. Vi skal se nærmere på HG Wells og de mange filmatiseringene av The War of the Worlds i en annen artikkel.
Kosmis horror handler om det ubeskrivelige – det som er så mye større enn oss at vi mennesker ikke kan håpe på noe mer enn å overleve med sinnet intakt. I kosmisk horror blir protagonisten gjerne stilt opp mot eksistensielle mysterier om mennesket opprinnelse eller mektige, gude-lignende skapninger. Til sammenligning er vi så små, så uviktige og så uten håp at det er faktisk ingenting vi kan gjøre for å bekjempe trusselen.
Samtidig handler kosmisk horror ofte om overmot, ego og hubris. Protagonisten er gjerne en godt utdannet og intelligent person som aktivt søker et mysterie for å så forstå at det de har rotet seg opp i er så mye større enn det de noen gang kunne forestilt seg. Lovecrafts egne historier, som ofte er skrevet i første person som journaler eller brev, ender gjerne med at protagonisten løper i frykt fra stedet for å så bli innlagt på nærmeste galehus.
Til tross for at det er vanskelig å filmatisere bra, har filmskapere lenge latt seg fascinere av denne sjangeren. For hvordan beskriver man egentlig det «ubeskrivelige»? Lovecraft var både fargerik og vag i sine beskrivelser, med overdrevet bruk av kompliserte adjektiver. Det virker ikke alltid som forfatteren selv vet hva han mener, og det lar vår fantasi løpe løpsk og komme med våre egne tolkning. Ta som eksempel forfatterens beskrivelse av et av hans mest kjente monstre, en Shoggoth:
The nightmare plastic column of foetid black iridescence oozed tightly onward through its fifteen-foot sinus; gathering unholy speed and driving before it a spiral, re-thickening cloud of the pallid abyss-vapour. It was a terrible, indescribable thing vaster than any subway train — a shapeless congeries of protoplasmic bubbles, faintly self-luminous, and with myriads of temporary eyes forming and unforming as pustules of greenish light all over the tunnel-filling front that bore down upon us …
–H.P. Lovecraft, At the Mountains of Madness
Hvordan filmatiserer man noe slikt? Mester-filmskaper og Lovecraft-entusiast Guillermo del Toro har lenge hatt et ønske om å filmatisere At the Mountains of Madness, og kaller det sitt «drømmeprosjekt». Det ble aldri noe av, dessverre. På nett kan man finne hint om hvordan et slikt prosjekt ville sett ut. Det mest kjente er kanskje en dataanimert konsept-video som bli sluppet i fjor, og det som er et tidlig utkast til et manus, om vi skal tro de som har lagt det ut på nett. Ta det med en klype salt. Du finner begge nedenfor:
Og nedenfor kan du lese eller laste ned det som angivelig er Guillermo del Toros tolkning av H.P. Lovecrafts At the Mountains of Madness. Dette manuset dukket opp på flere steder på nett for en tid tilbake, jeg er usikker på hvor «ekte» det er:
Men hva med andre filmatiseringer? Til tross for den vanskelige tematikken og forfatterens egne synspunkter (vi kommer til disse straks), lar film- og serieskapere seg fascinere og inspirere. Selv spillverdenen, fra World of Warcraft til Bloodborn til Sunless Sea er full av referanser til forfatterens historier.
Et ikke så vakkert sinn
Den amerikanske forfatteren Howard Philips Lovecraft ble født i Providence, Rhode Island i 1890. Han hadde en vanskelig barndom. Etter å ha mistet sin far i ung alder, ble lille Howard utsatt for det som bare kan kalles emosjonell barnemishandling av sin svært konservative og puritanske mor. Dette førte til en rekke psykiske lidelser, slik som alvorlige depresjoner, agorafobi, angst, paranoia, voldsomme mareritt og frykten for alt nytt og ukjent.
Som et resultatet av denne oppveksten og de konservativen holdningene til moren, utviklet Lovecraft en mildt sagt «entusiastisk» rassisme, selv sammenlignet med normene i tiden han levde. Lovecrafts noveller, samt de tusenvis av brevene han skrev, bærer tydelig preg av dette, og noe av det er svært vanskelig å lese.
Til tross for en angivelig frykt for sex og det motsatte kjønn, giftet Lovecraft seg med Sonia Greene i 1924, og paret flyttet til New York City. Lovecraft mistrivdes veldig fra første stund i den flerkulturelle byen, og det problematiske ekteskapet varte bare i to år. I et brev Lovecraft skrev i 1925 beskriver han byens smeltedigel av kulturer slik:
I certainly hope to see promiscuous immigration permanently curtailed soon. Heaven knows enough harm has already been done by the admission of limitless hordes of the ignorant, superstitious and biologically inferior scum of Southern Europe and Western Asia.
-H.P. Lovecraft, 1925
Lovecrafts rasistiske holdninger myknet noe opp etter hvert som han ble eldre. Han begynte å reise mer og kom i kontakt med andre amerikanske forfattere, slik som Robert E. Howard, August Dereleth og Donald Wandrei, som han også delte ideer og historier med. Noen av historiene han skrev på mot slutten av livet, slik som The Whisperer in Darkness, hintet til en gryende toleranse til minoriteter og andre kulturer. Lovecraft ble aldri rik av arbeidet som forfatter, mye på grunn av en dårlig selvtillit, selvkritikk og en mening om at ekte gentlemen ikke skulle ta betalt for kunstnerisk arbeid.
I 1936 fikk Lovecraft en rekke helseproblemer, men hans frykt for leger forhindret ham ta imot behandling i tide. I 1937 døde Lovecraft av tynntarmskreft. Han ble 46 år gammel.
Filmatiseringene
Til tross for kontroversene rundt forfatteren, har Lovecrafts noveller, samt sjangeren han etablerte, blitt spesielt populær i årene etter hans død. Flere kjente forfattere, slik som Stephen King, Neil Gaiman og Ramsey Campbell nevner Lovecrafts litteratur blant sine største inspirasjonskilder, og Lovecrafts mytologi, eller «Cthulhu Mythos» kryper stadig inn i filmer, serier, dataspill og andre medier.
Det er produsert en rekke filmer og serier med inspirasjon fra Lovecrafts historier. Her finner vi filmer i alle sjangere, fra bloddryppende grøss til rolledrevne dramafilmer og til og med komedier. Filmskapere som Guillermo del Toro, Ridley Scott, Jordan Peele, John Carpenter, Richard Stanley og Stuart Gordon lar seg ofte inspirere av Lovecraft, og kosmisk horror spiller en viktig rolle i filmer som Alien, IT, The Thing, 2001: A Space Odyssey, Hellboy, War of the Worlds, Annihilation, Bird Box, Event Horizon og serien True Detective.
Her er et utvalg filmatiseringer direkte inspirert av Lovecrafts noveller og historier.
Color Out of Space (2019)
It was just a color out of space. A messenger from realms whose existence stuns the brain and numbs us with the gulfs that it throws open before our frenzied eyes.
-Ward (Elliot Knight), Color Out of Space
Den mildt sagt eksentriske regissøren Richard Stanley gir oss den første filmen av sin trilogi basert på Lovecrafts noveller. I rollene finner vi blant annet Nicolas Cage, Joely Richardson, Madeleine Arthur, Brendan Meyer og Julian Hilliard.
Color Out of Space er historien om Gardener-familien, som nylig har flyttet ut på landet og startet alpakka-oppdrett. Moren i huset, Theresa, har nylig gjennomført en operasjon for brystkreft, noe som byr på utfordringer med ektemannen Nathan. Det dysfunksjonelle familieforholdet påvirker også deres tre barn, som forsøker å håndtere utfordringene på sine egne måter.
Gardener-familiens hverdag blir snudd på hodet når det som ser ut til å være en meteoritt lander i hagen, noe som fører til en rekke mystiske hendelser. Merkelige planter og insekter sprer seg på eiendommen, og et uforklarlig lys skinner om natten. Snart begynner hendelsene å påvirke Gardener-familien, både fysisk og psykisk.
Color Out of Space er en av mine favoritter blant Lovecrafts noveller, og det gledet meg å se hvor nærme Richard Stanley holdt seg til handlingen, til tross at den er flyttet til nåtiden. Filmen bare fungerer, og Nicolas Cage leverer som vanlig sin kjente galskap på skjermen. Den er også skikkelig skummel og til tider grotesk (selv for oss garvede grøsserfans), og det gir meg håp om at Stanleys neste film i trilogien, som skal være basert på Lovecraft-historien The Dunwich Horror, vil bli bra. Color Out of Space anbefales for de som liker god, grotesk, surrealistisk og fargesprakende grøss!
The Whisperer in Darkness (2011)
Shall I tell you? Are you ready? Come closer. Let me whisper it to you.
-Henry Akeley (Barry Lynch), The Whisperer in Darkness
The Whisperer in Darkness er lavbudsjetts indie-film fra 2011 regissert av Sean Branney. Filmen ble produsert av Lovecraft-fanklubben The H.P. Lovecraft Historical Society, og er filmet i en stil som er ment å minne om filmer fra 1930- og 1940-tallet. Det hele føles veldig autentisk Lovecraft, og selv om budsjettet er minimalt, er resultatet riktig bra.
Filmen, som er basert på Lovecraft-novellen med samme navn, begynner etter et voldsomt regnvær som har fått elver til å gå over sine bredder i New England. Store, krepselignende skapninger med vinger blir funnet skylt opp på elvebreddene, og professor Albert M. Wilmarth fra Miskatonic University begynner å etterforske saken. Det hele leder Wilmarth til en avsidesliggende dal der mennesker er i ledtog med skapningene, de såkalte Mi-Go’ene.
Selv om Whisperer in Darkness er en indie-film og kanskje for de spesielt interesserte, synes jeg den er god. Handlingen følger Lovecrafts novelle nokså nært, selv om det er lagt til litt ekstra på slutten av filmen for å runde av storyen på en bedre måte enn i novellen.
Cthulhu (2007)
I don’t know what they were. There were things, and they were on the ground, they were on the ceiling… everywhere!
-Russel Marsh (Jason Cottle), Cthulhu
Dan Gildark har regi på denne filmen som er basert på Lovecrafts novelle Shadow Over Innsmouth. Cthulhu ble laget på et nokså lavt budsjett og ble raskt glemt av både publikum og anmeldere etter at den kom ut i 2007.
Filmen følger den unge historieforeleseren Russ, spilt av Jason Cottle, som reiser tilbake til den lille kystbyen han vokste opp i for å være til stede i sin mors begravelse. Russ er homoseksuell, og møter motstand fra familien og det konservative kystsamfunnet. Men gradvis merker han at det er mer som ligger til grunn for innbyggernes merkelige oppførsel.
Cthulhu er en spesiell film. Den er tidvis saktegående til tross for å være basert på en av Lovecrafts beste og mest actionfylte noveller. Og til tross for bisarre sekter, monstre fra havet og skumle ritualer, er det relativt lite action og spesialeffekter å se i filmen. Men det Cthulhu leverer på er stemningen og filmen er til tider riktig så nifs.
The Call of Cthulhu (2005)
I have looked upon all the universe has to hold of horror, and even the skies of spring and flowers of summer must ever afterward be poison to me.
H.P. Lovecraft, The Call of Cthulhu
The Call of Cthulhu er en indie-film produsert av fanklubben H.P. Lovecraft Historical Society. Den er nokså uvanlig med tanke på at den er en stumfilm i stil med filmer fra 1920-tallet.
Filmen er basert på H.P. Lovecrafts mest kjente novelle, og handler om etterforskningen av den mystiske Cthulhu-sekten. Etter hvert som forskjellige historier blir nøstet sammen, slik som en politimanns jakt på en sekt i sør-statene i USA og en norsk sjømanns fortelling om møte med monstre på havet, begynner det å danne seg et tydeligere bilde.
The Call of Cthulhu er en svært spesiell film. Den ble vist på en rekke filmfestivaler i 2006, og har fått svært gode omtaler, spesielt for sin uvanlige visuelle stil. Men dette er absolutt en film for de spesielt interesserte, eller de som ønsker å se noe langt utenom det vanlige.
Dagon (2001)
No one leaves Imboca. People come, but no one leave.
-Ezequiel (Francisco Rabal), Dagon
La meg først rydde opp i litt forvirring rundt titler, spesielt for de av dere som har lest litt Lovecraft. Dagon, i likhet med Cthulhu fra 2007, er basert på samme Lovecraft-historie: Shadow Over Innsmouth, som jeg refererte til i starten av artikkelen, og som Lovecraft skrev i 1936, et års tid før han døde. Men Dagon er navnet på en annen Lovecraft-novelle, som ikke har så mye med denne filmen å gjøre. Og Cthulhu refererer til Call of Cthulhu, Lovecrafts kanskje mest kjente verk.
Dagon, som også følger Lovecraft-novellen Shadow Over Innsmouth nokså løst, er en helt annen film enn Cthulhu, som jeg nevnte tidligere, og har alt vi kan forvente av en Stuart Gordon-grøsser. Filmen er produsert i Spania, så en del navn er byttet ut fra Lovecrafts historie, slik som Innsmouth som er byttet til Imboca, og handlingen er satt til den spanske kysten i stedet for New England.
Fire venner er på seiltur utenfor kysten av Spania når båten forliser i en storm. To av dem tar seg inn til kystbyen like i nærheten for å skaffe hjelp, men ting går ikke som forventet når det viser seg at byen er bebodd av groteske fiskemennesker og andre monstre.
I ekte Stuart Gordon-stil, er Dagon blodig og gørrete, og selv om den følger Lovecrafts historie til en viss grad, er stemningen en helt annen enn den Lovecraft ønsket å få frem.
From Beyond (1986)
Humans are such easy prey.
-Dr. Edward Pretorius (Ted Sorel), From Beyond
Jeg nøler nesten med å skrive om From Beyond. Som fan av Lovecrafts noveller, er jeg glad for at Stuart Gordon i det minste valgte å beholde det riktige navnet. Om dette er en kultklassiker kan diskuteres. Den fikk gode anmeldelser da den kom ut, men ble antagelig for drøy for publikum, noe som gikk utover billettsalget. Og det er forståelig, da den til tider er så ekkel og grotesk at det er vanskelig å se den.
Ideen bak Lovecrafts novelle er den samme som i filmen, men som med de andre filmene til Stuart Gordon, har regissøren vridd sjangeren fra å være et mysterium og over til det overdrevne og groteske. Resultatet er en science fiction-grøsser som mildt sagt går sine egne veier.
Her møter vi forskeren Crawford Tillinghast (spilt av fantastiske Jeffrey Combs) som har laget en maskin som sender ut signaler som stimulerer et organ i hjernen. Formålet med dette er å kunne forsterke sanser. Men ting går selvfølgelig ikke etter planen, og etter at slimete ål-lignende monstre dukker opp fra løse luften, går ting raskt i nedoverbakke.
Sammenlignet med andre grøsserfilmer fra 80-tallet, har From Beyond noen riktig gode spesialeffekter, men det overskygges litt av hvor grotesk, voldelig og pervers filmen er.
Re-Animator (1985)
You’ll never get credit for my discovery. Who’s going to believe a talking head? Get a job in a sideshow!
-Herbert West (Jeffrey Combs), Re-Animator
Stuart Gordons film, Re-Animator, regnes som en kultklassiker og er en av de store grøsser-komediene fra 80-tallet. Filmen er basert på Lovecrafts novelle Herbert West – Reanimator, og var forfatterens eneste publiserte forsøk på å blande skrekk med humor (Lovecraft var angivelig ingen morsom mann). Filmen ble godt mottatt av både publikum og anmeldere, og har vunnet flere priser.
Her møter vi Herbert West, en arrogant og ambisiøs legestudent som har funnet opp et serum som kan vekke døde kropper til live. Novellen fremstiller dette som en slags «Lovecraftiansk» versjon av Frankenstein, med gravrøving og eksperimenter, men filmen tar selvfølgelig en noe annen retning. Det er tross alt Stuart Gordon som har regien.
Re-Animator er, i ekte Stuart Gordon-stil, blodig, gørrete og pervers. Men i motsetning til From Beyond, gjør den dette med ganske snedig humor og et klart og tydelig glimt i øyet. Jeffrey Combs er knallbra som den eksentriske, nei, stryk det… den gale, Herbert West, noe som er med på å gjøre denne filmen uforglemmelig.
Men, som med andre Stuart Gordon-filmer, er ikke dette for alle. Filmen inneholder noen særdeles drøye scener.
Guillermo del Toro’s Cabinet of Curiosities
It’s the world that’s mad. That’s what breeds fear. Knowing what lurks in the darkness. Knowing where fear lives!
-Richard Pickman (Crispin Glover), The Pickman’s Model
Som jeg nevnte innledningsvis, er Guillermo del Toro stor fan av HP Lovecrafts historier, og har lenge latt seg inspirere av dem. I 2022 kom Netflix-antologien Guillermo del Toro’s Cabinet of Curiosities ut, der to av episodene, Pickman’s Model og Dreams in the Witch House, er direkte filmatiseringer av Lovecrafts historier.
Picman’s Model, med Ben Barnes og Crispin Glover i hovedrollene, handler om en kunsstudent som blir kjent med en eksentrisk kunstner som maler marerittaktige bilder som kommer til live og terroriserer de som ser dem.
Dreams in the Witch House, med Rupert Grint og Ismael Cruiz Cordova i hovedrollene, er mer en klassisk spøkelseshistorie om en mann som oppdager en annen dimensjon der han møter sin avdøde tvillingsøster.
Begge episodene er mer tro til Lovecrafts egne historier enn mange andre filmatiseringer. Er dette på grunn av episode-formatet i del Toros antologi-serie eller har det mer med regissørens respekt for kildematerialet? Jeg gleder meg iallefall til å se neste sesong av Guillermo del Toro’s Cabinet of Curiosities og håper på flere filmatiseringer av Lovecrafts historier der.
Lovecrafts popularitet?
Lovecraft har sjelden vært mer populær enn han er nå, og jeg lurer noen ganger på hvordan han selv ville opplevd dette dersom han hadde levd i vår tid. Ville denne eksentriske og kontroversielle forfatteren fortsatt å mykne opp sine holdninger om han hadde blitt eldre? Det er mange som mener det. Selv er jeg ikke sikker. Og jeg innrømmer at jeg synes det er vanskelig å se forbi de mildt sagt giftige meningene han fylte sine noveller og sine brev med, spesielt i starten av sin karriere.
Så hvorfor er han så populær nå? Det er vel kanskje mer riktig å si at det er sjangeren, og ikke mannen, som er populær. Men med interesse for kosmisk horror i filmer, bøker, spill og andre medier, kommer også interesse for mannen Lovecraft. Det er lett å bortforklare hans holdninger som en del av tiden han levde i, men det er bare delvis tilfellet. Lovecraft var en rasist, antisemitt og xenofob, og dette kan ikke bortforklares. Han fikk negativ oppmerksomhet for dette mens han levde, og selv Lovecrafts brevvenn, forfatteren Robert E. Howard fra Texas, og mannen bak litterære figurer som barbaren Conan og den puritanske Solomon Kane, ba Lovecraft tone det litt ned.
Er det greit at vi bare glemmer Lovecrafts rasisme nå. Det har tross alt gått over 85 år siden han døde? Det blir kanskje litt for enkelt. I det minste bør vi kunne ha det i bakhodet dersom vi velger å lese novellene og brevene han skrev. Og de som ønsker å tolke eller filmatisere Lovecrafts noveller, enten det er for film, bøker, spill eller andre medier, kan gjøre det akkurat som de vil, spesielt siden hans historier for lengst har sluttet å være beskyttet av opphavsrett.
Og filmskapere har begynt å forstå sjangeren. Vi har sett på Richard Stanleys Color Out of Space, som er en av de bedre Lovecraft-filmatiseringene til nå. Jordan Peeles HBO-serie basert på boken Lovecraft Country, som har sin handling satt til 50-tallets USA under Jim Crow-lovene, og som på mange måter er et oppgjør med Lovecrafts rasisme. Og jeg tror mange av oss krysser fingrene for at Guillermo del Toro endelig får filmatisert At the Mountains of Madness, som han lenge har ønsket. Jeg gjør i alle fall det.
Så gjenstår det å se om vi gradvis glemmer mannen og meningene hans, mens vi fortsetter å omfavne den mytologien han skapte.
Forfatterens kommentar: Denne artikkelen er basert på en artikkel jeg publiserte på en annen filmnettside i 2020. Mye har skjedd siden den gangen, og nå var det altså på tide å publisere en ny og oppdatert versjon her på Filmmagasinet.