Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne på en anmeldelse som dette. Og dermed blir ikke denne anmeldelsen som andre anmeldelser. Som noen av Filmmagasinets lesere vet, er jeg også redaktør for FilmLore.no, en side dedikert til fantasy, science fiction og fandom. Du vet, det nerder som meg ofte er opptatt av. Og i likhet med mange andre nerder, er jeg spesielt opptatt av JRR Tolkiens bøker, og filmene de har inspirert. Disse har de siste 30 årene vært med på å forme hvem jeg er.
Og nå, rundt 20 år etter at Peter Jackson ga oss sin episke trilogi basert på Tolkiens The Lord of the Rings, og 10 år etter at vi fikk den ofte omdiskuterte og noen ganger latterliggjorte trilogien basert på The Hobbit, skal vi igjen tilbake til Middle-earth. Denne gangen er det JRR Tolkiens «Second Age» som står for tur, en viktig tidsperiode i hans verden satt noen tusen år før bøkene og filmene de fleste av oss allerede er kjente med. Lesere av den noe kompliserte The Silmarillion, en slags skapelsesberetning om Middle-earth, samt andre mindre kjente bøker og historier, er allerede kjent med «The Second Age».
Men før vi begynner, må jeg komme med en tilståelse. Jeg var lenge veldig skeptisk til den Amazon-produserte serien vi nå får. Peter Jacksons trilogier har en så viktig plass i mitt nerdehjerte at å se andre skuespillere ta over rollene som Galadriel og Elrond ble vanskelig. Selv High King Gil-galad, alvenes konge, som vi bare så i noen få sekunder i Peter Jacksons første The Lord of the Rings-film, ble feil i denne nye serien. Det hjalp ikke en gang at skuespilleren som nå spiller Gil-galad, Benjamin Walker er nesten prikk lik Mark Ferguson, som spilte ham for over 20 år siden. Jeg var så sta og sikker på at denne nye serien ikke ville måle seg med noe som kom før.
Og følelsen var kanskje sterkest da jeg så trailerne og markedsføringen. I alle fall i starten. Dette var ikke min Elrond. Dette var ikke min Galadriel. Jeg måtte se trailerne flere ganger før jeg forsto at dette kanskje har noe for seg. Og selv om jeg ikke var 100% sikker på at Peter Jackson hadde sagt det siste ordet i debatten om Middle-earth-filmatiseringer, så hadde han i alle fall lagt lista så høyt at det ville være praktisk umulig å komme over den. Men da frysningene kom, og da tårene kom, da forsto jeg at noe var i ferd med å skje. Jeg falt hodestups av det gjerdet jeg hadde sittet på, og ramlet rett ned i den gryende Rings of Power fandom!
The Lord of the Rings: The Rings of Power håndterer det massive skuespillergalleriet på en smidig måte gjennom flere sammenknyttede storyer. Selv om jeg bare fikk to av episodene til denne anmeldelsen, så er jeg såpass belest i JRR Tolkiens bøker (*host* Nerd! *kremt*) at jeg vet hvor historien går. Og dette er en historie som aldri mister takten, den føles aldri saktegående, men tar seg allikevel tid til å virkelig bygge de mange skikkelsene vi møter. Og selv om serien er modernisert, selv sammenlignet med Peter Jacksons filmer, har den noe helt tidløst ved seg. Det er helt tydelig, til tross for hva den mer «giftige» siden av fandomen påstår (vi skal komme tilbake til dem litt senere), at serieskaperne har stor kjærlighet til både Tolkiens bøker og tidligere filmatiseringer.
Som nevnt tar serien oss tilbake til «The Second Age». Det er fred i Middle-earth etter en lang periode med krig mot den onde Morgoth. Men i kjent og kjær fantasy-tradisjon, som det skal sies i stor grad ble til nettopp på grunn av JRR Tolkien, er ondskapen på vei tilbake, noe de fleste Alver, Dverger og Mennesker ikke er i stand til å se.
Vi møter en yngre Galadriel (spilt av Morfydd Clark), oppslukt av hevntanker og på jakt etter Morgoths løytnant Sauron, som drepte hennes bror Finrod (spilt av Will Fletcher) i den store krigen, «The War of Wrath». Samtidig, i alveriket Eregion, forbereder alve-smeden Celebrimbor (spilt av Charles Edwards) et stort prosjekt, med hjelp av den ambisiøse diplomaten Elrond Half-elven (spilt av Robert Aramayo. Ved hjelp av dvergene i Khazad-dûm, vil dette prosjektet forandre Middle-earth for alltid, på godt … eller ondt.
Vi møter også det vandrende Harfoot-folket, en slags tidlig Hobbit-rase som lever i skjul over fjellene i øst, i landet Rhovanion. Harfoot-jenta Nori Brandyfoot (spilt av Markella Kavenaugh) møter en mystisk «kjempe» (spilt av Daniel Weyman), som har blitt sendt til Middle-earth via en brennende meteor. Hva han gjør her, og hvor han kommer fra, er det få som vet. Kanskje ikke han selv en gang. Men han virker nesten litt kjent!
Og i Southlands forlater alvene sin post nå når High King Gil-galad har erklært at krigen er over og at freden vil bli varig. Men som med mange andre steder i Middle-earth, beveger det seg skumle og onde ting i skyggene, og Silvan-alven Arondir (spilt av Ismael Cruz Cordova) blir igjen for å beskytte menneskekvinnen han har blitt forelsket i, Bronwyn (spilt av Nazanin Boniadi).
Det er kanskje lett å få inntrykk av at alle disse historiene og dette enorme rollegalleriet kan gjøre serien noe hektisk og travel, og det er ikke en helt feilaktig oppfatning. Og jeg har ikke engang beskrevet alt rundt øyriket Numenor og Elendils familie! Rings of Power utspiller seg utvilsomt på en massiv skala som får serier som Game of Thrones til å blekne. Mange av historiene møtes heldigvis, men det er allikevel mye å holde styr på, spesielt dersom man ikke er godt kjent med JRR Tolkiens univers.
Noe av dette kan komme av at disse historiene, slik de kan leses i bøkene, strekker seg over tusenvis av år i «The Second Age». Serien forandrer dette ved å flytte på mange hendelser, slik at mesteparten skjer parallelt med hverandre. Jeg kan forstå denne avgjørelsen, for ellers ville menneskene i serien dø i annenhver episode, siden det kun er alvene som er udødelige. Men allikevel, dette var kanskje en av de forandringene jeg hadde mest vanskelig for å svelge i starten, da jeg forventet det ville komme til å forandre viktigheten av alvisk udødelighet, og flere av de grunnleggende historiske begivenhetene i Tolkiens verden. Men da jeg så de første episodene, tenkte jeg overhodet ikke på det. Jeg er ingen Tolkien-purist, men om du er det, anbefaler jeg deg å ta et dypt pust og forberede deg på slike forandringer. Det er en del av dem. Men ødelegger det for serien? Overhodet ikke.
Jeg må også gi ros til skuespillerne i serien. Dette er et enormt prosjekt, men da jeg så dem i rollene var det to ting jeg spesielt lot merke til. For det første er samtlige av hovedrollene veldig lette å like, og historiene deres fenger fra første stund. For det andre, og dette ble jeg spesielt overrasket over, virket det som om de «hørte til» i Middle-earth. Med noen veldig få unntak glir alle rett inn i Tolkiens verden, og når vi møter dem, er det som om de alltid har vært der. Jeg tror en av grunnene kan være at ingen av dem er spesielt kjente fra før, og for de fleste av oss er dette våre første møter med dem. Det er ingen «bagasje» fra andre serier eller filmer som ødelegger illusjonen.
Og når jeg ser tilbake nå, føles det nesten absurd hvordan det nettopp var skuespillerne som var den største irritasjonen jeg hadde. Her tok jeg feil. Dette er min Galadriel. Dette er min Elrond. Men det er også Cate Blanchett og Hugo Weaving som spilte rollene for over 20 år siden i Peter Jacksons filmer. Jeg føler meg så utrolig heldig som har både trilogiene jeg verdsetter så høyt og denne nye serien. Det ene trenger ikke å utelukke det andre. Ja takk, begge deler!
Men som du kanskje har fått med deg, så var jeg ikke alene i min tidlige skepsis til og misnøye mot The Rings of Power. Selv tidlig, og spesielt rundt den tiden da skuespillerne som hadde fått rollene ble offentliggjort, krøp det verste og mest giftige av fandom frem fra kriker og kroker rundt på internett. Diskusjon er greit, så klart. Konstruktiv kritikk er også greit, og det er lov å være skeptisk. Men dette var tradisjonell «toxic fandom», og vi har sett det før, gang på gang, samme om det er rundt The Lord of the Rings, Star Wars, Harry Potter eller Doctor Who. Jeg har studert og skrevet om dette fenomenet en god del (vi har alle våre interesser…) og var nylig gjest i Norges største Star Wars-podcast der jeg snakker om hvordan «toxic fandom» fungerer. Du kan høre den her.
Men la meg gi deg en kort gjennomgang: En merkevare eller franchise former og påvirker en persons identitet og gjør den personen til en fan, gjerne i ung alder. Den blir en viktig del av personens liv. Men alt må utvikles, fornyes og forandres for å være relevant. Merket eller franchise’en blir forandret, men personen er ikke villig til å forandre og tilpasse seg. Dette oppleves raskt som et angrep, og som svik. Full av raseri tar personen til internett, der skjerm og tastatur gir en anonymitet som er gjør det lettere å dehumanisere og dermed hate de som ikke deler personens meninger om merket eller franchise’en. Det slår aldri feil, og fører ofte til tragiske hendelser. Og med The Lord of the Rings: The Rings of Power var det de samme gamle synderne: rasisme, kvinnehat, gatekeeping og politikk – og selvfølgelig personlige angrep og fornærmelser. Fandom kan bringe fram det verste, men heldigvis også ofte det beste, i mennesker.
Ingenting, og da mener jeg ingenting kan unnskylde den oppførselen jeg har sett på sosiale medier i det siste. Samtidig er det vanskelig å nekte for at noen av de første pressekonferansene og intervjuene fra Rings of Power gjorde lite for å berolige de mer skeptiske og avventende Tolkien-fansene. Kanskje det var sjokket mange fans fikk etter overskrifter som «This Is Not Your Dad’s Tolkien» og lignende? Det tar tid å tilpasse seg, og etter å ha sett de to første episodene, var det helt klart for meg at vi var i trygge hender med Amazon. Men fans er forskjellige, og for å vinne over noen av de som har vanskelig med denne tilpasningen, hadde det sikkert hjulpet å være litt mer diplomatisk og å vise litt mer forståelse.
Enhver manusforfatter vet at det er viktig å forandre, utvikle og tilpasse hva enn det er som skal filmatiseres. Men det må gjøres. Vi kan bare håpe at Amazon vil klare å holde hånden på rattet i de fem sesongene The Rings of Power skal bestå av, og at ikke hjulene faller av i mellomtiden.
Men nå er det snart på tide. Legg all tvil til side. Jeg var skeptisk i begynnelsen, men jeg kan nå med hånden på hjertet si at Amazon klarte det. De klarte det! Til tross for en fandom som ser ut til å være besatt på å rive seg selv i filler på grunn av denne reisen tilbake til Middle-earth, så har vi ankommet. Og det er like vakkert som det alltid har vært. Velkommen tilbake. Noen av oss har alltid vært her.
