Danmark 2022
Regi: Christian Tafdrup
Med: Morten Burian, Sidsel Siem Koch, Fedja van Huet, Katarina Smulders
Genre: Horror
Premiere: 16.september
Speak No Evil er intet mindre enn et fantastisk småborgerlig skrekkabinett. Undertegnede fikk trimmet lattermusklene i noe uventet grad, men det skal langt fra forstås som at det er en film som er ufrivillig morsom i all sin grufullhet. Tafdrup er nemlig selvbevisst som få, og de mange morsomme elementene er utelukkende med på å berike forklaringen på hvorfor handlingen utspiller seg som den gjør, og spolerer ikke det utvetydig uhyggelige som unektelig innfinner seg når man har fått satt seg godt til rette. Filmen som helhet er ikke minst en vesentlig oppgradering fra Tafdrups forrige filmmageplask – En frygtelig kvinde (2017).
Det hele begynner med en ferieflørt mellom to vennepar over syndige italienske middager, som forviller seg inn i høstmørket, når danskene blir invitert på det som tilsynelatende skal bli en hyggelig helg hos sine nye ferievenner. ‘Hva er det verste som kan skje?’ uttaler hovedrollene (til stor latter fra salen på den kinovisningen jeg var på). Dermed starter et høflighetshelvete uten like. Sengen er litt liten, maten er feil, sønnen i huset bråker, stemningen er klein – det blir fort vanskelig for gjestene å sette ord på uten å høres altfor bortskjemte ut. Men det er noe som skurrer og det hviler en uhygge over filmen fra første bilde, lenge før det grusomme skjer, godt hjulpet på vei av Tafdrups noe svulstige teft for klassisk musikk. Man skal passe seg for å avsløre for mye av handlingen, men det blir på mange måter en svært ubehagelig filmopplevelse, blant annet fordi hovedrollenes (fantastisk gestaltet av Morten Burian og Louise Siem Koch) høflige, passive innstilling konstant jobber mot dem – og nettopp det er filmens store styrke.
Tafdrups inspirasjonskilder blir en litt overtydelig faktor etter hvert som de praktfulle grusomhetene utspiller seg. Det lenes svært tungt på Ari Aster, Michael Haneke og Ruben Östlund, bare for å nevne noen av de mange nærmest 1:1 kildene som preger filmen. Dermed blir mye av det som kunne vært skarpt og stilsikkert med mer erfarent håndlag, mer en slags famlende stiløvelse i regissørens spesialsnekrede referanseramme. Det er allikevel en filmopplevelse du nødig vil gå glipp av.
Ida Cathrine Holme Nielsen