USA 2022
Serieskapere: Ryan J. Condal og George R.R. Martin
Skuespillere: Paddy Considine, Milly Alcock, Olivia Cook, Emma D’Arcy, Matt Smith, Steve Toussaint, Eve Best, Rhys Ifans
Premiere: 22. august (HBO Max)
Forrige gang vi ble med til George R.R. Martins fantasy-verden Westeros, var i de siste sesongene av HBOs massive serie Game of Thrones. Serien hadde tatt igjen forfatterens egne bøker, og serieskaperne ble nødt til å finne på egne veier for den nokså kompliserte storyen. Og la oss bare innrømme det: Noen av oss ble, for å si det litt forsiktig, skuffet. Kreativitet er vanskelig for mange, og seriens siste sesong føltes som et magaplask uten like. Så hvorfor skulle vi ønske å dra tilbake til denne verdenen full av krigsherrer, intriger og ildsprutende drager
Serien er basert på George R.R. Martins roman Blood & Fire, der vi blir tatt med tilbake til 200 år før den massive fantasy-serien Game of Thrones. Her følger vi intrigene og konfliktene i det herskende adelshuset House Targaryen, kjent for sine blonde familiemedlemmer og evnen til å tåle ild og flammer. Og drager. Jeg burde kanskje nevnt dragene først. House Targaryen holder drager som «husdyr», og flere av familiens medlemmer rir på dem – gjerne i kamp!
På Jerntronen i King’s Landing sitter familiens overhode, kong Viserys Targaryen (spilt av Paddy Considine). Jerntronen er den «farligste stolen i riket» advarer kongen, og hans forsøk på å holde familien og riket samlet blir stadig utfordret, både fra utsiden og innsiden. Dette er Targaryen-familien på høyden av sin regjeringsmakt.
Og du vet hva de sier når man er på toppen: det kan bare gå én vei. House of the Dragon er i bunn og grunn et familiedrama. Riktignok et familiedrama med mord, lemlestelser, galskap og ildsprutende drager. Husk at Targeryen-familien er Daenerys Stormborns forfedre, og når vi vet hvordan dét gikk, er like greit å ikke bli overrasket om ting plutselig begynner å gå i utforbakke.
Kong Viserys har et problem. Etter å ha mistet sin dronning og førstefødte sønn i barsel, må han tenke nøye igjennom hvem som skal arve Jerntronen. Viserys føler seg for gammel til å erstatte sin dronning, så han må vurdere to kandidater: sin egen yngre bror Daemon Targaryen (spilt av Matt Smith) eller sin førstefødte datter, tenåringsprinsessen Rhaenyra Targaryen (spilt av Milly Alcock, og senere Emma D’Arcy som eldre). Begge valg byr på utfordringer. Daemon er impulsiv, brutal og har nærmest flyttet inn på det lokale bordellet. Og prinsessen er, vel, en jente. Og det kan vi jo ikke ha noe av! Ingen kvinne har sittet på Jerntronen. Kan denne tradisjonen brytes?
Men etter at Daemon fornærmer kongen og hans familie, blir han sendt vekk. Kongen utnevner sin datter som arving, noe som ikke bare gjør Daemon hissig(ere), men strider i mot rikets forventninger og tradisjoner. Daemon reiser til familiens festning på Dragonstone, der han begynner sin egen krig mot familiens fiender. Og du husker sikkert hvordan det er: når en Targaryen blir sint, blir folk skadet og drept. Ofte i hopetall.
Da jeg så de seks episodene jeg hadde fått for å skrive denne anmeldelsen, slo det meg hvor annerledes House of the Dragon føltes fra Game of Thrones. Denne series oppleves som langt strammere og mer fokusert. Her er det Targaryen-familien vi er opptatte av. Der Game of Thrones hoppet rundt i hele Westeros, med historier som bare delvis hang sammen, og som ofte ledet inn i blindveier, befinner vi oss her for det meste i storbyen King’s Landing.
Det samme kan sies om skuespillerne. Her er det lettere å få oversikt, og lettere å bli kjent med de forskjellige rollene. Jeg ble spesielt imponert av Paddy Considine som Kong Viserys. Han er en sliten og nedbrutt mann etter at dronningen og hans førstefødte sønn dør i barsel (advarsel: denne scenen er veldig sterk), men gjør det han kan for å beskytte familien og holde slekten samlet. Paddy Considine gir oss en sammensatt og komplisert konge, som forsøker å holde på de siste bitene av lykke i et liv som er alt annet enn lykkelig.
På den andre siden har vi Matt Smith som Daemon Targaryen, kongens yngre bror. Brutal, impulsiv og maktsulten. Daemon er mer det man forestiller seg når man tenker på blonde herskere i Game of Thrones. Dette er en mann som trives bedre på slagmarken eller i det lokalet bordellet enn ved hoffet. Og jeg kan komme med en advarsel til her: Som med Game of Thrones, har House of the Dragon noen ganske grafiske sex-scener. Dette er Westeros, tross alt.
Den australske skuespilleren Milly Alcock imponerer også som prinsesse Rhaenyra Targaryen. Dette er en rolle som er lett å like, en slags proto-Daenerys fra de tidligere sesongene av Game of Thrones. House of the Dragon oppleves som hennes historie, med prinsessens forhold til sin far og bror i sentrum. Senere i serien spiller Emma D’Arcy prinsessen som voksen.
Med rampelyset på de tre medlemmene av Targaryen-familien, er spennvidden mindre enn i Game of Thrones. Men serien er episk og storslått, og det er nok rolleutvikling å ta av. De tre vokser og utvikler seg, og det føles som de påvirker verdenen rundt seg, og blir igjen påvirket av den. Det er lett å tro på historiene denne serien forteller, mye lettere enn i Game of Thrones.
I starten av denne anmeldelsen stilte jeg et spørsmål: Hvorfor skal vi vende tilbake til Westeros, spesielt da vårt forrige besøk skuffet mange? Hvorfor ikke? House of the Dragon gir oss en sterk historie i en fortelling om en familie som ofte ble nevnt i den originale serien. Serien er satt i storbyen King’s Landing, og mye vi ser her vil føles veldig kjent for fans av originalserien. Dette er en «prequel», men den overdriver heller ikke referansene, og gjør seg fort ferdig med «Se her, husker du det!»-scener.
House of the Dragon er sårt trengt oppreisning for Game of Thrones-fans etter originalseriens skuffende avslutning. Det smalere perspektivet på House Targaryen holder historien innenfor visse grenser, og gjør den lettere å følge med på. Men det betyr ikke at denne serien ikke måler seg med Game of Thrones med tanke på store, episke scener. Allerede i sesongens første episoder får vi en av de beste slagscenene jeg har sett i dette fantasy-universet, med ildsprutende drager og massive armeer.
Dersom House of the Dragon sier noe om kvaliteten vi kan forvente oss på serier satt i George R.R. Marins fantasy-univers i tiden fremover, da blir jeg gjerne med tilbake til Westeros!