Den glemte helten

Kristoffer Joner

Når historien om de norske krigsseilernes endelig skal fortelles i spillefilmformet, er det nesten en selvfølge at Kristoffer Joner (49) spiller hovedrollen.

Tekst: Le LD Nguyen (Filmmagasinet/Oslo)

Foto: PR / Mer Film og Ymer Media

Han har looken og dialekten (i alle fall etter en lettere justering). Han har gjennom tre tiår vist at han takler alle typer roller, i alle filmsjangre. Kristoffer Joner er en av de mest markante og beste norske skuespillerne i sin generasjon. Det har vært en lang, innholdsrik og suksessfull ferd siden han ble avvist av Statens Teaterhøgskole på 90-tallet. På toppen av det hele er han en nær kompis av Gunnar Vikene, som han jobbet med på Himmelfall helt tilbake i 2002. Vikene har regi på årets store norske film om andre verdenskrig, Krigsseileren.

Gikk Gunnar Vikene han rett på deg til denne rollen i Krigsseileren, slapp du de sedvanlige castingprosedyrene?

-Njah… jeg kan ikke påstå det hundre prosent sikkert, men hadde inntrykk av at han tenkte på meg fra første stund. Jeg og Gunnar har jo kjent hverandre i Gud vet hvor mange år, og det var litt rart å tenke på at jeg skulle jobbe med en kompis og han skulle være sjefen min. Men stort sett er det bare fordeler. Når man jobber med en god venn, er det lettere å si ifra om ting og lufte idéer. Vi tenker litt likt og krangler litt og blir fort venner igjen.

Hvor mye visste du om de norske krigsseilerne før du takket ja til rollen? Ble det mye gjenoppfrisking av gammelt skolepensum pluss en god del mer under researcharbeidet?

-Jeg visste jo det grunnleggende fra før av. Noe får man gjennom skolegang, andre ting har man lest seg til eller hørt fra eldre generasjoner. Men klart, når man skal gjøre en sånn film, så blir det å grave enda dypere i materien. Krigsseilernes skjebne er en flekk på det norske flagget. Både det de ble utsatt for under krigen og i tiden etter. Det var sivile arbeidere som ble satt i en horribel situasjon, og måten de ble tatt vare på, eller IKKE tatt vare på, i etterkant, er en skam.

-Jeg husker noen av de gamle karene som satt på benkene rundt omkring i byen og drakk da jeg vokste opp, folk som kunne være fysisk eller mentalt skadet. De voksne forklarte for oss; dette var folk man ikke skulle plage eller mobbe, de har vært igjennom forferdelige ting.

Hvorfor har ikke denne delen av norsk krigshistorie blitt fortalt på film før?

-Det kan nok norske produsenter og regissører svare bedre på enn meg. Men film dreier seg jo ofte om helteskikkelser, og man har ingen åpenbare krigshelter å selge inn her. Misforstå meg rett, de er helter alle sammen, kanskje de største heltene i norsk krigshistorie. Med all respekt for Max Manus, Gunnar Sønsteby, Jan Baalsrud og alle andre som risikerte livet og forsvarte landet under andre verdenskrig – krigsseilernes innsats utgjorde faktisk en betydelig forskjell for krigens gang. Disse sivile sjøfolkene som jobbet i den norske handelsflåten og ble beordret til å frakte drivstoff, proviant og krigsmateriell for de allierte var Norges viktigste bidrag i kampen.

OVER 4000 NORSKE KRIGSSEILERE DØDE UNDER KRIGEN

Krigsseileren følger sjømannen Alfred (Kristoffer Joner), trebarnsfar fra Bergen og gift med Cecilia (Ine Marie Wilmann). Sammen med bestekompisen Sigbjørn (Pål Sverre Hagen) er Alfred ute i Atlanterhavet på jobb, når de og resten av den norske handelsflåten med ett blir tvunget inn i grusomme krigshendelser, uten våpen eller noen form for militær trening. Alfred har kun ett mål: overleve, og komme seg hjem til Bergen, der Cecilia må gjennomleve harde kår og ta vare på de tre barna i et okkupert land. Av de drøye 30.000 norske krigsseilerne, omkom over 4000 under krigen.

I skrivende stund har Filmmagasinet fått sett kun en liten mengde klipp og scener, men har inntrykk av at filmen er klart todelt. Første del handler om det som skjer under krigen, og andre del tar for seg hvordan livet ble for filmens hovedpersoner i etterkant.

Krigsfilm føles ofte episk, uansett hvor langt eller kort tidsspenn vi snakker om. Personene går jo gjennom ekstremt dramatiske hendelser, og karakterutvikling gjennom filmen er altavgjørende. Hvilken del likte du best å jobbe med som skuespiller? Del 1, med mange krigsscener og mye action, eller del 2, hverdagsdramaet etter krigen?

-Begge deler er givende å jobbe med. Del 1 er på mange måter gjenkjennelig for meg etter arbeidet med Bølgen og Skjelvet, selv om denne opplevelsen var ganske annerledes. Men det var fysisk krevende. Den største utfordringen var alt vannet. Havscenene ble innspilt i Middelhavet, utenfor Malta. Det å skyte film på et ekte, åpent hav er en utfordring. Det krever sikkerhet. Ting tar mye tid. Og så har du en blond nordmann som ikke er vant til så mye sol.

Jeg får et kick av å prestere foran kameraet uansett, men må innrømme at dramaelementene i del 2 kanskje er det som ligger mitt hjerte nærmest. Actionscenene er fysiske og man pusher grensene så langt man kan, men som skuespiller er det er rom for mye mer når man skal ta tak i følelser og det som skjer i relasjoner. Ofte uhåndgripelige ting. 

-Krigsseilerne er veldig interessante skjebner, de ble nærmest glemt og overlatt til seg selv ved hjemkomst. Det vanket ikke noe særlig med heder og ære, kompensasjonen var lusen, ingen apparat sto klar til å hjelpe folk med fysiske skader og enorme traumer. Den mannen som var før krigen, er selvsagt ikke den samme mannen etter krigen. Og like interessant er det å tenke på ektefeller og familie, som fikk hjem en helt forandret mann, og forandringen var sjeldent til det bedre. Krigen har jo gjort noe med de der hjemme også, og jeg synes Ine Marie Wilmann gjør en fantastisk rolleprestasjon som Cecilia.     

Roxana Reiss War Sailor (Mer Film)

HAR GJORT ALT

Kristoffer Joner har vist seg som en ekstremt allsidig skuespiller. Én ting er den enorme mengden roller han har gjort gjennom en allerede lang og innholdsrik karriere, men han har samtidig også klart å lage mange minneverdige rollefigurer som varierer stort som typer. Nevrotisk, eksentrisk, feminin, macho, noe midt imellom, langhåra hasjsmugler, kald og kjip, varm og snill, sliten hverdagshelt i katastrofefilm – nevn det, og Kristoffer har spilt det.

Hvordan funker hjernen din fra det øyeblikket du blir bekreftet til en rolle?

-Altså, dette blir kanskje et kjedelig svar, men jeg ser faktisk ikke så mye på min egen karakter når jeg leser manuset første gang. Det første jeg gjør, er å prøve å fatte helheten, både i historien og i det «universet» som filmen foregår i. Da hender det ofte at jeg spiller ut noen forslag til regissør og manusforfatter. Av og til har jeg gode forslag, andre ganger har jeg jævlig dårlige forslag, men det er viktig for meg å få tak i helheten, at ting henger på greip, før jeg går videre. I mine øyne blir alle karakterer bra dersom manuset er gjennomført og solid. Dersom manuset har rare hull, så holder det ikke for meg at jeg selv gjør en karakter eller visse scener som er bra.

-Jeg har ingen formell skuespillerutdannelse, «skolen» min gikk ut på å se masse filmer og tv-serier, så jeg tenker alltid fra et publikumsperspektiv. En film skal forsterke og forløse følelser hos publikum. Balansen mellom det å vise ting, fortelle i klartekst, og det å la publikum få lete etter svar selv i ting som ikke blir sagt, eller sies mellom linjene, er en overveielse som gode filmskapere er bevisst på. Jeg liker å jobbe med regissører som vil gå denne sparringsrunden med skuespillerne. Karaktermessig, så tenker jeg at det eneste jeg har å jobbe med, det er meg selv. Det vil si alt jeg har opplevd, tenkt og sett i mitt liv – det er mine egne erfaringer jeg må basere meg på når jeg skal forme en karakter.

Har du bestemte rutiner eller arbeidsmetoder du følger når du skal gi liv til en fiktiv karakter? Henge et par dager i skogen for å kontemplere livet, ta et yogakurs for å samle tankene, eller noe sånt?

-Hehe, nei, jeg liker å henge på settet! Dersom det er mulig, så møter jeg opp på sett noen dager før innspillinga starter. Skravle litt med alle som jobber med å rigge til ting, bli kjent med folk bak kamera. Dette er viktige mennesker man skal ha rundt seg i en intens arbeidsperiode, man lever på mange måter i en boble sammen. Det er fint å være trygg på hverandre og finne gode måter å kommunisere på. Nerver vil det alltid være, man skal prestere noe, og det er en fordel å være på fornavn med folk man skal prestere sammen med. Å henge på settet og bli kjent med folk, er min måte å få nervene under kontroll på.

Krigsseileren har premiere 23. september