Plukk frem femtitallsdressen og de blå semskede skoene du har glemt bort i garderoben. Øv på hoftevrikk og smør håret tjukt med brylkrem. I sommer kommer nemlig Baz Luhrmanns biopic om Elvis på kino.
Tekst: Redaksjonen
Foto: PR / SF Norge
Elvis Presley. Legende, ikonet. Kongen av rock’n’roll. Og også filmstjerne, som spilte i en pen bunke filmer da han var på høyden av karrieren. Det har vært laget mange filmer om Elvis før, både dokumentarer og spillefilmer. Men noe helt spesielt blir det når den særegne, australske regissøren Baz Luhrmann sitter bak spakene. Mannen har et distinkt filmspråk og er kjent for titler som Romeo + Juliet (1996), Moulin Rouge! (2001) og The Great Gatsby (2013).
EN BØLGE AV GLEDE
Du kan like eller mislike Luhrmanns filmstil – det går an å gjøre begge deler, av og til samtidig – men at Elvis kommer til å by på fargesprakende staffasje og spektakulære sceneshow, trenger ingen å tvile på. Dessuten er det stas at regissøren har valgt å fortelle hele historien om Kongen – fra barndom til bortgang. Og æren av å få spille hovedrollen har Luhrmann gitt til Austin Butler (30); en relativt ukjent kar som vi sist så i biroller i The Dead Don’t Die (Jim Jarmusch, 2019) og Once Upon a Time in Hollywood (Quentin Tarantino, 2019). Elvis er Butlers desidert største film og rolle hittil, ikke rart han var henrykt da Luhrmann ringte og fortalte at jobben var hans.
- Jeg ble utrolig glad. Rollen hadde kvernet i hodet mitt en stund, deilig å endelig få beskjeden. Baz og jeg hadde allerede samarbeidet fra omtrent februar til juli, da jeg fikk rollen.
- Lang audition, med andre ord!
- Ja, fem måneders audition. Haha. Da jeg gjennomførte prøvefilming, hadde vi allerede jobbet sammen i fire eller fem måneder. Og så var det en spent uke med venting. Det var jo opp til studiosjefene også, ikke bare Baz. Da gladbeskjeden kom, kjente jeg en bølge av glede, takknemlighet og begeistring. Raskt etterfulgt av erkjennelsen om at nå var det på tide å starte arbeidet – kjapt! Det ble umiddelbart en ringerunde til dialektlæreren min og bevegelsestreneren min. Jeg hadde allerede gjort mye research, men fra dagen rollen ble bekreftet begynte jeg å grave enda dypere i alt som har med Elvis å gjøre.
BLONDESKJORTER OG BOLEROJAKKER
- Elvis Presleys historie kan fortelles på en rekke måter, men Luhrmann valgte å fokusere på forholdet mellom Elvis og oberst Tom Parker, som også fungerer som fortelleren i filmen. Så egentlig får vi Parkers versjon av historien. Hva synes du om dette grepet?
- Jeg synes Baz er en utrolig filmskaper og historieforteller, og et fantastisk menneske på toppen av alt. Jeg har enorm tillit til ham som filmkunstner, og jeg synes måten han har tilnærmet seg dette på er virkelig briljant og ukonvensjonell. En spennende måte å fortelle om et så ekstraordinært liv på. Det var en fryd å få se og ta del i. Og å bevitne hvordan hele prosjektet utviklet seg i løpet av opptakene, og også under klippingen. Historien har tatt nye former og blitt finpusset etter hvert som prosessen har gått fremover.
- Mange skuespillere vil si at kostymene, håret og sminken hjelper dem å finne karakteren de skal tolke. Hvordan har det vært for deg under denne innspillingen? Du har jo jobbet med Catherine Martin, som er kjent som en av de fremste i sitt fag?
- Catherine Martin er strålende dyktig, helt klart en av de beste kostymedesignerne i bransjen. Dessuten har hun en fantastisk personlighet. Så snill og omsorgsfull. Å få så mange timer til å prøve kostymer og perfeksjonere ting … hennes oppmerksomhet rundt detaljer er uovertruffen. Det var virkelig et privilegium å få jobbe med henne på denne filmen, og å høste fordelene av arbeidsmoralen og intelligensen hennes.
- Hadde du et favorittkostyme?
- Jeg hadde ikke bare én favoritt, jeg har mange… Det avhenger av humøret mitt, men i 50-tallsscenene er det visse ting som skiller seg ut. Jeg mener, jeg har aldri brukt så mange blondeskjorter! Jeg elsket de. Og jeg elsket bolerojakkene, det fantastiske snittet. Og den helblå dressen på 50-tallet, med den blå blondeskjorten, det digget jeg. Kostymene fra 60-tallet var også bra. Skinndrakten til ’68 Special er noe av det feteste du kan ha på deg, det gir skikkelig følelse av styrke!
ROS FRA PRISCILLA
- Hvordan var det å bringe disse ikoniske opptredenene til Elvis til live?
- Det var en kompleks balanse, det der. For på den ene siden ønsket jeg virkelig å gjenskape disse ikoniske øyeblikkene på en så nøyaktig måte som mulig. Enten vi gjorde trainspotting-øyeblikk – som er disse øyeblikkene som folk kan se og sammenligne direkte med noe som Elvis faktisk gjorde, siden det finnes så mye videomateriale tilgjengelig. Da vil du at det skal være så presist som man kan få det. Og så har vi scener som vi skaper selv, for eksempel som når Elvis opptrer på Russwood og synge «Trouble». Her har vi ikke studert og basert oss på noen opptak, men likevel bør det bare så autentisk og troverdig som mulig.
- Og hvordan mestret du Elvis-bevegelsene?
- Jeg jobbet med en fantastisk bevegelsestrener som heter Polly Bennett. Vi studerte alt vi fant av Elvis og gikk grundig til verks i øvingene. Hvis han beveger hånden på en bestemt måte, vil vi studere den og spørre oss selv «Hvorfor? Hvorfor beveger han hånden slik? Hva føler han der og da, som får han til å bevege seg på den måten?».
- Du bryter ned hvert øyeblikk og hver særegne bevegelser bit for bit. Og når det er på tide å faktisk filme, må du kunne glemme alt og få det til å virke spontant, ubevisst. Noen ganger traff jeg godt, andre ganger mislyktes jeg, og da var det bare å jobbe videre, fortsette å jobbe med detaljene.
- Priscilla Presley har sagt at hun elsker filmen og er veldig fornøyd med fremstillingen din. Hvordan føles det?
- Veldig rørende. Det varmet hjertet mitt skikkelig. For til syvende og sist, er hennes tanker om filmen den eneste anmeldelsen som betyr noe for meg personlig. Hvis Elvis’ familie er fornøyd, hvis Priscilla – som kjente ham bedre enn noen andre – liker filmen og får en fin opplevelse av å se den, vel, hva mer kan jeg håpe på? Jeg følte stor lettelse da jeg hørte at Priscilla roste filmen. Da jeg tok rollen tenkte jeg at jeg ville yte både Elvis og familien hans rettferdighet. Og det gjelder også for alle over hele verden som elsker Elvis, jeg håper de kan se filmen og føle at vi har klart å fange essensen i hvem han var og hva han har betydd.