– Det er tullete at vi føler engstelse for filmkarakterer med helt virkelighetsfjerne oppdrag, i motsetning til gjenkjennelige situasjoner fra det virkelige liv, sier regissør Eric Gravel. I den franske spillefilmen Tatt av tiden skildrer han en pendlende alenemor i tidsklemme som en intens og spenningsfylt thriller.
Tekst: Aleksander Huser (Filmmagasinet/Oslo)
Foto: PR / Arthaus
– Da jeg begynte å skrive manuset om en person som tar toget for å dra på jobb, visste jeg jo at det på et vis er et kjedelig tema. Samtidig kjenner vi alle følelsen når sånne situasjoner skjærer seg, som frykten for å komme for sent. Det slo meg at det er en lignende følelse vi har for helten i for eksempel en spionthriller. Og i grunn er det tullete at vi engste oss for filmkarakterer med helt virkelighetsfjerne oppdrag, i motsetning til gjenkjennelige situasjoner fra det virkelige liv. Så jeg tenkte at man kanskje kunne kombinere dette, forteller filmskaper Eric Gravel til FilmMagasinet via Zoom.
Hans nye film Tatt av tiden handler om en alenemor som bor litt utenfor Paris og pendler inn til jobben på et hotell i hovedstaden. Å rekke fram og hjem igjen for å plukke opp barna i tide er alt annet enn enkelt, ikke minst med en omfattende transportstreik som gjør at tog og annen offentlig transport står stille. Gravel skildrer disse hektiske hverdagsutfordringene nettopp som en intens og spenningsfylt thriller, hvor den handlekraftige hovedkarakteren Julie (spilt av Laure Calamy fra Netflix-serien Ring min agent!) nærmest framstår som en actionhelt.
– Siden jeg ikke er en actionfilmregissør, så jeg på hvordan den typen filmer fungerer. En veldig bra side ved actionfilmer, er at tilskueren alltid vet hva som foregår i hovedkarakterens hode. Hvis vi på samme måte kunne la publikum vite hva vår karakter går gjennom og hva hun prøver å oppnå, kunne det være lettere for publikum å følge og engasjere seg i henne, utdyper Gravel om denne tilnærmingen.
KVINNER I SENTRUM
Regissøren har også skrevet manuset til filmen, og forteller at ideen har opphav i egne erfaringer.
– For en del år siden flyttet jeg til mer landlige strøk halvannen time utenfor Paris, tilsvarende der hovedkarakteren bor. Jeg trodde ikke det ville være mange andre enn meg som pendlet inn til hovedstaden. Det er en krevende balansegang hver eneste dag, hvor man er avhengig av at ingen ting går galt. Likevel viser det seg at massevis av folk pendler til Paris fra områder stadig lenger unna byen. Man får mer ro der ute, men det har også en pris, som jeg ville snakke om, sier han.
Filmen ligger hele tiden veldig tett på hovedkarakteren Julie. Bestemte du deg tidlig for at dette skulle være en kvinne, og hvilke aspekter var viktige ved karakteren?
– Jeg begynte tidlig å reflektere over de mange streikene og alt sinnet man ser nå overfor hvordan samfunnet fungerer, og ville gjerne ha en karakterer som i mindre grad er representert i denne bevegelsen. Hun har ingen fagforening, og man ser ikke så mange alenemødre i streikene. Jeg syntes det var en interessant motsetning i fortellingen, som jeg ville sette i perspektiv: Denne kvinnen burde egentlig blitt representert i streikene, men det er hun ikke. Hun kjemper for seg selv i dagliglivet, samtidig som det pågår en kamp i samfunnet. Og egentlig handler disse to kampene om mye av det samme, påpeker regissøren.
Hverdagslivet til filmens hovedkarakter blir ikke mindre utfordrende av at hun vil søke seg til en annen jobb, og må få andre til å dekke for seg når hun skal på jobbintervju – som heller ikke er lett å reise til, med både streiker og trafikkaos.
Også sjefen hennes på hotellet og bedriftslederen under jobbintervjuet er kvinner. Det er strengt tatt ikke så mange menn i filmen, var det et bevisst valg?
– Tja… Min første spillefilm (Crash Test Aglaé fra 2017, journ. anm) handlet også om en kvinne, med omtrent like mange kvinner blant de øvrige rollefigurene som i denne. For min del begynner det med skuespillerne, og jeg synes ofte kvinnelige skuespillere er mest interessante. Kanskje skiver jeg også derfor flere kvinneroller. Men det er jo flere kvinner som er i denne karakterens situasjon, og det ville ikke gi like mye mening å ha mange mannlige karakterer i filmen. Jeg liker å skape en form for speileffekt mellom rollefigurene, slik for eksempel hun som gjør jobbintervjuet kan være en yngre versjon av hovedpersonen. De forskjellige karakterene er i ulike faser og har ulike problemer, men på et vis utfyller de hverandre og tegner et bilde av en mer helhetlig situasjon, forteller Gravel.
SER SEG IKKE TILBAKE
Tatt av tiden vant både prisen for beste regi og beste skuespiller (Calamy) i Horizons-programmet på filmfestivalen i Venezia.
Fortell om valget av Laure Calamy i hovedrollen, hva så du etter i den som skulle spille rollen?
– På papiret kunne karakteren framstå som litt hard, og vi får heller ikke vite mye om bakgrunnen hennes – filmen gir kun et bilde av henne her og nå. Laure er jo en svært dyktig skuespiller, og jeg visste at hun mestrer både komedie og drama. Jeg tenkte at hun kunne formidle at karakteren normalt har noen lysere og mer humoristiske sider, selv om disse ikke får komme fram under omstendighetene hun er i mens vi følger henne. Jeg var også opptatt av at man skal forstå hva karakteren går gjennom, uten å dømme henne.
Som du sier, får vi ikke vite så mye om hovedpersonens fortid. Filmen er på et vis veldig i nåtid?
– Det kom av at jeg så litt mot actionfilmer, som også utspiller seg veldig mye i nåtid. Jeg ble riktignok oppfordret til å skrive og spille inn noen scener som ga flere svar om fortiden hennes, men var aldri overbevist om at vi trengte det. I klipperommet bestemte vi oss for å ikke ta dem med, fordi de ikke sa noe om selve historien – som jo handler om et menneske som prøver å ordne opp i ting her og nå.
Var du bekymret for at publikum ville se henne mer som et offer for diverse omstendigheter om vi fikk vite mer om fortidige hendelser?
– Det var noe jeg ikke ønsket. Jeg ville at hun skulle være en sterk kvinne som tar sine egne valg – og kanskje er hun i en så vanskelig situasjon på grunn av egne valg. Jeg ønsket heller ikke å ha en antagonist i filmen, som at det for eksempel skulle være sjefen eller eksmannen hennes sin skyld at hun er i denne situasjonen. Eksmannen hennes er også en karakter vi ikke får vite så mye om, men på et tidspunkt bestemte jeg meg for at vi skulle holde oss til hovedpersonen og hva hun går gjennom.
ALLE STREIKERS MOR
Særlig med tanke på strekene, oppleves det som at filmen skildrer faktiske hendelser i Frankrike. Hvor mye ønsket du at den skulle være universell, og hvordan balanserte du det i så fall opp mot det mer spesifikke?
– Jeg visste at jeg fortalte en fransk historie. Selv er jeg fransk-kanadier, men bor altså i Frankrike, og ønsket at den skulle omhandle noe av det jeg har sett utspille seg her. Jeg begynte å skrive før den særlig store streiken en tid tilbake, men hadde følelsen av at noe bygget seg opp, at det var en del frustrasjon blant folk. Derfor besluttet jeg å se for meg hvordan situasjonen ville være om et par år, om det virkelig kom til å eskalere. Og det var streiker mens vi arbeidet med å finansiere filmen. Da vi kom til redigeringsfasen brukte vi materiale fra faktiske streiker, men blandet alt sammen, så det ikke lenger er en spesifikk streik. På samme måte bruker vi reelle nyhetskommentarer som man hører på radio i filmen. Mye av det man ser og hører er ekte og gjenkjennelig, men kombinert slik at det på et vis blir alle streikers mor.
Anser du dette som en politisk film, og er det et klasseaspekt i filmen?
– Jeg mener den er politisk. Jeg lager fortellinger, uten nødvendigvis å ha svar. Sånn sett er jeg ikke så bastant, men filmen kan likevel stille kritiske spørsmål. Det er et politisk aspekt ved å stille spørsmål om valgene vi gjør i livene våre, svarer Gravel.
– Jeg ville at det skulle handle om middelklassen, fordi de i større grad merker svingningene i samfunnet, mens de fattige på et vis uansett er fattige. Akkurat nå er det en tendens til at middelklassen har fått det vanskeligere, avslutter han.
Les anmeldelse av Tatt av tiden…