Om du spør en gruppe filminteresserte om hvem som er verdens beste nålevende filmskaper, er det høyst sannsynlig at Paul Thomas Andersons navn dukker opp i samtalen temmelig fort. Det går selvfølgelig ikke an å sette fasit med to streker under svaret på et sånt spørsmål, men det skal godt gjøres å finne en regissør som har laget så jevnt over gode filmer og som nyter samme grad av respekt fra kritikere, felles filmskapere og entusiaster.
Tekst: Nicolai Berg Hansson Foto: PR / SF Norge
Paul Thomas Anderson, eller PTA som han gjerne kalles, gikk på filmskole i New York i bare to dager før han droppet ut og heller satset på «learning by doing». Kortfilmen Cigarettes and Coffee fra 1993 ble etter hvert utviklet til debutfilmen Hard Eight (1996), en slags neo-noir som på ingen måte ble en stor suksess, men som fikk god nok kritikk til at Anderson fikk følge opp med Boogie Nights (1997), han første store film. Satt til pornoindustriens gullalder på 70-tallet, følger filmen opp- og nedturene til en pornostjerne i Mark Wahlbergs skikkelse. Om premisset var noe vulgært, var filmens emosjonelle dybde overraskende rørende, og filmen ble en hit. Den gjorde Wahlberg til stjerne, og plasserte Julianne Moore, John C. Reilly, Philip Seymour Hoffman, William H. Macy, Heather Graham og Don Cheadle på kartet. De fire førstnevnte ble med videre til Magnolia (1999), en enda mer ambisiøs film. PTA insisterte på kreativ kontroll, noe han har holdt på gjennom hele karrieren, som sammen med en håndfull andre filmskapere som Kubrick, Tarantino og Nolan, gjør ham til en ganske unik skikkelse i mainstream-Hollywood.
INSPIRERT AV 70-TALLET
Med Boogie Nights og Magnolia etablerte PTA seg som en av de mest spennende nye amerikanske regissørene, og han var ikke engang fylt 30. Filmene ble nominert til flere Oscars, blant annet Anderson for manus for begge filmene. Filmspråket hans var tydelig inspirert av 70-tallsauteurer som Robert Altman og Martin Scorsese, med lange uavbrutte shots, et kamera i konstant bevegelse, store ensemble casts og oppfinnsom bruk av musikk. Etter Magnolias bombastiske fortellerstruktur, kunne ikke PTA tøye strikken stort lenger, og beveget seg i en annen retning med sin neste film, Punch-Drunk Love (2002).
Mange ble nok overrasket da det ble annonsert at Adam Sandler skulle spille hovedrollen, som en forelsket mann med angst og dårlige sosiale antenner. Sandler demonstrerte derimot at han kan spille seriøse roller også, noe han dessverre ikke har gjort så altfor ofte siden (Uncut Gems og The Meyerowitz Stories er hederlige unntak). Filmen er av mindre skala og har en mer fokusert historie enn det Anderson hadde gjort før, og havner et sted mellom komedie og drama, men beviste at PTA kan sjonglere mange stiler og uttrykk.
LANG PAUSE
Deretter fulgte en pause på hele fem år, før Anderson returnerte i 2007 med filmen mange anser som hans magnum opus, There Will Be Blood. Den ble mer eller mindre universelt hyllet av både kritikere og publikum, og står igjen som en av 00-tallets beste filmer. Daniel Day-Lewis’ Oscar-vinnende prestasjon som oljemannen Daniel Plainview har blitt ikonisk, men også filmens musikk (av Radioheads Jonny Greenwood, som har laget musikken til alle PTAs senere filmer), fotoet (fra Robert Elswit, en annen fast samarbeidspartner) og manuset (en parabel over børs og katedral i den moderne verden) står igjen som noe av det skarpeste som er blitt gjort på film i nyere tid.
Det skulle godt gjøres å følge opp There Will Be Blood, som kanskje er grunnen til at det tok ytterligere fem år før The Master endelig kom i 2012. En kompromissløs fortelling, delvis inspirert av scientologi og dets grunnlegger L. Ron Hubbard, som var like mesterlig fortalt som forgjengeren, men enda mer mystisk. Joaquin Phoenix og Philip Seymour Hoffman leverer kanskje sine beste prestasjoner begge to, og der man kanskje før kunne kritisere PTA for å lage 70-tallspastisjer, var det med de to siste filmene åpenbart at regissøren opererte helt i sin egen verden og lagde unike filmer.
GJENSYNSGLEDE
Anderson er den type filmskaper som lager filmer som kan være vanskelige å «forstå» første gang man ser dem, men som bare blir bedre og bedre for hvert gjensyn. Dette er kanskje aller mest sant for Inherent Vice (2014), som er basert på en roman av Thomas Pynchon og har et så forvirrende plot at selv etter å ha sett den flere ganger, kan det være vanskelig å oppsummere hva den egentlig handler om. I undertegnedes mening, ulmer det en klassiker som bare venter på å bli oppdaget av kommende generasjoner under det hasj-tunge filteret den er fortalt gjennom.
Phantom Thread (2017) er mer tradisjonelt fortalt, og gjorde det også betydelig bedre på box office enn de to foregående filmene. Den er PTAs andre samarbeid med Daniel Day-Lewis, hvis rolle som eksentrisk kjoledesigner er hans foreløpig siste. Filmen ble nominert til seks Oscars, og vant for beste kostyme, passende nok.
GAMMEL IDÉ BLIR NY FILM
Ved siden av spillefilmer, har PTA også regissert musikkvideoer, hovedsakelig for Fiona Apple, Radiohead og Haim. Det er fra sistnevnte band at Anderson har funnet en av de to hovedrollene til sin nyeste film, Licorice Pizza, hvor Alana Haim spiller en 23 år gammel kvinne som innleder et forhold til en 15 år gammel gutt, spilt av Cooper Hoffman (sønnen til avdøde Philip Seymour). Filmen er satt til 1973, og handler om den vanskelige første kjærligheten.
Anderson har sagt at inspirasjonen for filmen kom fra mange ulike hold:
-Ideen kom til meg på tre forskjellige stadier. Den første ideen, filmens kjerne, dette forholdet mellom en 15 år gammel gutt og en eldre kvinne, kom fra noe jeg så mens jeg ruslet rundt i nabolaget mitt. Jeg så at elevene på ungdomsskolen tok skolebilder, og en av ungene maste på den eldre jenta og prøvde å få henne med på date, og jeg tenkte «Det er et fantastisk premiss for en film…».
-Men det var 20 år siden nå, og det gikk ingensteds, og det var den eneste ideen jeg hadde. I løpet av de neste 20 årene hadde jeg et godt vennskap med Gary Goetzman, som var en barneskuespiller som grunnla et vannsengfirma og startet en flipperspillbutikk! Men det viktigste elementet var forholdet mitt til Alana, et kreativt forhold som startet for seks eller syv år siden med bandet hennes, Haim. Ta alle disse tre tingene og legg dem i en cocktailshaker, rist rundt, tilsett litt vermut og kanskje en sitronskive, og der har du Licorice Pizza.