Now, where to begin? Ah, yes. Concerning Hobbits…
-Bilbo Baggins (Sir Ian Holm)
Jeg husker ennå godt den dagen jeg så Peter Jacksons fenomenale The Fellowship of the Ring for første gang. I utgangspunktet var jeg kanskje ikke like opptatt av JRR Tolkiens bøker som mange av mine venner, men bilder og videoklipp fra innspillingen som hadde pågått i New Zealand flere år i forkant hadde vekket nok interesse til at jeg plukket opp denne boken alle snakket om – en bok det viste seg vanskelig å legge ned igjen.
Og da de første bildene glitret over skjermen på Colosseum Kino i Oslo, ble jeg dratt med til en annen verden. Dette var helt tydelig en film uten sidestykke. Og hvordan kunne det bare være den første av tre? Jeg fikk gåsehud av Galadriels fortelling om Ringens opphav og kampen mot Sauron. Og da Gandalf og Frodo trillet inn i idylliske The Shire på den lille vognen, vel, da rant tårene. Dette var ganske enkelt perfekt!
I 2021 hadde The Fellowship of the Ring sitt 20-årsjubieumet. Premieredagen for 20 år siden husker jeg som om det var i går. Selv den dag i dag, etter så mange år som filmnerd og fantasy-entusiast har jeg fortsatt ikke sett noe bedre. Å peke ut en favoritt av de tre filmene er umulig. Og siden jeg så dem for første gang har det blitt en tradisjon for meg å se dem i sine utvidede utgaver minst én gang i året.
Engasjementet (noen vil kanskje kalle det en besettelse) inspirerte i stor grad min interesse for film, og det har blitt en del lesing, skriving og møter med andre fans i årene som har gått. Og da 20-årsjubileet nærmet seg, tenkte jeg å gjøre noe ekstra, og møte de som faktisk lagde disse filmene. Denne artikkelen er resultatet av et av disse møtene.
En særlig overdådig feiring
«Reisen til Middle-earth» ble min måte å feire 20-årsjubileet til den første delen av Peter Jacksons triologi. Planen var å skrive, og å reise til New Zealand der filmene ble laget for å møte noen av de som var med på å lage dem. Men pandemien tok ikke slutt, og reiseplanene måtte legges på is etter at New Zealand innførte noen av verdens strengeste restriksjoner for å få bukt med pandemien.
Via videomøter og mail, og ikke minst sosiale medier som Twitter, har jeg blitt kjent med noen veldig hyggelige mennesker i New Zealand og andre steder, som var sentrale i Peter Jacksons massive filmproduksjon.
Om språk og oversettelser
I denne artikkelen, som først ble publisert i på engelsk på min nettside FilmLore, vil du se en del engelske navn og titler. Det er selvfølgelig helt med vilje.
Det er poesi i JRR Tolkiens engelsk som jeg mener de norske oversettelsene aldri kan nå opp til. Jeg får fnatt av «begreper som «Lommelun» og «Hobsyssel», og bruker bevisst Tolkiens engelske navn.
En av de jeg drar for å møte er den amerikanske produsenten Mark Ordesky. Mark var ansvarlig produsent og støttespiller for regissør Peter Jackson i de årene produksjonen pågikk. Han har også historier og personlige betraktninger å dele. Jeg har intervjuet Mark, og vi får møte ham senere i denne artikkelen.
Så la oss begynne med litt historie.
Legenden om filmrettighetene
Det sies at professor JRR Tolkien var en innbitt motstander av at noen skulle filmatisere bøkene hans. Det er ikke helt nøyaktig. Det var faktisk slik at den konservative Oxford-professoren vurderte flere dramatiseringsprosjekter. Mange ville gjøre et forsøk. Noen prøvde. Alle mislyktes. Og det ble sagt at Frodos episke reise til Mount Doom rett og slett var «ufilmbar».
Å prøve å beskrive detaljene omkring filmrettighetene til Tolkiens univers her vil ta for mye plass, og det er lett å spore helt av og rote seg dypt inn i en stadig skiftende Hollywood-politikk. Men fra og med 1976 var det den amerikanske produsenten Saul Zaentz som eide rettighetene for film, teater og andre produkter basert på The Lord of the Rings. Dette førte til flere forsøk på å filmatisere trilogien.
Du har kanskje sett Ralph Bakshis forsøk fra 1978 på å lage en tegnefilmversjon av The Lord of the Rings. Til tross for at resultatet var et usammenhengende og uferdig rot der alle Hobbitene så like ut (foruten Sam, som så ut som en «smeltet hagegnom», for å sitere den britiske forfatteren Ian Nathan), har filmen nådd en viss kultstatus.
Men visste du at The Beatles planla sin egen musikal-versjon? Her var planen at Paul McCartney skulle spille Frodo, Ringo Starr skulle spille Sam. I rollen som Gandalf skulle vi få se George Harrison, og John Lennon skulle spille Gollum. Filmen skulle selvfølgelig ha en haug sanger og psykedeliske seanser.
Hva med den engelske filmskaperen John Boorman, kjent blant annet for sin fantastiske 1981-film Excalibur? Boorman ville også fylle sin versjon av Lord of the Rings med merkelige sanger, drømmer, psykedeliske seanser, samt masse, masse sex. Kanskje greit at det ikke ble noe av denne versjonen, siden den konservative Tolkien hadde et mildt sagt forsiktig forhold til noen av disse temaene. Men mye av det Boorman planla for sin versjon av The Lord of the Rings ble i stedet brukt i hans film Excalibur. Om du ikke har sett den filmen, så anbefaler jeg at du tar en titt. Legg spesielt merke til Nicol Williamsons fantastiske tolkning av trollmannen Merlin. Det er mye av Gandalf i ham, og det er ingen tilfeldighet.
Og du har kanskje hørt om den russiske tv-filmen fra 1991 som nylig ble gravd fram fra filmhistoriens arkiver. Den har nå funnet veien til Youtube. Jeg har ikke sett den selv, og for å være ærlig vet jeg ikke om jeg kommer til å gjøre det. Men jeg har hørt av flere at den er hysterisk.
Så årene gikk uten at noen klarte å lage en fullverdig filmatisering. Historien om filmrettighetene ble legende, og legende ble til myte. Og i flere år ble de glemt av de fleste, der de lå, trygt bevart, dypt nede i Saul Zaentz’ hvelv.
Helt til tilfeldighetene førte til at de ble funnet av en høyst usannsynlig skikkelse.
En filmnerd fra New Zealand
Allerede som barn var Peter Jackson opptatt av film. Han elsket spesialeffekter og var spesielt fan av filmer fra den legendariske filmskaperen Ray Harryhausen, samt serier som Thunderbirds og Monty Python’s Flying Circus. En venn av familien ga Peter et 8mm kamera som lot ham lage sine egne filmer i hagen bak huset, med hjemmelagde spesialeffekter og venner i rollene.
Jacksons første jobb var som fototekniker i en lokalavis, noe som var med på å ytterlige forsterke både hans interesse og kompetanse for film. Selv i dag har han ingen formell utdanning i filmfaget, og jeg har en mistanke om at det har vært med på å forme hans unike stil som filmskaper. Alt er selvlært, og hans tidligere filmer består av en god blanding av skrekk og komedie. Både Bad Taste (1987) og Braindead (1992) er kultklassikere i splatter-sjangeren, og det er vanskelig å glemme den mildt sagt forstyrrende Muppets-parodien Meet the Feebles (1989).
Peter Jackson fikk raskt oppmerksomhet for disse tidlige filmer, selv om det ikke alltid var positivt. Splatter og skrekk var ikke veldig lett fordøyelig i New Zealands smale og konservative filmindustri. Men mer seriøse prosjekter fulgte raskt etter, og med dem kom respekt og anerkjennelse. Heavenly Creatures fra 1994 var basert på den sanne historien om det intense vennskapet mellom to tenåringsjenter som skulle lede til en av New Zealands mest kjente drapssaker. Og i 1996 fikk vi se Michael J. Fox som spøkelsesjeger i skrekk-komedien The Frighteners.
Trollene i Hollywood
Med suksess kommer nye muligheter og mer oppmerksomhet. Peter Jackson vurderte på et tidspunkt tre forskjellige prosjekter: En nyinnspilling av 1933-filmen King Kong, en fortsettelse eller kanskje ny versjon av Planet of the Apes eller et forsøk på å filmatisere JRR Tolkiens fantasy-triologi. I USA hadde Jackson kommet i kontakt med Hollywood-veteranene Bob og Harvey Weinstein (jepp, han der…) som drev filmselskapet Miramax. Etter en rekke forhandlinger, diskusjoner og ikke så rent lite krangling falt valget på King Kong, som Jackson hadde hatt et sterkt forhold til siden barndommen.
Men i Hollywood er man ofte bare så god som sin forrige film, og etter at skrekk-komedie The Frighteners floppet på kinoene, mistet studioene mye av troen på den New Zealandske regissøren. King Kong ble trukket av studioet og siden Jackson allerede hadde sagt nei til Planet of the Apes, var det eneste alternativet The Lord of the Rings.
Samarbeidet med Weinstein-brødrene og selskapet deres Miramax kokte etter hvert bort. Bob og Harvey ville først ha alt som to filmer, tre dersom de også skulle filmatisere Tolkiens første bok, The Hobbit. Men pengene tok sakte men sikkert slutt, og budsjettet krympet. Det var en stund snakk om å «strømlinje» prosjektet ned til én film. En Tolkien-fan vil antagelig grøsse av «snarveiene» i den versjonen av manuskriptet. Jackson mente at et slikt manus ikke ville beholde integriteten i Tolkiens historie, og nektet derfor å gjøre det. Weinstein-brødrene ble rasende, og Harvey, kjent for sitt voldsomme temperament, truet med å sparke Jackson og heller få Quentin Tarantino til å ta hans plass i registolen. Om dette var en reell eller tom trussel er det antagelig bare Harvey og Bob som vet, men se for deg Tarantino regissere The Lord of the Rings: «They’re taking the fucking Hobbits to mother fucking Isengard, my ass!»
Kanarifugl i gullgruven
Til slutt falt samarbeidet helt fra hverandre. Peter Jackson vant til slutt friheten og rettighetene til å utvikle prosjektet sammen med det amerikanske filmselskapet New Line Cinema. Det er her i historien vi møter den unge og den gangen relativt ukjente produsenten Mark Ordesky. Mark, som jobbet i New Line og hadde vokst opp med fantasy-bøker og rollespillet Dungeons & Dragons, kjente Peter Jackson fra tidligere. Han var spesielt fan av Jacksons filmer, og anså Peter Jackson som det beste regissør-alternativet til… vel, alt!
Ordesky, som allerede kjente Jackson og satt med dyp kunnskap om Tolkiens bøker, fikk i oppdrag av sin sjef i New Line, Bob Shaye, å være ansvarlig produsent under produksjonen og selskapets «kanarifugl i kullgruven». Det var en stor økonomisk risiko, men Shaye og New Line valgte å hoppe i det med begge føttene. Og når han ser tilbake i dag, fleiper Ordesky ofte med at han kanskje heller var Shayes «kanarifugl i gullgruven».
Jeg skulle gjerne ha vært flue på veggen i det øyeblikket det gikk opp for Ordesky at han skulle få jobbe med sin favorittregissør på filmatiseringen av hans favorittbøker i det som antagelig ville bli et av tidenes mest ambisiøse filmprosjekt. Hvordan føltes det for den unge produsenten? Jeg spurte Mark om nettopp dette, og svaret overrasket meg.
En prat med Mark Ordesky
Som en del av dette prosjektet har jeg pratet med flere av de som stod sentralt i produksjonen av Peter Jacksons massive trilogi. En av dem er amerikanske produsenten Mark Ordesky, som fungerte som «executive producer» og profesjonell Tolkien-nerd under produksjonen.
I Zoom-samtalene jeg hadde med Mark, snakket vi om alt fra Hollywood-politikk til Dungeons & Dragons (som vi begge begynte å spille i alder av 13, og som ingen av oss sluttet med). Om det finnes en klisjé eller arketype for den klassiske Hollywood-produsenten, så fremstår Mark som noe helt annet. Til tross for en noe rusten engelsk-uttale, etter å ha latt den muntlige delen av språket samle støv i flere år nå, kommer vi i gang med intervjuet, og jeg oppdager en veldig hyggelig, kameratslig og kunnskapsrik 57-åring som jeg kunne sverget på at var minst 10 år yngre.
Tidlig karriere – fra lavbudsjett til Oscar
Mark begynte sin karriere i den amerikanske filmbransjen ved å lage oppfølgere for grøssere og science fiction-filmer på lavt budsjett. New Line Cinema, som fylte opp sitt repertoar med lavbudsjetts-oppfølgere til VHS-markedet, hadde satt en ung Mark Ordesky til å lage Critters 3 og Critters 4. Selv var jeg stor fan av Critters-filmene da jeg vokste opp, og jeg måtte selvfølgelig spørre ham om dette:
-Ingen i produksjonsavdelingen i New Line ville egentlig lage disse filmene. De skulle være veldig billige, og jeg tror ingen syntes de var spesielt sexy. Så de ga dem til meg. Jeg var på en måte den laveste mannen på totempelen. Og de sa «Hør her, vi trenger to filmer, på ni måneder, og det kombinerte budsjettet må være lavt. Så vi trenger dem egentlig med én gang.»
-Så jeg ringte en manusforfatter jeg kjenner, og sa at vi trengte to manus på fire uker. Han ringte tilbake, og sa han hadde ideer: Critters i storbyen, og Critters i verdensrommet. Men jeg sa det var umulig, for vi har jo så å si ikke noe budsjett. Løsningen ble å filme alt innendørs. Storby? Alt i ett leilighetskompleks. Verdensrommet? Fiks om samme leilighetskompleks til å se ut som innsiden av et romskip.
–Vi filmet alt samtidig. Samme gjeng bak kamera, bare bytte ut story og skuespillere. Og dette var et slags frampek mot Lord of the Rings, der de tre filmene ble filmet rett etter hverandre, eller som én stor film.
–Dette var de første filmene jeg fikk jobbe direkte på.
Mark trivdes i produsentrollen, og gikk videre til å lage en rekke andre filmer. Han ble senere sjef for New Line Cinemas arthouse-avdeling, Fine Line Features, som hadde filmer som Saving Grace, State and Main og Oscar-vinneren Shine. Mark var også ansvarlig for Jackie Chans internasjonale gjennombrudd, med 1996-filmen Rumble in the Bronx.
En ledende hånd
Samtalen flyter videre, og det begynner å gå opp for meg at vi har mye til felles. Vi var begge Dungeon & Dragons-entusiaster som tenåringer, og lidenskapen fantasy ledet veien inn i filmbransjen.
Selv sliter jeg stadig med selvtilliten, og jeg mistenker at det har hindret meg mye i bransjen gjennom årene. Men hvordan vil det da være for en som Mark Ordesky å gå fra smale lavbudsjettsfilmer og masseproduserte oppfølgere, til en sentral rolle på en av verdens største filmproduksjoner? Følte han seg overveldet? Var det et snev av bedragersyndrom? Svaret overrasket, og inspirerte.
–Hmm, slik jeg ser det.. og jeg vet ikke hvor spirituell du er...
Jeg svarer raskt at jeg ikke er det, og med et glimt i øyet, at vi ikke egentlig er så spirituelle eller religiøse her i Norge. Han går videre:
–Som du vet, leste jeg bøkene i en alder av 12-13, og da jeg begynte i filmbransjen, fant jeg raskt veien til Peter Jackson via hans første filmer. Jeg prøvde stadig å få arbeidet med ham, uten hell. Jeg ville få filmene hans distribuert. Og så fikk jeg endelig jobbet med ham da jeg var i New Line.
-Så på en merkelig slags måte, fant jeg ut at alle delene begynte falle på plass, på en måte. Det var også en del av… jeg er fan av det jeg kaller inkrementalisme. Det var overraskende da de sa at jeg skulle bli produsent på trilogien, så klart. Jeg ventet ikke det, for jeg hadde bare jobbet på lavbudsjettsfilmer.
–Men da vi begynte, var det så massive mengder arbeid å ta tak i. Vi begynte, og hver måned ble det mer og mer, og mer komplisert. Så jeg vokste og modnet i rollen i takt med arbeidsmengden.
Etter samtalen glemte jeg ikke helt det Mark sa om å være spirituell, og jeg hadde kanskje litt dårlig samvittighet for å ha fleipet bort spørsmålet han stilte meg. Jeg sendte ham en mail kort tid etterpå for å spørre mer om dette. Mark utdyper:
-Det kan sammenlignes med The Lord of the Rings, der Tolkien gir uttrykk for et forsyn, eller en ledende hånd. Gandalf sier at det var meningen at Ringen skulle bli funnet av «den mest usannsynlige personen man kunne tenke seg».
–Gandalf sier videre: «Men bakenfor dette virket samtidig noe annet, som ikke var en del av Ring-smedens planer. Jeg kan ikke si det klarere enn at det var meningen Bilbo skulle finne Ringen, og at denne meningen ikke var hans som hadde smidd den.»
–Når jeg tenker på min egen rolle i The Lord of the Rings, kan jeg ikke gjøre annet enn å se en ledende hånd – i likhet med Bilbo. Det var meningen at jeg skulle lese og elske Tolkien på slutten av 70-tallet, og deretter se og elske Peter Jacksons tidlige filmer på midten og slutten av 80-tallet.
–Og i 1998, da Peters visjon for The Lord of the Rings stod på kanten av stupet, jobbet jeg i New Line Cinema, der jeg allerede hadde vært en Peter Jackson-partisan i årevis. Jeg var nøyaktig der jeg trengte å være for å virkelig satse på Peter, og virkelig overtale sjefen min Robert Shaye til å lage tre filmer i stedet for to.
Marks idealisme, positivitet, ja selv spiritualitet, inspirerer. Jeg skulle ønske jeg kunne se med mine egne øyne hvordan dette påvirket produksjonen. Hva jeg hadde gitt for å være der da kameraene begynte å rulle.
Dverg for en dag
Vi snakker videre om den fem år lange produksjonen og Marks tid i New Zealand. I produksjoner som dette (om det i det hele tatt finnes noe som dette), må det være mange artige og interessante historier. Men før jeg lar Mark svare, tar iveren min over, og jeg nevner «Gimli for en dag»-historien som jeg har lest om i den britiske filmjournalisten Ian Nathans bok Anything You Can Imagine. Mark lyser opp idét minnene strømmer på.
–Ja, den historien sier noe om Peters humor og dynamikken vi jobbet med, som var at alle beslutninger og forespørsler fra studioet (New Line Cinema) ble sluset via meg. Dette var effektivt, for da slapp Peter å forholde seg til 10-15 produksjonsavdelinger på likt. Det var effektivt, og Peter hadde en slik regel der han ville jeg skulle prioritere alt og dele dem ut stykkevis.
–Men da jeg hadde noe viktig en gang, og jeg kom til settet, kunne han se det på ansiktet mitt, fordi vi kjenner hverandre så godt, se at jeg hadde noe viktig å be om, og at jeg kom for å ta mye tid. Så ja, han kom meg i forkjøpet, tok tak i meg og sa «Å, så fantastisk at du er her! Vi trenger noen til å si Gimlis replikker her i skogen (Fangorn). Så hvis du står bak det treet her…» Og jeg ble sittende bak det treet i to eller tre timer med replikker til Ian McKellen, Orlando Bloom og den kortvokste skuespilleren som spilte Gimli for John-Rhys Davies i mange av scenene (Brett Beattie).
–Og det er så og si ingen bilder av meg på innspilling. Jeg prøvde å ikke gjøre meg selv veldig fremtredende i de situasjonene. Men fotografen, og det er godt mulig Peter fikk ham til å gjøre det, klarte å få et bilde av meg, på det settet, med bluescreen’en i bakgrunnen, og de kulisse-trærne, og et uttrykk på ansiktet som bare sier hvor fanget, gått meg bort i denne skogen og uten noe svar på spørsmålet jeg egentlig kom hit for å stille.
Det beste minnet
Praten går videre om de gode historiene fra produksjonen, og om han fikk med seg noen rekvisitter da innspillingene var ferdige. Både Ringen, på en egen lenke, en av de faktiske Elijah Wood hadde hatt rundt halsen under innspillingen, og en håndsmidd versjon av sverdet til Aragorn, Narsil, var blant gaver Mark fikk med seg.
Men når jeg spør Mark om hans beste minne fra hele produksjonen, er han ikke i tvil.
–Mitt beste minne fra hele det hele var ganske tidlig i prosessen. Vi var i Cannes, i mai 2001. Du kjenner sikkert til den videoen på 26 minutter vi hadde laget som en presentasjon til verdenspressen og distributørene som hadde forhåndskjøpt triologien. Jeg tror det sa noe om New Line og hvor modige de var, som hadde med seg disse klippene til forhåndsvisning. Jeg mener, vi trengte egentlig ikke å gjøre det. Vi kunne bare ventet til filmens premiere i desember.
–Men vi tok med oss presentasjonen, som vi altså viste i Cannes. Som du sikkert vet, er den bygget opp rundt Moria-sekvensen. Og ved å vise dette, og ved å ta med filmskaperne, skuespillerne, var det som å legge alle brikkene midt på bordet og satse alt. For dersom dette ikke skulle ha gått bra, og mottakelsen ikke var god… vel , vi kunne ventet til desember, selvfølgelig. Hadde filmen blitt godt mottatt da, hadde kanskje det vi viste på presentasjonen i mai blitt glemt.
–Men det var modig å gjøre dette, og for meg personlig, var det en slags validering for at det vi gjorde, og det vi hadde lagt så mye i, var verdt det. Og det var en validering overfor våre samarbeidspartnere om at vi ikke kom til å skuffe dem. Det validerte også Peter og alle som var med å lage filmene. Responsen var enorm, og det tok helt av! De som var der så noe helt autentisk og ulikt det de kanskje hadde ventet seg.
–Jeg husker vår franske distributør, Samuel Hadida, som dessverre er død nå, møtte meg i lobbyen etterpå. Samuel var en stor og bredskuldret fyr og han rett og slett plukket meg opp (jeg er bare 167 cm høy) og kysset meg rett på munnen i klassisk fransk stil. Han smilte så bredt at det var nesten så ansiktet hans delte seg i to! Han var så glad!
-Jeg husker også at jeg gikk opp til maskinrommet i kinoen bare for å samle meg. Og jeg begynte rett og slett å gråte av glede. For når du satser så hardt som vi gjorde, og det faktisk fungerer, det er bare da du ser hvor mye som egentlig stod på spill. Og dette satte en stemning for resten av produksjonen.
–Det var selvfølgelig mye som måtte gjøres, mange utfordringer, og mange tap og mange seiere. Oscar-nominasjonene og alt det andre. Men det var dette i Cannes som stod som et av de mest spesielle øyeblikkene for meg.
Mens Mark beskriver denne opplevelsen, kan jeg se hvordan han blir transportert tilbake 20 år til den kinoen i Cannes. Jeg famler litt med ordene i det jeg prøver å komme meg ut fra Marks beskrivelser og tilbake til nåtiden.
The Quest
Det er ingen tvil om at Peter Jacksons triologi har vært et høydepunkt i Marks filmkarriere, men det er nå 20 år siden. Jeg er nysgjerrig på hva han har gjort i tiden etter, og vi begynner å snakke litt om andre prosjekter.
En rask titt på IMDB.com viser en rekke kjente titler, fra fantasy til mer alvorstunge historier. Her er filmatiseringer av fantasy-romaner, alvorstunge dramaer og en grøsser eller to. Men det som gjør meg spesielt nysgjerrig er programkonseptet The Quest. Så jeg spør Mark om hva det er:
-The Quest var inspirert direkte av Lord of the Rings. Det er en slags blanding av scriptet og ikke-scriptet program for Disney+. Vi tar med åtte ekte ungdommer, i alderen 14-16, til en fullt utviklet, 360-graders fantasy-verden, i en borg under beleiring. Dette er en helt ekte borg, ikke kulisser. Og vi har skuespillere, spesialeffekt-monstre og hester. Det er en egen historie som utspiller seg for deltakerne. Og de er heltene som er der for å redde kongeriket.
–En måte dette knytter seg til The Lord of the Rings er fra da vi fant skuespillerne. Orlando Bloom, Elijah Wood, Sean Astin, Billy Boyd og Dominic Monaghan. Mange av dem dro ned tidlig for å lære å ri, bruke sverd og bueskyting, så det skulle se ut som de hadde gjort dette lenge. De dro ned seks uker før innspillingen begynte. Og jeg husker jeg så filmklippene, og jeg tenkte hvor spennende dette kunne bli. Og snakket med min partner i selskapet jeg har nå, Court Five, som jeg jobbet med den gangen også, og tenkte på hvordan vanlige mennesker kunne ha denne opplevelsen. Det ville vært fantastisk!
-Så det var starten på ideen, og vi lagde showet med de samme som lager The Amazing Race og de som lager Queer Eye og Legendary på Netflix og HBO Max.
-Og det sentrale med dette er at vi tar disse ungdommene, og vi setter dem inn i denne verdenen, og det er fantastisk å se. Scriptede ting skjer rett foran dem, og de kan påvirke storyen, nesten som i et dataspill. Det er veldig ambisiøst, nesten som teater. Ingen ekstra forsøk, alt føles ekte.
Når jeg hører Mark beskrive The Quest, ser jeg entusiasmen og gleden han har for dette prosjektet. Og jeg kan se det for meg. Det minner på en måte om levende rollespill, eller LARP, som jeg kjenner flere driver med.
Samtalen begynner å gå mot slutten, men vi fortsetter å snakke om andre prosjekter og bøker Mark gjerne skulle filmatisert. Vi avtaler å møtes i New Zealand når det igjen er mulig å reise. Han inviterer til sitt hus utenfor Wellington for en matbit og for å se på rekvisitter han fikk med fra innspillingen, og jeg inviterer ham på en halvliter eller tre i The Shire (som det er mulig å besøke den dag i dag!)
Og om alt går etter planen, flyr jeg av sted mot slutten av 2022. Jeg rakk kanskje ikke 20-årsjubileet til The Fellowship of the Ring, men det er jo to filmer til i trilogien som må feires!
It is late. The Road is long. Yes, it is time.
-Bilbo Baggins (Sir Ian Holm)
Denne artikkelen og intervjuet med Mark Ordesky ble opprinnelig publisert på engelsk hos vår samarbeidspartner FilmLore. Der kan du også lese den neste delen av prosjektet, som er et intervju med Sir Richard Taylor, sjefen for spesialeffektselskapet Wētā Workshop i New Zealand.