Ingenting blir som før etter denne sommeren. I en avsidesliggende hytte mellom Østersjøen og skogen møtes fire unge mennesker: barndomsvennene Leon (Thomas Schubert) og Felix (Langston Uibel), Nadja (Paula Beer) som jobber sesongarbeid i kystlandsbyen, og badevakten Devid (Enno Trebs). Deres ambisjoner og følelser flammer like intenst som den tørre skogen rundt dem.
Vi blir tidlig introdusert for Wallners musikk, hvor en blanding av indie- og drømmepop med en mild, dansende og romantisk stemning setter den emosjonelle tonen for hele filmen. Samtidig presenteres publikum for bekymringsfulle nyheter som gradvis øker i alvorsgrad. De livsglade, forførende visuelle bilder og lydsporets sykliske motiv veves inn i historien og bidrar til å forme publikums forventninger underveis.
Regissør Christian Petzold er kjent for sin kjærlighet til komplekse fortellinger, der han trives best med å kombinere mytologiske narrativer med samfunnskritikk på individnivå. For eksempel, i sitt forrige arbeid, Undine fra 2020, skildret han en moderne kjærlighetshistorie med utgangspunkt i myten om Undine – havfruen som kan oppnå menneskelig natur gjennom kjærligheten til en mann, men mister den dersom mannen er utro. Petzolds kreative tilnærming til å tolke og sette gamle, veletablerte narrativer i en moderne kontekst har alltid vært en av hans mest tiltrekkende kvaliteter som regissør, synes jeg.
I Rød himmel kombinerer han klisjeer fra amerikansk ungdomsskrekk og franske sommerfilmer, der vakre landskaper, selvoppdagelse og overlevelse utfolder seg langsomt, med innslag av humor og varme på et isolert sted. På veggene i feriehuset henger det flere bilder av trær og skoglandskap som omringer området, noe som egentlig skal gi rommet en naturlig og beroligende atmosfære. Men ikke langt fra dette huset herjer brannene.
På kjøleskapet er det flere magneter med det ukrainske flagget, som minner oss om den pågående politiske krisen. Til tross for dette er de fire menneskene her for å nyte ferien mellom omfattende skogbranner og krig, og fokusere på de ambisiøse kulturprosjektene de har satt i gang. Det er kanskje ikke overraskende at filmmiljøer med sine særinteresser har gått langt i å promotere denne filmen med alle midler.
Det bygger opp humoren til sarkasme at på den ene siden har vi Leon, som unngår husarbeidet og er like elendig på å skrive en roman, noe han heller ikke klarer å fokusere på. Han lider av mestringsangst som utvikler seg til berøringsangst. Skylden legger han på en uavklart gjest og nabokvinne Nadja, som plystrer bekymringsløst om dagen og stønner høyt om natta med Devid, som fort havner i Felix’ armer. Men det bekymrer ikke den følelsesmessig ubundne unge kvinnen med det russiske navnet, som naturligvis er litteraturforsker som studerer kjærlighet i Heinrich Heines dikt. Det hele toppes med hennes kjærlighet for den tradisjonelle retten goulash, som hun tilsynelatende er svært opptatt av.
Denne skarpe karakterbeskrivelsen gir et satirisk bilde av en gruppe mennesker som, til tross for deres ambisjoner og komplekse relasjoner, forsøker å navigere gjennom en sommer full av både ytre og indre konflikter. Jeg vil tro at Petzold bruker disse dynamikkene for å skape en kritisk, men samtidig humoristisk skildring av moderne liv og kunstnerisk streben.
Selv om Nadja fremstår som fascinerende ved å kunne sitere Der Asra av Heinrich Heine, stjeler hun showet når Leons forlegger Helmut (Matthias Brandt) er på besøk. Kameraet fokuserer på henne med en intens kjærlighet, noe som skaper litt forstyrrende øyeblikk i filmen. Det er ikke bare Leon som blir forvirret av hendelsen, men også oss seere. Tidligere i filmen leste Nadja Leons nye verk og ga en kort og destruktiv tilbakemelding som fikk Leon til å føle seg helt ubrukelig. Hun hadde både kunnskapen og tiden til å gi en mer konstruktiv tilbakemelding som kunne hjulpet Leon til å orientere seg bedre, noe som var hans egentlige mål.
Når hun returnerer manuset etter å ha blitt ferdig, er hun like rask og uomtenksom som når hun slenger trusene sine rundt på gulvet. Hennes oppførsel, både intellektuelt og fysisk, bryter med forventningene og skaper en skarp kontrast til Leons forsøk på å finne mening og orden i sitt kaotiske kreative liv. Denne dynamikken mellom karakterene gir filmen en dypere lag av kompleksitet og intensitet.
Det er verdt å merke seg at Paula Beer, som spiller Nadja, også spilte hovedrollen i Petzolds forrige film Undine. Dette vekker spørsmål om hun har blitt Petzolds muse, noe som kan ha en betydelig innvirkning på hans kreative prosesser og filmatiske uttrykk. For François Ozon-fans kan jeg gjerne minne på at dere har møtt Paula Beer i hans film Frantz fra 2016. I denne filmen spiller Beer hovedrollen som Anna, en ung kvinne i etterkrigstidens Tyskland som sørger over tapet av sin forlovede, Frantz. Hennes prestasjon i denne filmen ble høyt verdsatt og bidro til å etablere henne som en fremtredende skuespiller i europeisk film.
Hvis noen spurte meg om det var noen scener som har brent seg sterkt i minnet fra Rød himmel, er det når de spiller strandtennis ute med lysende padler som kaster glød over hagen, mens Wallners forventningsfulle «In My Mind» spiller i bakgrunnen. Leon står stille og følger med bak gardinene, og musikken forsterker følelsen av isolasjon og lengsel. Denne scenen såret barnet i meg. Den var både øm og følelsesladet, og jeg er sikker på at den vil snakke til mange sjenerte menneskers hjerter og fremkalle minner om lange ferier der de begynte å sosialisere med jevnaldrende, ofte som siste utvei i ferier. Fordi man er ikke en gjeng- eller klantype.
Nadja ønsker svar fra Leon om hans harde kommentarer til Devids yrke, men det tas ikke i betraktning hvordan de andre forholder seg til Leons yrkesambisjoner. Den krigen er tapt, akkurat som brannen ikke kan stoppes og ofrer det nye kjærestepar, Devid og Felix.
Det som fascinerer meg med Leon, og som jeg er sikker på at ikke mange vil skrive om, er hans uskyldighet i sosial kommunikasjon. Dette kan man føle nærmere på når kamera studerer ham mens han tar oppvasken og prøver å se på flinke Nadja som underholder Helmut i hagen. Noe den klønete Leon aldri har fått til. Denne dynamikken mellom Leon og de andre karakterene viser hvor vanskelig det kan være for noen å finne sin plass i sosiale settinger, spesielt når de føler seg utenfor eller annerledes.
Christian Petzold fanger dette med en subtil finesse som gjør Leon til en dyptgående og relaterbar karakter, og hans kamp med sosial angst og isolasjon blir en rørende del av filmens narrative vev. Repeterende handlingsmønstre, uløste kommunikasjonsutfordringer og uavklarte forventninger formidles også gjennom kamera og lyd.
Wallners’ In My Mind og Tarwaters Be Late fungerer som loop-melodier i Rød himmel. Disse sangene har repeterende melodiske mønstre som gir en hypnotisk og drømmende atmosfære til scenene de akkompagnerer, med sin sykliske struktur som understreker filmens temaer av tid og repetisjon. Melodiene har en gjentakende kvalitet som skaper en følelse av uunngåelighet, noe som reflekterer karakterenes situasjon midt i de uforutsigbare og stadig forverrende omgivelsene. Ikke minst viser de ingenstedsgående kommunikasjon, hvor andre aldri gir svar og i stedet skifter tema når de snakker med Leon. Disse sykliske melodiene uttrykker ikke bare det romantiske ved filmen, men kommuniserer også manglende evne til å bryte den onde kommunikasjonssirkelen.
Filmens langsomme oppbygging, kombinert med Petzolds presise kameraføring og subtile bruk av lys og skygge, gir seerne en dyp følelse av sted og karakterenes indre liv. Musikkens sykliske motiv forsterker følelsen av tilbakevendende emosjonelle temaer og bidrar til å bygge en underliggende spenning som kulminerer i en klimaktisk avslutning.
Visuelt er Rød himmel en fryd for øyet. Kinematografien fanger både den naturlige skjønnheten og den symbolske kraften i filmens omgivelser, og skaper en atmosfære som suger publikum inn i historien. Det er en rik og mangefasettert film som utfordrer og engasjerer sitt publikum, og etterlater en varig innvirkning gjennom sin blanding av poetisk symbolikk og rå menneskelig følelse. Dette er en film som oppmuntrer til refleksjon og diskusjon, og som vil resonere dypt med de som er villige til å dykke ned i dens komplekse narrativ og tematiske dybde.
