Hva tar man frem når man har brukt opp både Ouija-brettet, alle de skumle dukkene, og selv skrikete, onde nonner? Jo, da henter man frem det som ligger heeeelt bakerst i skuffen – en halvveis muggen eske med tarotkort.
I rekken av evinnelig gnålete og mindre skumle skrekkfilmer har man nå altså børstet støvet av noen gamle tarotkort som har den magiske mannevonde evnen til å ta livet av dem som bruker dem. Du verden!
I regi av Spenser Cohen og Anna Halberg (Aldri hørt om? Ikke jeg heller…), berettes en veldig klisjéfylt historie om en gruppe unge og pene amerikanere som under en “mørk og stormfull aften” klarer å hente frem denne onde kortstokken. Den ene av dem, Haley, kan nemlig å lese tarotkort (hvilket utrolig sammentreff!), og spår dermed alle vennene sine i deres fremtidsskjebner. Det de ikke vet, disse dumme, naive, vakre menneskene, er at de i samme slengen slipper løs en grusom ondskap som er fanget i kortene (!).
En etter en blir de så drept, og selvsagt akkurat på måten spåkortene har forutsett. (Sic!). Men altså… tja, hva skal man si? Og jeg som trodde at det å tro på Gud eller julenissen er sært og rart… Her lar man altså noen stakkars unge mennesker bli herjet av noe som vel stort sett bare gamle, rynkete koner tar på alvor, nemlig tarotkort og astrologi. Men ikke nok med dét… Tarot er også en slik type film hvor de som virker oppegående og tilbyr bittelitt fornuftig skepsis til det å lese i kort og tro på stjernetegn og slik, nærmest blir behandlet som tullinger. Mmmkay…!
Tarot som film kunne selvsagt vært creepy og fengende, selv med denne døve tematikken og handlingen. Skrekkfilmgenren er full at eksempler på slikt. Men genren er dessverre også stappfull av dette motsatte, og Tarot føyer seg pent inn i rekken av særs lite engasjerende skrekkruller, hvis altså handling, tematikk og rollefigurer tilbyr så lite engasjerende sider at undertegnede gjespet seg igjennom store deler av filmen.
Tarot kan muligens funke hakket bedre på ungdom og de som ikke har sett så mye skrekkfilm. Et lite innslag av comic relief får vi også i rollefiguren Paxton, hvor blant annet hans besatte og oppslukende interesse for true crime forsøker å brukes som humor. Dette funker dog dårlig, mye fordi virkelighetskrimen som det refereres til jo nettopp er ekte, mens dette… åh neidu, dette er jo ikke akkurat ekte, ei heller troverdig. Trykk også inn en ubehjelpelig lite engasjerende kjærlighetshistorie mellom to av rollefigurene, ja så vips har man liksom fylt opp algoritmene og dataprogrammet som trolig har skrevet denne enkle historien. Filmen oppleves til slutt som en dvask blanding av mild Disney-skrekk, forsøkt blandet med en drap-for-drap-handling i en slags Saw-stil, skjønt selvsagt ikke i nærheten av like blodig. Ikke bruk tid og penger på dette folkens, med mindre du tror dette vil være midt i blinken for deg.
