I 1973 kom skrekkmester Stephen King ut med novellen The Boogeyman, en historie om bearbeiding av sorg, frykten for det usette, mørket og det som eventuelt måtte skjule seg i kriker, kroker, og skap. Burde være duket for en skikkelig uggen opplevelse, skulle man tro?
I regi av Rob Savage blir vi tatt med på en skrekkens reise inn i livet til søstrene Sadie og Sawyer, hvis mor nylig har gått bort i en fæl bilulykke. Far Will jobber som psykiater, men døtrenes sorgbearbeiding er noe han kanskje ikke har helt taket på. Døtrene begynner nemlig å oppleve ubehagelige ting i hjemmet sitt, som lyder og øyne i mørket. Er det noen, eller noe, ukjent i huset deres, eller er de bare i ferd med å psyke seg selv helt ut?!
Regissør Savage står fra før av bak blant annet den gufne og vellykkede Host (2020) som i fjor faktisk ble kåret til intet mindre enn tidenes mest skumle film! Ja, du leste riktig. “Aldri hørt om den”, sier du? Kanskje ikke så rart dog. Host var en lavbudsjettsfilm laget av skrekkprodusenten Shudder. Handlingen foregår utelukkende på et Zoom-møte på nett under pandemien, hvor mystiske ting begynner å skje. På plassen bak Host kom de to litt mer kjente Sinister (2012) og Insidious (2010), filmer som Savages nye The Boogeyman interessant nok kan minne mye om.
Problemet med sistnevnte er at den ikke er i nærheten av å være like creepy, skummel og god på verken stemning eller jumpscares som sine to “storebrødre”. Savage har gått for en forholdsvis rolig, veldig streit og velkjent formel, både innen oppbygging, narrativ utvikling, stil og form. Her er det veldig lite som stikker seg ut, og filmens daffe, nedtonede og gråe kjedelige fargetoner forsterker liksom dette også daffe med hele filmen. Den kan få et lite pluss i margen for ikke å svi av alt av skrekk, visuell åpenbaring og skildring av monsteret før mot slutten, men likevel gir det liksom lite effekt, spesielt om man har sett sin del av skrekkfilmer de siste 20 årene. Filmen har rett og slett for mye “sett det før”-aktig over seg til å imponere.
For det er nettopp noe litt gammeldags over The Boogeyman. Kanskje har det litt med det faktum at den er basert på Kings gamle novelle å gjøre, en historie og plot som tross alt er skildret nærmest i hjel innen skrekkgenren, siden 1973. Hvor mange filmer har vi ikke sett om demoner og spøkelser som hjemsøker en stakkars familie? Og hvor mange skildringer har vi ikke fått i ettertid av sorgbearbeiding, traumer og frykt? Når det aller meste slikt er sett før, skal det mye til for både å berøre, skremme og vekke særlig engasjement, og Savages stil, form og hånd som regissør klarer i hvert fall ikke å sette støkken noe særlig i undertegnede.
Filmatiske metaforer for monstre florerer innen genren, og filmer som fabelaktige The Babadook (2014), den effektive The Conjuring-serien, eller fjorårets suksess i Smile (2022) er eksempler på bedre og mer effektiv forvaltning av slik tematikk. Bearbeiding av traumer og måten vi mennesker forsøker å komme oss igjennom og over vonde opplevelser i livet på, gjøres ofte best når man ikke tråkker i genreklisjé-land, noe The Boogeyman forsøker litt for lite å etterstrebe.
En finfin innsats er det dog av Sophie Thatcher i rollen som storesøster Sadie, en ung dame som noen kanskje kjenner igjen fra seriesuksessen Yellowjackets som går sin seiersgang for tiden. Pappa Will spilles av Chris Messina, sett i mang en tittel, eksempelvis Air (2023), Birds of Prey (2020) og Sharp Objects (2018).
Som barn får man gjerne typiske slike førstegangsgjenstander i livet, som “Mitt første bildealbum”, eller “Min første bok”. The Boogeyman kan lenge minne om en slags enkel, elementær oppvisning av skrekkgenrens mange kjente grep og former, og ender opp med å føles litt som “Min første skrekkfilm”. Det er forøvrig et ordtak som lyder at “Djevelen ligger i detaljene”. I tilfellet skrekkfilm og genren kan man slik si at det også er i detaljene at ting gjøres, enten det er snakk om små hint i bilder, lyd eller i mørket, eventuelt at man irriterer seg over like små detaljer, som i manus, bildeutsnitt, eller merkelig menneskelig oppførsel.
The Boogeyman er litt slik – man føler man ser en klassisk amerikansk glatt film, og ikke et ektefølt, realistisk menneskelig mareritt. Og det kan ofte være bra at ting kommer ut av skapet og får sett dagens lys, men enkelte ganger er ting best tjent med å forbli i skapet. The Boogeyman er en slik type film som ikke vil berøre folk som har sett to liknende filmer før. Man vet selv hvor man står, sånn sett.
