Da Chihiro og heksene vant Oscar for beste animasjonsfilm i 2003, ble animeen løfta ut av nisjefeltet og inn i mainstream-kulturen. Nesten tjue år seinere er en ny generasjon japanske filmskapere klare til å videreføre arven etter Hayao Miyazaki og Studio Ghibli. I bresjen for den nye bølgen står regissøren Mamoru Hosoda, som er aktuell med sci-fi-eposet Belle.
Tekst: Kristine Oseth Gustavsen
Foto: PR / Selmer Media
- Jeg vil oppmuntre verdens barn til å glede seg over framtida, for det er de som vil bære framtida på skuldrene sine i et samfunn i stadig endring, sier Mamoru Hosada, regissør og manusforfatter av Belle, den nyeste filmen til Studio Chizu.
Belle er historien om Suzu, som til vanlig er ei sjenert og keitete tenåringsjente, men som i nettsamfunnet U blir til den verdensberømte sangeren Belle. Som Belle møter hun en mystisk skapning, og sammen legger de ut på en eventyrlig reise der de ikke bare utforsker U, men også hvem de sjøl egentlig er. Belle skiller seg ut fra mange andre sci-fi-fortellinger med sin optimistiske tone og sitt håpefulle blikk på teknologi.
- Tidligere har jeg jobba med hvordan folk har blitt tettere kobla sammen enn noen gang før, i tillegg til det evige temaet tilkobling via internett, som jeg håper vil kunne bidra til at den yngre generasjonen vil forandre framtida til det bedre på en positiv og gøyal måte, sier Hosada.
- Men jeg er også veldig bevisst på problemene forbundet med internett, som nettbasert trakassering, sosial utestenging og falske nyheter. Ikke desto mindre er jeg overbevist om at internett også kan være et verktøy for det gode som kan forbedre alles liv. Siden internett er under stadig utvikling, lovte jeg meg sjøl å lage en film som kan vise de positive sidene ved det.
FRA GHIBLI TIL CHIZU
Mamoru Hosada er født i kystbyen Toyama i 1967 og har studert ved Kanazawa Art College. Han regidebuterte med den populære animerte TV-serien GeGeGe no Kitarō i 1997. Spillefilmdebuten hans kom i 1999 med Digimon Adventure etterfulgt av Digimon Adventure: Our War Game, men det var da han regisserte The Girl Who Leapt Through Time i 2006 at han for alvor oppnådde internasjonal anerkjennelse. I filmen Summer Wars fra 2009 er det mulig å ane omrisset av det som etter hvert skulle bli Belle; her møter vi nemlig studenten Kenji som er moderator for en datasimulert virtuell virkelighet ved navn OZ.
Som ung animétalent var han også innom Studio Ghibli. Det var meningen at han skulle lage Det levende slottet (2004) for Ghibli, men kunstneriske uenigheter førte til at han valgte å trekke seg fra prosjektet. Ifølge Hosoda, ville studioet at han skulle lage Det levende slottet i samme stil og tone som den legendariske mesteren Hayao Miyazaki, mens Hosoda hadde sine egne visjoner som han ville spille ut. Studio Chizu (som direkte oversatt betyr «studio kart») så dagens lys i 2011, grunnlagt av Mamoru Hosada og produsent Yuichiro Saito for å lage filmen The Wolf Children.
- Min rolle som produsent av Hosodas filmer er å de skape riktige omgivelsene og finne det beste mulige oppsettet for arbeidet med filmene, og så gjøre alt i min makt for å presentere disse filmene til verden, sier Saito om Studio Chizu.
MEKTIG OG IMPONERENDE EPOS
The Wolf Children var den første filmen som Hosada skrev i tillegg til å regissere, og da den ble sluppet på kino i 2012, ble den en umiddelbar suksess både blant kritikere og publikum verden over. Mange trakk paralleller til nettopp Miyazaki og Studio Ghibli. Deretter fulgte The Boy and the Beast (2015) og Mirai (2018). Sistnevnte blei nominert til Oscar for beste animasjonsfilm, som den første animefilmen som ikke var fra Studio Ghibli.
Suksessen til disse filmene gjorde at Hosada og Studio Chizu endelig kunne realisere det ambisiøse prosjektet Belle, som ifølge ham sjøl er filmen han alltid har drømt om å lage.
- I Belle utforsker jeg romantikk, action og spenning, i tillegg til dypere temaer som livet og døden, sier han.
- Jeg håper at kinogjengere også vil syns den er veldig underholdende, for det er det som har vært intensjonen min.
Og Belle er langt ifra noen liten bragd for et relativt ungt studio: med seg på laget har Hosada og Saito også Jin Kim, kjent som karakterdesigner fra Disneyfilmene To på rømmen, Frost og Moana. Irske Cartoon Saloon, kjent for de prisvinnende animasjonsfilmene The Secret of Kells, Song of the Sea og WolfWalkers, har hjulpet til med å skape de mange imponerende fantasiverdenene vi streifer innom i U.
REFLEKTERER OVER DATTERAS UNGDOMSÅR
Men selv om Belle er et mektig og imponerende epos om blant annet identitet i møte med stadig mer avansert teknologi som gjør skillene mellom fysisk og digital virkelighet mer flytende for hver dag som går, er den kanskje først og fremst ei utforskning av hva det vil si å være ung i nær framtid. Inspirasjonen henta Hosada fra sin egen frykt for hvordan ungdomsåra til dattera hans vil kunne komme til å se ut. Men han velger å være optimist:
- Mitt eget profesjonelle og personlige liv har forbedra seg eksponentielt takket være internett, og jeg føler at jeg nå er ett steg nærmere visjonen min for den framtida jeg forestilte meg for over ti år siden, slår filmskaperen fast.
- I vår tidsalder med konstant og hurtig endring, med få restriksjoner på konvensjonell visdom, var det nærmest uunngåelig at jeg en dag kom til å lage en film om dette temaet.
Samtidig som Belle når norske kinoer, markerer Studio Chizu at det er ti år siden de produserte sin første film. Og på samme måte som Hayao Miyazaki og Studio Ghibli har blitt popkulturelle ikoner og verdensnavn, er også Mamoru Hosada og Studio Chizu i ferd med å nå oppnå høy internasjonal status og prestisje. For nå som Miyazaki har rundet 80 år stadig vurderer med å pensjonere seg for godt, kan det bety at det er en stilling ledig som Japans fremste animasjonsfilmskaper. Og Mamoru Hosada virker mer enn klar til å ta over roret.
- Jeg trur at viktigheten av noen av de mest fundamentale tinga i livet vil forbli uforandra for alltid, sier Hosoda.
- Selv om verktøya og måtene vi overfører informasjon på utvikler seg, vil det vi har arva og lært i løpet av generasjoner bestå. Det er i hvert fall det jeg håper på: en verden som endrer seg i et halsbrekkende tempo, men hvor de fundamentale delene av den menneskelige eksistens består.
