To fredløse menn og en fryktløs regissør

Tekst: Le LD Nguyen (Filmmagasinet/Oslo) Foto: PR / Tour de Force

Hamarværingen Henrik Martin Dahlsbakken er Norges mest produktive regissør. I år får vi se to Dahlsbakken-filmer på kino. Først ut er De fredløse, som er basert på virkelige, grusomme hendelser i Norge på 20-tallet og inspirert av Tancred Ibsens film To mistenkelige personer.

I en alder av bare 32 år har Henrik Martin Dahlsbakken allerede en pen haug av kort- og langfilmer på samvittigheten, bl.a. Å vende tilbake (2015), Sensommer (2016), Cave (2016) og En affære (2018).

Hvordan får du til å lage så mange filmer med såpass tett mellomrom? Film er jo en komplisert affære med NFI-tilskudd, investorer, produksjon, distribusjon, etc.

-For det første har jeg for det meste gjort regional lavbudsjettsfilm uten behov for co-produsenter og internasjonal finansiering. Det er langt enklere å finansiere. Samtidig har jeg hatt viktige samarbeidspartnere i SF Studios og Nordisk film, som har satset på meg som talent. I fraværet av støtte fra NFI har det vært avgjørende.

HAMSUN, BONNIE & CLYDE OG JAN TROELL

De fredløse er basert på hendelser som utspilte seg i Norge på 20-tallet. En rotløs duo bestående av en plaget, dominerende svenske og en ung, naiv nordmann loffer på måfå rundt i landet, og vikler seg snart inn i forhold og situasjoner der lovbrudd, vold og drap blir utveien. 

Når fikk du nyss om denne historien? Var det Tancred Ibsens film som inspirerte deg?

-Jeg tok et enkeltemne i norsk filmhistorie på Lillehammer tilbake i 2009, og kom over Tancred Ibsens film To mistenkelige personer, som hadde blitt tilgjengeliggjort for første gang noen år tidligere. Filmen skulle egentlig hatt premiere i 1950, men ble forbudt av Høyesterett i 50 år av hensyn til personvernet til en av de overlevende. I mine øyne har ikke resultatet tålt tidens tann, men det gjorde meg nysgjerrig på den faktiske kriminalsaken fra 1926, som filmen bygget på.

Filmen bygger på de såkalte lensmannsmordene på Vågård fra 1926, hvor to etterlyste skapsprengere drepte to lensmenn med kaldt blod. Dette førte til en storstilt og langvarig klappjakt på de to landstrykerne.

-I filmversjonen sprenger de ikke pengeskap, men forsøker å rane et tog. Ellers er omstendighetene tett opptil virkeligheten: En eldre svensk landstryker møter en ung norsk gutt som nylig har rømt hjemmefra, og de slår seg sammen. I manusarbeidet var det først og fremst forholdet mellom de to jeg måtte forske i. Hva var det som holdt dem sammen på tross av alt som skjedde?

Duoen i filmen minner meg litt om Hamsuns August og Edevart. Som typer og dynamikken dem imellom, altså, ikke handlingene deres. Jeg har ikke funnet noen forbindelse, men Hamsun skrev jo Landstryker-trilogien på slutten av 20-tallet. Har du funnet noen spor? Hva slags research gjorde du generelt?

-Jeg har ikke lest Hamsuns landstryker-trilogi, men det er åpenbart flere likhetstrekk. Filmen står også på skuldrene til New Hollywood-filmer fra 60-tallet, som Arthur Penn sin Bonnie & Clyde og Terrence Malick sin Badlands, som selvsagt har vært til stor inspirasjon. Og ikke minst Jan Troell sine filmer. Utover den faktiske kriminalsaken og det som har vært skrevet om den, gikk researchen vel så mye ut på å studere musikk og fotografier fra 1920-tallet; mote, arkitektur, infrastruktur osv. Der fant jeg masse inspirasjon!

Fortell om castingen og valgene du foretok på den fronten.

-Jeg arbeidet med Åsmund Høeg på min spillefilmdebut Å vende tilbake (2015), hvor han spilte hovedrollen, og castet han på bakgrunn av den erfaringen. Jeg ble tipset om Filip Berg av en svensk agent, og så han briljere i en svensk film kalt Odödliga (2015). Deretter fikk vi flydd Filip til Oslo, hvor vi gjorde en prøvefilming sammen med Åsmund. Det fungerte særdeles bra, og da var valget enkelt. De øvrige rollene bekles av skuespillere jeg har arbeidet med flere ganger tidligere, som Lia Boysen, Ingar Helge Gimle og Benjamin Helstad, og skuespillere jeg lenge har hatt lyst til å jobbe med, som Cecilie Mosli og Ingvild Holthe Bygdnes.

FILMET PÅ NATURENS PREMISSER

Alle opptakene til filmen ble gjort i løpet av tre intense uker. Først fem dager med vinteropptak i mars 2021, før hovedbolken ble filmet i juni/juli.

-Staben var på rundt 10 personer, så vi var ikke mange, men en svært dedikert og hardtarbeidende gjeng. Det mest krevende var å finne locations som kunne gjenskapes som 1920-tallet, og ikke minst å filme på naturens premisser. Det var fysisk krevende, særlig for skuespillerne, men de imponerte meg stort. Jeg håper kraftanstrengelsen skinner gjennom på lerretet.

Filmen kjennes litt Terrence Malick-meditativt til tider, med et tempo som lar deg ta innover deg den norske naturen karakterene reiser gjennom. Selvsagt brutt opp av voldelige/voldsomme episoder. Snakk litt om det visuelle uttrykket og stemningen du forsøker å formidle.

-Så og si alt lyset i filmen er naturlig. Det mener jeg tilfører en helt egen stemning i filmen. Alt er skutt håndholdt på 35mm og Super 16, og det var viktig for meg at kameraet skulle henge på karakterene, snarere enn å definere bevegelsene deres. Detaljrikdom og nærvær var svært viktig i lyddesignet, og noe Nils Viken og Bror Kristiansen arbeidet masse med. Jeg ønsket at publikum skulle føle de var til stede ute i skogen sammen med skuespillerne, nært og intimt.

Filmene dine har enorm stor spennvidde i tema og uttrykk. Hva får deg til å kicke på en idé?

-Det må vekke en umiddelbar nysgjerrighet i meg. Det må være noe jeg virkelig ønsker å utforske, og er villig til å gå gjennom ild og vann for å komme til bunns i. Utover det er jeg åpen for alt.

Allerede senere i år kommer det nok en Dahlsbakken-film: Forbannelsen. Vi kommer tilbake til den utpå høsten, men vil du si noen ord allerede nå?

-Min beste og mest ambisiøse film til dags dato. En mørk og storslått thriller som virkelig utnytter norsk natur. Det er Ibsen møter Bergman møter P. T. Anderson. Uten sammenligning forøvrig.

Les vår anmeldelse av De fredløse her!