Yomeddine
Egypt 2018
Regi: Abu Bakr Shawky
Med: Shahira Fahmy, Rady Gamal, Osama Abdallah
Genre: Drama
Premiere: 6. september
At Yomeddine konkurrerte i fjorårets hovedkonkurranse i Cannes er for meg et mysterium. Det forsøksvise feelgood-dramaet fra Abu Bakr Shawky minner om noe ferske filmstudenter har fått skvist ut av en langdistanse-klassetur, og sjeldent har tilnærmingen «empati med de på utsiden» føltes mer påtrengende.
Hovedkarakteren Beshay, en lepra-preget skraphandler, bestemmer seg for å krysse omfattende landesletter for å finne familien sin, som tror han er død. Med på lasset sniker den lille gutten Obama seg, uten særlig forståelig grunn – Beshay er ikke særlig snill mot den lille gutten, men likevel skal de vise seg å bli en uknuselig duo. Utover i reisen begynner Beshays esel, Harby, å miste kreftene sine. Filmens desidert mest emosjonelle øyeblikk er når Harby dør, en karakter jeg både liker best og relaterer mest til – hovedsakelig fordi jeg selv er nær å kaste inn håndkleet etter én time, samtidig som eselet. Yomeddine er opptatt av å fortelle om hvordan det føles å være unormal.I en samtale blant sine «likemenn» får Beshay lærepengen: «vi er alle freaks, og outsidere. Vi blir mobbet for hvordan vi ser ut. Det finnes ingen kur for det.» og videre spår de at ved Yomeddine, selveste dommedag, skal vi alle være likeverdige mennesker. Så mye som jeg gjerne vil slå et slag for de utstøttes historie, er Yomeddine så dårlig skrevet, og så dårlig formidlet rent filmspråklig at jeg finner ingen støtte å gi fra meg. Jeg sliter med å peke ut hvem som kan ha glede av dette, så det blir med en avbefaling: Yomeddine er en esel-roadmovie som gir sandsmak i munnen.
Pernille Risbråthe Middelthon