Ad Astra
USA 2019
Regi: James Gray
Med: Brad Pitt, Tommy Lee Jones, Donald Sutherland, Liv Tyler
Genre: Sci-fi
Premiere: 20. september
Det skorter ikke på gode, ambisiøse verdensrom-filmer dette tiåret. Gravity (2013), Interstellar (2014) og The Martian (2015) tok alle opp hver sin arv etter den klassiske romodysséen, og således har også Ad Astra sitt eget take på sjangeren. Her er det ikke lagt vekt på spektakulære bilder som skal få oss til å drømme oss bort i fremtidens muligheter. Derimot er filmen elegisk og melankolsk. I stedet for å fortape seg i solsystemets undre, sitter man med en lengsel etter mening og varme.
Når det er sagt, er filmen fulladet av det man vel må kunne kalle astrounatporno, og det sier jeg i aller beste mening. Regissør James Gray vet å utnytte kinoens fordeler ved å ha et stort format, og han har teamet opp med fotograf Hoyte van Hoytema, som også sto bak fotoet på nevnte Interstellar, samt andre visuelle godbiter som Dunkirk, Her, Tinker Tailor Soldier Spy og La den rette komme inn. Altså ser både de VFX-tunge verdensromsekvensene og de mer jordnære bildene helt nydelige ut.
Handlingen og tematikken kunne like godt vært satt til 1500-tallets oppdagelses-æra som den nære framtid. Det kan også minne om Coppolas Vietnam. Brad Pitt spiller astronauten som må reise til en fjern del av solsystemet for å finne igjen sin far, som reiste av gårde mange år tidligere på et mystisk oppdrag, og han føres lenger og lenger ut i et fremmed, fiendtlig mørke. Det er reisen som er viktig, ikke målet. Og utenom et lite troverdig stopp innom et norsk romfartøy på avveie og en helt meningsløs side-historie med Liv Tyler som venter på ham hjemme, er det som regel en veldig fascinerende reise å være med på.
Nicolai Berg Hansson