Loro
Italia 2018
Regi: Paolo Sorrentino
Med: Toni Servillo, Elena Sofia Ricci, Riccardo Scamarcio
Genre: Drama
Premiere: 5. april
4 stjerner
Silvio Berlusconi er en såpass sleip, skruppelløs og kontroversiell type at han er definitivt en film verdig. Og det finnes vel ingen mer passende filmskaper enn Paolo Sorrentino. Han tok for seg den forvirrende politiske scenen i Italia i Il Divo (2008), skildret hedonisme og livet som en fest i Den store skjønnheten (2013), hadde et bittersøtt syn på alderdom i Youth (2015), og skildret paven som en maktsyk, karismatisk gærning i TV-serien The Young Pope (2016). Dette er temaer han sjonglerer mellom hele tiden i Loro.
Filmen er tildels portrett av Berlusconi, spilt av den alltid like fantastiske Toni Servillo (fra bl.a. de to førstnevnte filmene til Sorrentino). Berlusconis andre ekteskap er i ferd med å rakne, det samme er hans politiske karriere, men det festglade humøret er fortsatt på topp. Den andre halvparten av filmen følger den yngre Sergio, en ambisiøs politiker som er litt for glad i kokain og som heller vil følge Berlusconis vei til toppen enn å gjøre ting på den ordentlige måten. Målet er makt, penger, luksus, uendelig tilgang på sex og narkotika, og i Loro er det ikke mangel på noen av delene.
Som skildring av en sinnsforvirret løgnhals og bølle i maktposisjon, føles Loro skremmende aktuell, og jeg blir overrasket om ikke dette er like mye ment som en kommentar på Trump som på den italienske statsministeren. Enkeltsekvenser er helt fantastiske, og beviser at Sorrentino har et musikalsk og lekent filmspråk få kan måle seg med. Noen ganger blir det litt traust, og som helhet blir man ikke ordentlig godt kjent med hverken Silvio eller Sergio. Den norske kinoversjonen er en forkortet sammenslåing av to deler som utgjør den italienske versjonen, som kanskje forklarer hvorfor filmen føles litt overfladisk.
Nicolai Berg Hansson