Aquaman
USA 2018
Regi: James Wan
Med: Jason Momoa, Nicole Kidman, Amber Heard, Dolph Lundgren, Willem Dafoe, Patrick Stewart
Genre: Action/Fantasy
Premiere: 25. desember
4 Stjerner
En ukes tid etter å ha bivånet dette fuktige superhelteventyret, er det én scene som særlig sitter igjen. Helten, i ført noen Jesus Kristus/Christer Falck-aktige gevanter, og hans utkårete vandrer rundt på et marked i en Søreuropeisk havnelandsby og det er forholdsvis romantisk. Kanskje mest takket være musikken, Bono/The Edge-komposisjonen «She’s a mystery to me», noe av det siste Roy Orbison rakk å fremføre med sin oktavrike fløyelsrøst.
Filmen skaper også noen interessante gråsoner og er av og til tankevekkende i sin moralfilosofiske diskusjon om mål og midler.
Et magisk øyeblikk, kanskje særlig fordi det foregår i en film som ellers er et salig bombardement av undervannsaction og høye lyder. Alt er egentlig ganske greit i Aquaman: Adekvat historie, delvis medrivende spenningssekvenser, passe interessant mytologi. Den, filmen altså, skaper også noen interessante gråsoner og er av og til tankevekkende i sin moralfilosofiske diskusjon om mål og midler.
Skuespillerne er gode. Jason Momoa og Amber Heard er tøffe, velformulerte og handlekraftige i hovedrollene. Patrick Wilson tilfører skurken noen drypp av psykologi, han blir en person vi kan forstå. Willem Dafoe og Dolph Lundgren er særdeles godt kinoselskap. Nicole Kidman er fullstendig suveren, man tror nesten hun har superkrefter på ordentlig. Jada, dette Justice League-underbruket kan være vel verdt en kinobillett.
Einar Aarvig