Tekst: Le LD Nguyen (Filmmagasinet/Oslo) Foto: PR / Nordisk Film Distribusjon
Harstad-jenta Ingvild Holthe Bygdnes har fullt fokus på skuespillerkarrieren og trives med alle formater, uansett om det dreier seg om teater, film eller tv. Nå debuterer hun på kinolerretet i Pål Øies Tunnelen.
Hun er godt etablert som teaterskuespiller og har spilt i oppsetninger både på Nordland Teater, Den Nationale Scene, Riksteatret, Det Norske Teatret og Oslo Nye. Sin første store jobb foran kamera fikk hun med hovedrollen i NRK-serien Monster, en noir-krim regissert av Anne Sewitsky og Pål Jackman. Selv om serien mottok blandet kritikk, høstet «nykomlingen» Ingvild Holthe Bygdnes mye skryt for prestasjonen sin som politietterforsker i kaldt vær langt, langt der oppe i nord.
– Monster åpnet en dør til film- og tv for meg, og har sikkert vært en viktig faktor for at Pål Øie ville ha meg med i Tunnelen, medgir skuespillerinnen.
KOORDINATOREN
Med Tunnelen vender regissør Pål Øie tilbake til noe som har vært kjennemerke for mesteparten av filmkatalogen hans: spenning og thriller. Filmskaperen har titler som Skjult, Villmark og Villmark 2 på samvittigheten. Tidligere i høst slapp han biopicen Astrup – flammen over Jølster på kinoene, som tok for seg livet til kunstneren Nikolai Astrup. Filmen var sjangermessig et godt stykke unna det vi har forbundet med Øie tidligere. Tunnelen er en katastrofefilm som dreier som om en alvorlig ulykke inne i en tunnel på Vestlandet, med påfølgende brannutvikling og andre høydramatiske momenter, og er således inspirert av en rekke hendelser i både Norge og utlandet de siste tiårene. Planen var opprinnelig å bruke Gudvangatunnelen, men tragisk og ironisk nok måtte tunnelen stenges på grunn av en ekte brann der 33 personer mistet livet, så Øie og co. utførte innspillingen i to andre tunneler. Thorbjørn Harr spiller hovedrollen, og på plakaten finner vi ellers navn som Lisa Carlehed, Ylva Fuglerud, Mikkel Bratt Silset, Jan Gunnar Røise og Kyrre Haugen Sydness. Og altså Ingvild Holthe Bygdnes, som har en av de største rollene i filmen, men som ikke befinner seg i selve tunnelen midt oppi all action og stress.
– Kjipt å gå glipp av all moroa i tunnelen?
– Haha, nei, egentlig ikke, opplevde min andel av tøffe innspillingsforhold på Monster. Det hadde jo vært moro å få være med på det som skjer i selve tunnelen, actionscener er alltid gøy å lage, men jeg hadde nok å gjøre utenfor også. Rollefiguren min, Andrea, har ansvar for å koordinere redningsaksjonen fra vegtrafikksentralen. Det er nok å henge fingrene i.
– Uten å røpe for mye, kan jeg si at Andrea har noen personlige erfaringer som gjør at tunnelulykken engasjerer henne enda mer enn normalt. Scenene våre ble faktisk spilt i på location ved Bergen vegtrafikksentral, og det var utrolig spennende og interessant å spille inn film mens folk rundt deg taklet faktiske, reelle hendelser.
– En del av replikkene mine er ganske tekniske på den måten at det må være realistisk i forhold til hva man skal si og hvordan man skal reagere når man sitter og mottar slike nødmeldinger, men det er likevel et stort følelsesregister å spille på. Det var veldig givende å jobbe med en regissør som Pål Øie. Han har en bemerkelsesverdig blanding av autoritet og ydmykhet, og er noe av det jeg satte mest pris på, er at han har en helt spesiell evne til å få skuespillerne til å føle seg verdifulle.
DET SMARTE VALGET
Reisen har vært lang for Ingvild fra hun ble født og vokste opp i Harstad og frem til der hun er i dag. Men ting går fort når man har talent og vet hva man vil drive med.
– Jeg er ikke blant de som kommer fra en typisk kulturfamilie og visste at de ville drive med skuespill helt fra de lå i mors mage, det har vært litt mer tilfeldig for min del. Men jeg fattet interessen for faget ganske tidlig, og begynte med dansing da jeg gikk i andre klasse på barneskolen. Deretter ble det teater på kulturskolen, og lidenskapen har bare vokst med årene. Oppsetninger på biblioteket og små scener i nærområdet. Siden ble det dramalinja på videregående skole.
– Det var morsomt, men selv ikke da sto det klart for meg at jeg kunne leve av å være skuespiller. Ingen profesjonelle skuespillere kommer fra Harstad, liksom, det var noe som virket uoppnåelig.
Men utferdstrangen var der, og som 18-åring, etter videregående skole, bestemte Ingvild seg for å reise sørover og endte på teaterlinja på Romerike Folkehøgskole.
– Det er nok det smarteste valget jeg noen gang har gjort, for de årene på folkehøgskolen var ekstremt inspirerende og utviklende. Derfra gikk jeg til Teaterhøgskolen i Oslo, og da var veien staket ut. En klassisk reise, på mange måter, men det var liksom ikke gitt at en ung jente fra et beskjedent sted langt oppe i nord skulle lykkes i å skape seg et levebrød av skuespill og dans.
FRA MGP TIL MONSTER
Rollen i tv-serien Monster var som sagt den første jobben Ingvild fikk foran kamera, og hun taklet overgangen med bravur. I ettertid spøker hun med at det var takket være «nordlendingskvoteringen» at hun fikk sjansen i en stor NRK-satsning.
– Jeg fikk lov til å komme på prøvespilling fordi jeg var nordlending og det var sikkert ikke så mange navn å velge mellom, hehe. Det var utrolig gøy å delta på prøvefilming, særlig fordi det var ganske kaotisk og mye stress rundt en musikal på Oslo Nye som vi jobbet med på den tiden. Stykket hadde Grand Prix-tema og het «Lenge leve livet». Det ble taxi frem og tilbake mellom teateret og NRK, og hodet mitt kokte ganske bra. Jeg var ikke nervøs på prøvespillingen på Monster i det hele tatt, det var nesten som å få en ferie fra det hektiske arbeidet med musikalen.
– Jeg var veldig glad for at NRK til slutt satset på meg i en bærende rolle, men det var også litt skremmende, og jeg merket jo overgangen fra teater til tv. På teater får man tilbakemelding fra salen og føler at man er i direkte kontakt med publikum, mens på tv og film gjør man tingene sine og må stole fullt og helt på regissør og klippere. Det er befriende, særlig fordi jeg har jobbet med dyktige fagfolk, men også uvant.
– Tv er jo litt sånn lager than life, plutselig dukker du opp på selveste «boksen» hjemme hos foreldrene og alle vennene dine. Hvordan var den økte kjendisstatusen?
– Hehe, jeg har egentlig ikke merket så mye til det. Klart, det er flere som kjenner meg igjen nå, men i Norge har vi uansett ikke for vane å gjøre noe stort nummer ut av sånt. Men det var sikkert merkelig og forhåpentligvis artig for de hjemme i Harstad da jeg dukket opp på skjermen.