Tekst: Nicolai Berg Hanson Foto: PR / SF Norge
Terrence Malick er en mystisk mann. Med Stanley Kubrick som det eneste mulige unntaket, finnes det knapt en filmregissør som er så beskyttende om sitt privatliv. Så til de grader at man nesten skulle tro filmtittelen A Hidden Life hentydet til hans egen biografiske historie.
Slik er det altså ikke. A Hidden Life er satt til den østerrikske landsbygda St. Radegund på slutten av 30-tallet. (Radegund var også filmens tittel i mange år, før Malick gjorde en hastebeslutning om å endre tittelen rett før premieren i Cannes). Her bodde bonden Franz Jägerstätter, som ble beordret til å sverge troskap til Adolf Hitler og kjempe for nazistene under andre verdenskrig. Han nektet, vel vitende om at dette kunne føre til fengselsstraff og muligens døden. Malick har valgt å fokusere på en ukjent historie fra virkeligheten, og har unngått den naturlige Hollywood-fella med å gjenskape europeisk historie på amerikansk, og filmen er skutt på location med tyske August Diehl i hovedrollen som Jägerstätter.
UTENFOR RAMPELYSET
Dette er ikke første gang Terrence Malick tar for seg andre verdenskrig. The Thin Red Line fra 1998 skildret Stillehavskrigen mellom USA og Japan, den gang med oppdiktede karakterer og en gedigen rollebesetning som besto av nesten halve Hollywood på den tiden. Dette var Malicks comeback-film, etter tjue år utenfor rampelyset. Før den tid var han en del av den nye Hollywood-bølgen som på 1970-tallet lagde kunstnerisk ambisiøse independentfilmer. Debuten Badlands (1973) hadde Martin Sheen og Sissy Spacek som unge kriminelle turtelduer på rømmen, og ble ikke lite imitert i Tony Scotts True Romance 20 år senere. Deretter fulgte Days of Heaven (1978), med Richard Gere, Brooke Adams og Sam Shepard. Malick insisterte på å filme nesten utelukkende i «the golden hour», minuttene rett før soloppgang eller etter solnedgang, som gjorde produksjonen langtekkelig og vanskelig, men ga filmen et særegent visuelt preg og den kan trygt kalles en av 70-tallets vakreste filmer. Det var ikke bare innspillingen som var krevende. Det tok to år å klippe ferdig filmen, og selv om den ble hyllet av kritikerne for sitt poetiske filmspråk og tekniske prestasjoner, var det like mange som mente den var overfladisk og stil over substans. Dessuten var ikke filmen noen stor kommersiell suksess, så man kan forstå at Malick fikk nok for en stund og la filmkarrieren på hylla.
COMEBACK
Hva han brukte de tjue årene i mellomtiden på, vet man ikke mye om. Malick stiller sjelden til intervjuer eller pressekonferanser, og lar filmene sine tale for seg selv. Men det nevnte comebacket skjedde altså i 1998, og hans fjerde film The New World kom sju år etter det igjen. Denne gangen var det historien om de engelske nybyggerne som sto for tur, med inspirasjon fra den historiske beretningen om Pocahontas. Med store navn som Colin Farrell, Christian Bale og Christopher Plummer på rollelisten, er det likevel Q’orianka Kilcher som skinner som den unge indianerjenta som aldri navngis, men som åpenbart er Pocahontas. I 2011 kom filmen som i manges øyne, inkludert undertegnede, er Malicks mesterverk, The Tree of Life. Filmen vant Gullpalmen i Cannes, og er både en jordnær fortelling om forholdet mellom brødre og oppvekst i Texas, og en abstrakt skapelsesberetning med blant annet Gud, universet og prehistoriske skapninger som ingredienser.
TO TRILOGIER
Disse tre filmene fra comebacket til Gullpalmen er stilistisk og tematisk like. De tar for seg det lille menneskets rolle i en stor verden og vårt ansvar ovenfor moder jord. De er satt sammen på en poetisk måte med et allestedsnærværende kamera, men fortsatt med tydelige rammer og handling som er lett å følge. Alle tok mange år å lage, og The Tree of Life fungerte nærmest som et oppsummeringsverk, og det hadde ikke vært overraskende om Malick takket for seg på nytt og tok en ny pause fra film. I stedet innledet han et nytt kapittel av karrieren sin allerede året etter, med nok en «trilogi», om man velger å se på det sånn.
Det To the Wonder (2012), Knight of Cups (2015) og Song to Song (2017) har til felles er at de helt forkaster historie og dramaturgi, stort sett erstatter dialog med voice-over, og de klippes i hytt og pine til en nærmest uforståelig collage av små hendelser og øyeblikk. Store situasjoner og hendelser vises ikke, og det kan virke som om Malick velger å fokusere på det andre filmskapere heller ville klippet bort. I denne perioden brukte ikke Malick manus, men ga skuespillerne små notiser med følelser og tanker, og oppmuntret til improvisasjon. Christian Bale (som spiller hovedrollen i Knight of Cups men ble klippet ut av Song to Song), innrømmet at han ofte ikke ante hvilken av filmene han jobbet på fra dag til dag. Mange vil kategorisere disse filmene som mislykkede forsøk på å utforske en ny kunstnerisk retning, eller direkte kjedelige. For dem er det en gladnyhet at A Hidden Life er Malicks retur til mer ortodoks filmskaping, med manus og storyboard godt på plass før innspillingen.
KLIPPET UT
Apropos klippet ut – dette er slett ikke uvanlig for Malicks filmer. Det begynte med The Thin Red Line, hvor store navn som Mickey Rourke, Viggo Mortensen, Billy Bob Thornton og Bill Pullman forsvant helt fra den ferdige filmen, mens George Clooney og den egentlige hovedrolleinnehaveren Adrian Brody endte opp som små parenteser i en ellers så stjernespekket film. Brody fikk ikke vite før på premieren at hans rolle var blitt kraftig redusert og at i løpet av klippeprosessen hadde Jim Caviezel blitt den nye hovedrollen. Andre som har måttet akseptere å havne på klipperomsgulvet er Rachel Weisz og Jessica Chastain fra To the Wonder, mens Christopher Plummer var rasende over å se hvor lite han faktisk var med i The New World. Slike historier har ikke dukket opp fra A Hidden Life, så mye kan tyde på at dette er Malick med en tydelig visjon og klare rammer igjen, ikke minst fordi filmen er basert på virkelige hendelser. Et tre timer langt krigsdrama fra Malicks hånd er i hvert fall alt denne skribenten trenger å høre for å få vann i munnen.