Portrett av en kvinne i arbeid

Feature

Tekst:  Mads Kvalvaag Halvorsen (Filmmagasinet/Oslo)  Foto:  PR / Arthaus

Franske Céline Sciamma dro rett til filmfestivalen i Cannes med sin første film, Vannliljer, og har siden vært en tydelig stemme i fransk film. Med årets Portrett av en kvinne i flammer har hun høstet priser og jubel verden over.

Etter spillefilmdebuten med Vannliljer (2007) slapp Sciamma Tomboy (2011) og Girlhood (2014), og befestet sin posisjon som en av de viktigste regissørene i Frankrike. Filmene høstet skryt for oppvekstskildringene og bruken av nye, ukjente fjes foran kamera. De tre filmene introduserte verden for skuespillere som Adèle Haenel, Zoé Héran og Karidja Touré, men først nå, tolv år senere, spiller Haenel igjen hovedrollen i en Sciamma-film.

QUEER PALM

Hennes nyeste film ble ønsket velkommen inn i det aller helligste av Cannes, da Portrett av en kvinne i flammer deltok i hovedkonkurransen der. Sciamma dro hjem med pris for manuset og prisen kalt Queer Palm, som gis til den beste filmen med LGBT-tematikk. I november tok Sciamma turen til Oslo, for å møte det norske publikum i forbindelse med norgespremieren. Idet vinterens første snø dalte ned fra himmelen, møtte vi henne på ærverdige Gimle kino for en prat om filmen, som viser en ny side av hennes fortellerkunst. Der hennes tidligere filmer har vært satt i nåtiden, foregår nemlig denne på slutten av 1700-tallet.

– Ønsket mitt var å skrive om kvinnelige kunstnere i arbeid. Jeg ville vise et øyeblikks skapelse, vise lagene og spørsmålene, ikke bare ideen om en kunstner, men en faktisk kunstner. Derfor gikk jeg for maleriet, og med portrettet som utgangspunkt måtte jeg rett og slett legge historien til fortiden. I researcharbeidet fant jeg en helt spesifikk periode på slutten av 1700-tallet der det var hundrevis av kvinnelige malere i arbeid i Europa, og slik fant jeg tidsrommet for filmen.

IKKE REDD FOR SKJØNNHET

I Portrett av en kvinne i flammer får maleren Marianne i oppdrag å male et portrett av den mystiske Héloïse. I herskapelige omgivelser på nordvestkysten av Frankrike, oppstår en intens relasjon mellom de to unge kvinnene etter hvert som arbeidet med portrettet skrider fram. Men det var altså ikke et brennende ønske om å lage kostymedrama som førte til settingen i denne filmen – snarere tvert imot.

– Jeg tiltrekkes ikke av kostymedrama, sier Sciamma. For meg handler det alltid om det kontemporære, så dette var en utfordring. Jeg ville lage en mest mulig kontemporær film, i form og narrativ. Derfor skrev jeg også mitt eget manus, heller enn å basere meg på en konkret sann historie eller adaptere en bok. På den måten unngikk jeg også biopic-grepene som alltid følger med ekte historier.

– Så hvor stor var egentlig forskjellen fra det å lage en helmoderne film?

– For meg føltes det som samme jobb. Film er alltid en rekonstruksjon, så jeg måtte gjøre de samme tingene. Man må fortsatt ta avgjørelser om hva som skal vises i bildet, hvordan de skal kle seg, også videre. Alt er det samme, bare mer! Samtidig gjorde denne settingen meg modigere. At filmen er satt i fortiden gjorde meg mindre redd for skjønnhet. Jeg tillot meg selv å bruke tid på fantastisk lyssetting, å stole på fotografen min og bruke god tid på selve ideen om at filmen skulle være vakker.

EN IKONISK DUO

Det maleriske temaet kommer også klart til syne i filmens visuelle uttrykk, for her presenteres både slående tablåer og intime portretter på filmlerretet. I tillegg til at det vakre fotografiet gjør seg godt på egen hånd, kommer de allerede nevnte kostymene virkelig til sin rett i de presist planlagte bildene. Sciamma er kjent for å jobbe spesielt med nettopp kostymene på sine filmer, og dette var intet unntak.

– Jeg syr ikke kostymene selv, vanligvis handler det bare om å shoppe riktig, ler Sciamma.

– På denne filmen jobbet jeg derimot med en kostymedesigner, og vi bestemte oss for å lage kostymene istedenfor å leie dem. Vi ville gjøre noe spesielt, og valgte tunge stoffer som bomull og lin, og spesialdesignet kjoler til hver skuespiller. På den måten kunne vi tenke på hver enkelt rollefigur for seg, gi dem en slags uniform. Marianne, maleren, har for eksempel lommer i sine kjoler, som hun bruker hele tiden. Dette er heller ikke noe jeg har funnet på, for kvinner hadde lommer i kjolene på den tiden.

– Siden du nevner Marianne: hun spilles av Noémie Merlant, som for mange vil være et ukjent fjes. Adèle Haenel, derimot, spilte også hovedrollen i Vannliljer, og du kjenner henne godt. Hvordan endte du opp med akkurat disse to?

– Rollen som Héloïse ble skrevet til og for Adèle, så det var enkelt. Dette er første gang jeg jobber med profesjonelle skuespillere. Allikevel ville jeg ikke frarøve meg selv gleden av å jobbe med helt nye skuespillere. Derfor møtte jeg bare fremmede skuespillere i castingprosessen for Marianne, og ville helst at hun som fikk rollen skulle være ukjent også for publikum. Samtidig som jeg lette etter noen til den spesifikke rollefiguren, ville jeg også skape et unikt filmpar, en ikonisk duo. Det er viktig at man faktisk tror på par som fremstilles på film, så de måtte fungere sammen.

TENK PÅ TITANIC!

Sciamma klarer ikke dy seg, og nevner plutselig en film jeg ikke umiddelbart ville tenkt på underveis. Likhetstrekkene er til stede, men eksempelet allikevel noe uventet.

– Bare tenk på Titanic, sier hun engasjert. James Cameron velger to skuespillere ingen kjenner, og de har en helt egen maktdynamikk seg imellom. Selv kroppene deres er mer «gender fluid», de er ikke Clark Gable og Vivien Leigh! For meg er det dette som gjør den filmen så sexy, og det derfor det er en av tidenes største kjærlighetshistorier. Det handler om dynamikken mellom dem, ikke båten!

Jeg nikker og er enig, vil egentlig høre henne snakke mer om Titanic, men aner at hun snart vil peile seg inn på sin egen film igjen.

– Det er en sterk link mellom Titanic og min film, sier Sciamma. Ja, det handler om maktdynamikken, men også kjærlighetshistorien. Du ser en kjærlighetshistorie bli født, men her er også minnet om en kjærlighetshistorie, og kjærligheten som frigjøring. Det handler ikke nødvendigvis om evig kjærlighet, men dialogen og dynamikken. Jeg visste ikke helt hva eller hvem jeg lette etter annet enn at det måtte være en som kunne være Adèles likeverdige.

Noémie Merlant gjorde sin første film allerede i 2011, men det skulle ta seks år og hovedrollen i Marie-Castille Mention-Schaars Heaven Will Wait før det første gjennombruddet. Heldigvis, får man kanskje si, var hun fortsatt ukjent nok til å spille Marianne i Portrett av en kvinne i flammer.

– Noémie kom inn tidlig i castingprosessen, men jeg var ikke sikker før jeg så henne sammen med Adèle, sier Sciamma. De har samme høyde, samme alder, og en sterk intensitet seg imellom. Av og til skjønner man ikke hva man har lett etter før man finner det, og det var tilfellet her.

FILM ER SAMARBEID

Med både setting, historie og skuespillere på plass, gjorde Sciamma enda et smart grep i sin søken etter et kostymedrama som skulle være både historisk korrekt og moderne. Borte er den svulstige og manipulerende musikken man vanligvis hører i sjangeren. Her er ingen såre strykere eller melankolsk piano. Når forsvant musikken ut av filmen?

– Den avgjørelsen tok jeg veldig tidlig, for det påvirker hele skriveprosessen å lage en film uten musikk. Samtidig var det også en utfordring, for det fins alltid musikk. Selv kjærlighetshistoriene vår i virkeligheten knyttes ofte til en sang. Fordi filmen er satt i fortiden, og i tillegg til kjærligheten også handler om innvirkningen kunsten har på livene våre, ville jeg sette publikum i samme situasjon som rollefigurene. På den tiden måtte man oppsøke musikken, for eksempel i kirken. Det er riktignok litt musikk med i filmen, men publikum hører ikke musikk hvis ikke rollefigurene gjør det. På den måten forsterkes også musikkens kraft.

Regissørens siste ord demonstrerer at Sciamma selv er en kunstner som ikke bare har stor respekt for sin egen kunstform, men for alle kunstformene som kombineres i arbeidet med å lage en film.

– Det vakre med film er at du må stille deg spørsmål om de andre kunstformene. Lys og utsnitt er malerens problemstilling, musikken tilhører komponisten, manuset tvinger oss til å tenke litteratur, men til slutt er alle våre svar film. Film er et samarbeid, og det er dette som rører meg mest når jeg lager film: kunsten, energien og følelsen de andre gir meg.