Rampete regi

Feature

Tekst:  Einar Aarvig (Filmmagasinet/Oslo)  Foto:  PR / Nordisk Filmdistribusjon

Da Andrea Eckerbom var femten, tjuvlånte hun foreldrenes bil. Den uoppdragne driftigheten har hun gitt videre til hovedpersonen i årets store norske julehistorie, en film hun håper barn aldri vil glemme.

Filmmagasinet har bedt regissør Andrea Eckerbom, premiereaktuell med Snekker Andersen og Julenissen: Bygda som glømte at det var jul om et tilbakeblikk. Stockholmeren begynte med skuespill og teater som barn, hun laget film i garasjen, elsket å finne på historier og stå på scenen og holde på.

– Interessen for personregi begynte der. Men nå ville jeg aldri stått foran kamera. Jeg gjør det en veldig sjelden gang, men bare med regikolleger jeg føler meg trygg på. Jeg har enorm respekt for skuespilleryrket, jeg vet hvor hardt det er for dem; å stå der og bjuda på. Med seg selv som et skjørt instrument. Det er spennende å jobbe med, det må håndteres så varsomt.

BAK EN SOFA

På skuespillerutdanning i Australia, forstod Andrea hva hun ville gjøre. 

– Jeg tok et filmkurs ved siden av og forstod at det er bak kamera makten ligger.

Dermed ble det filmutdanning i stedet, sammen med en haug nordmenn. Første jobb: Lage dokumentar om Bugge Wesseltofts Australia-turne. Den norske jazzpianisten spurte deretter om Eckerbom kunne komme til Norge for å lage musikkvideo for Beady Belle.

– Jeg dro til Oslo og bodde hos en kompis, bak en sofa, under et bord på en madrass.

Deretter ble det et år med å produsere galskap til NRK-programmet Slå på ring, med Erlend og Steinjo.

– Det var så festlig, vi var et bittelite team og gjorde alt selv, casting, scenografi, foto, regi og klipp.

BARNEREGI

Med Slå på ring var det arbeid døgnet rundt, til 5000,- i måneden. Det fristet med fast stilling, og det fikk Eckerbom i Cannibal Casting, med å skaffe riktige ansikter til film og reklame. Jobben ga oversikt over filmbransjen og mulighet til å bli med prosjektene videre på opptak. På Limbo (2010) og Gåten Ragnarok (2013) var Eckerbom regiassistent, med ansvar for barneregien.

– Det var jo regi jeg ville drive med. Og da jeg kom hjem fra Kon-Tiki-innspillingen på Bulgaria, Sverige, Maldivene, Thailand og Malta, ville jeg ikke caste lenger, jeg begynte å regissere reklame.

SPIELBERG

Snekker Andersen og Julenissen: Bygda som glømte at det var jul høres, sånn i utgangspunktet, ikke ut som et auteur-prosjekt, der filmskaperen har full kontroll over alt kunstnerisk. Den er både en oppfølger til den forrige Snekker Andersen-filmen fra 2016 og en filmatisering av Alf Prøysen-klassikeren «Den vesle bygda som glømte at det var jul» fra 1958. Hvor stor påvirkning har man på univers og rollefigurer?

– Julenissen til Anders (Baasmo Christiansen) er verdens morsomste julenisse. Alle andre julenisser kan bare legge opp. Jeg var veldig glad for å få ham med videre. Samme med Trond Espen (Seim), han er koselig å jobbe med. De lagde god stemning på settet, og vi var hele tiden på samme frekvens. Sammen med manusforfatterne bygget vi universet ganske fra scratch. Jeg kjente jo ikke Prøysen så godt da vi begynte…

– …ja, her har vi vår kjære norske nasjonalskatt, og så kommer du og er SVENSK! Men kanskje det er bra med et blikk fra utsiden?

– Jeg liker å tro det. At det er bra med mitt blikk bra utsiden. Jeg har tatt utgangspunkt i filmene jeg så som barn og aldri glemte, og latt det være drivkraften: Å lage en film barna aldri kommer til å glemme. Jeg kommer nok ikke være barnefilmregissør for alltid, men når man først skal gjøre det, må man prøve å lage noe som kommer til å sitte hos publikummet.

– Hvordan regisserer man barn? Sammenlignet med proffe voksne?

– På en måte er det mye enklere.

– Enklere?

– Man trenger ikke late som man kan noe, haha. Vi så på masse filmer sammen, og har stjålet litt fra Spielberg, når Henry Thomas ser E.T. for første gang, for eksempel. «Spill sånn!», kunne jeg si, når Elise, hovedkarakteren, møter Nissen. Det kan man ikke si til de voksne på samme måte

SMALL THEFT AUTO

Filmen handler altså om et litt surrete småsamfunn som simpelthen har glemt en viss høytid. Men hovedpersonen, unge og kvikke Elise kommer over en kalender laget av en viss Andersen, og legger ut på jakt etter det som skal vise seg å være julemagi. Elise spilles av Miriam Kolstad Strand, som ble oppdaget av Eckerboms castingselskap.

– De fant henne på Lillehammer omtrent første dagen. Det ble prøvespilt tusen jenter til, men vi endte på Miriam til slutt

– Ja, hvem er Elise og hva krever rollen av en skuespiller?

– Jeg leste meg veldig opp på Prøysen.

– Hva kjente du til fra før?

– Bare «Teskjekjerringa». Prøysen er dessverre ikke så kjent i Sverige. Men så gjorde jeg masse research og ble begeistret. Det var så viktig for ham å skildre kvinner. Å ha sterke kvinnekarakterer, og det ville jeg legge inn i Elise. At hun er en tøff jente som ikke gir seg. Jeg har lagt litt av meg selv også, som når hun stjeler bilen og kjører avgårde.

– Hæ, har du gjort det selv?

– Da jeg var femten tjuvlånte jeg bilen til mamma og pappa.

– Driftig.

– Og sånn er Elise i filmen også. Finner ut av ting på egen hånd. Hun er standhaftig og jobber for det hun tror på. En som står på sitt. Men jeg håper ikke det inspirerer barna til det samme. Dette er fiksjon, dont do this at home kids!

STADIER AV GLEMSEL

Eckerbom var også inspirert av fysisk humor-legender som Buster Keaton og Jacques Tati for å lage en familiefilm som både er undrende og lystig. Hun lot seg fascinere av premisset.

– At det er mulig å glemme julen er et vakkert tankeeksperiment, egentlig. Nå er det begynnelsen av oktober og marsipanen er allerede i butikkene.

– Jeg er så betatt av dette universet. Og det er fryd å jobbe med en sånn tematikk – glemsel. Det noe alle kan kjenne seg igjen i. At familiemedlemmer eller en selv glemmer. Vi ville ikke gjøre det for dystert, med Alzheimer og sånn. Men Prøysen kunne jo være mørk i uttrykket, så jeg ville ha et snev av det. Dette er jo en familiefilm, men det jo noe trist med denne glemselen.

Det gikk med mye arbeid for å finne forutsetningene for det kollektive hukommelsestapet. Hva glemmer de og hva glemmer de ikke? Glemmer de hverandre? Seg selv?

– Vi brukte mye tid på å sette premisset for glemsel Den har mange stadier, og jeg gjorde mye research: Man kan bli lei seg i starten av hukommelsestap, men så blir man visst  nesten litt sprudlende og bekymringsløs. Begge varianter er med i filmen.

MER!

I dag har Eckerbom flere spillefilmprosjekter i ilden, både med eget og andres manus.  Årets julefilm var en stor ildprøve. Var nervøst å gå i opptak med et så stort prosjekt som Snekker Andersen og Julenissen: Bygda som glømte at det var jul

– Da Quentin Tarantino skulle gjøre sin første film, var han forferdelig nervøs og følte at han ikke kunne noen ting og spurte Terry Gilliam om råd: «Du trenger ikke kunne noen ting», var svaret. «Det du skal gjøre, er å fortelle alle disse flinke menneskene hva DE skal gjøre». Det lener jeg meg på. Jeg trenger ikke kunne noen utover å fortelle det jeg tenker. Det er viktig å ha det gøy underveis

– Hva var det viktigste du lærte av å debutere som spillefilmregissør?

– At jeg har lyst til å gjøre enda mer film. Det er en viktigste lærdommen. Og at man blir vant til å drepe sine darlings. Det var mye gøy som gikk i vasken.

Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte at det var jul har premiere 8. november.