Tekst: Le LD Nguyen (Filmmagasinet/Oslo) Foto: PR / SF Norge
Nini Bull Robsahm gjør comeback som spillefilmregissør med grøsseren De dødes tjern. Under innspillingen gikk hun faktisk i søvne selv.
Tiden flyr, og det har faktisk gått seks år siden vi fikk siste spillefilm, pyschotrilleren Amnesia, fra Nini Bull Robsahm. Filmskaperen debuterte med slasheren Rovdyr i 2008 (manus og skuespiller), og fulgte opp med komedien Hjelp, vi er i filmbransjen (manus og regi) tre år senere. Begge de to sistnevnte filmene ble laget sammen med Patrik Syversen.
– Hva har du gjort i mellomtiden?
– Jeg har stort sett jobbet med De dødes tjern de siste fem årene. Da min kjære storebror foreslo at jeg burde tenke på å gjøre noe basert på boken sa han at det sikkert ville gå fort. Det gjorde det ikke. Men de som venter på noe godt, og så videre…
NEGATIV TIL IDÉEN I STARTEN
Nini forteller Filmmagasinet at hun først var ganske negativ til idéen. André Bjerkes «De dødes tjern» er en ikonisk bok, som allerede i 1958 ble tolket i en vellykket filmversjon av Kåre Bergstrøm.
– Jeg hadde ikke lyst til å klusse med hverken Bjerkes bok eller Bergstrøms film. Men tanken var plantet, og jo mer jeg tenkte på historien til Lillian Werner (en av personene i boka), desto mer følte jeg det var en historie der jeg ville fortelle. Det var veldig viktig for meg å ikke lage en ren remake av 1958-filmen, da jeg vil at de verkene som så mange har et forhold til skulle få stå for seg selv.
– Det handler mer om å legge vekt på Lillian Werner, som i de originale verkene har en birolle. For meg er hun den mest interessante karakteren. «De dødes tjern» er starten på nordisk krim og skrekk, og det ville jeg også gjøre ære på. Det var viktig for meg å hylle norske tradisjoner og fremme hvorfor Norge er så unikt i denne sammenhengen. Det finnes mange gamle sagn og eventyr som jeg ville at skulle føles gjennom filmen, så det var også med mye kjærlighet til norsk natur og folkesagn at jeg bega meg ut på dette.
– Fordi «De dødes tjern» også er en av de første norske ”Venner som drar på hytta sammen”-bøkene, var det også en fin anledning til å ære hele den sjangeren av filmer som har kommet senere. Det var også en glede å kunne gå tilbake å fortelle med et litt eldre filmspråk. Det var derfor perfekt med en legendarisk klipper som Bob Murawski, som kan kunsten å klippe gammeldags suspense.
– Du har endret på persongalleriet, og kanskje også valgt å «modernisere» historien en smule?
– Det var naturlig å endre persongalleriet da jeg endret hovedkarakteren til Lillian Werner, forklarer regissøren.
– Jeg har valgt en annen vinkling og ville nok ikke selv brukt ordet modernisering. Da hadde jeg brukt et filmspråk som er mer gjellende i dag. Inspirasjonskilden til filmen har i hovedsak vært eldre filmer fra 60, 70, 80 og 90-tallet. Jeg har lenge drømt om å se skrekkfilm som holder litt tilbake og bygger på suspense fremfor bare gore, så det var det jeg gjorde. Det var utrolig viktig for meg å ære de gamle verkene ved å gjøre filmen så analog som mulig og ta vare på eldre tradisjoner. Ikke bare er den skutt på 35 mm, men den er også spilt inn av et ekte orkester som ikke alle tar seg råd til i dag. Det har kostet blod, svette og tårer og ta vare på alle disse detaljene, men det er utrolig gøy når publikum allerede plukker opp på det. Den største endringen er nok mer at jeg endrer perspektivet på karakterene og har mindre dialog og mer spenning.
URNORSK UTTRYKK
Innspillingen har foregått bl.a. på Jeløy, i Søndre Land, i Bergen, på Hadeland og i Vallset på Hedmarken.
– Vi var ekstremt opptatt av å gi filmen det riktige urnorske utrykket, og da måtte stedene vi filmet reflektere dette. Vi brukte veldig mye tid på å finne den perfekte hytta, som hadde den størrelsen vi var ute etter i forhold til hvordan vi ønsket at interiøret skulle se ut. Tjernet brukte vi også lang tid på å finne, det er helt essensielt for filmen. Fotografen Axel Mustad tok på seg mye av scouting selv, da vi var spesielt nøye på hva slags visuelt utrykk vi var ute etter. Naturreservatet på Jeløya er ufattelig vakkert og gir den riktige trolske stemningen.
– Hva har vært mest krevende ved innspillingen?
– Det mest krevende var vel at vi hadde så utrolig få dager å skyte på. Jeg løp gjennom hver eneste dag med lite rom for å tenke over noen avgjørelser. Do or die. Vi hadde veldig lite rom for feiltrinn, som var en stor risiko da vi også skjøt på 35 mm. Jeg var livredd de første dagene da kamera jammet konstant og vi trodde det hele kom til å gå i vasken. Vi mistet en del dager i starten som føltes veldig forferdelig der og da.
– Jeg gikk selv i søvne for første gang i mitt liv, men det stoppet heldigvis når opptakene var ferdig. Det var også den varmeste Oslo-sommeren med over 30 grader hver dag, så det var heavy å holde fokus. Det var godt vi hadde et lyscrew fra New Orleans, hehe.
– Og mest givende?
– Morsomt og mest givende er helt klart de fantastiske menneskene jeg fikk jobbe med. Det har vært en eventyrlig opplevelse og være omringet av flere av mine amerikanske idoler, forteller regissøren og trekker frem navn som Bob Murwaski, Dan Perri, John Debney , Bob Bates, Jussi Tegelmann og Colin Hudson.
– De har jeg utviklet et genuint vennskap med. Jeg føler meg veldig heldig som nå har funnet teamet mitt. Å stå på settet eller sitte i klippen underholdt av anekdoter fra slike legender gjorde alt mye morsommere.
– Det var fantastisk å jobbe med min fotograf Axel Mustad og hele hans kamera-crew. Jeg er så takknemlig for at de hjalp meg å lage en film som viser mer av mitt visuelle utrykk som regissør.
– Og så var det selvfølgelig en ære og kjempe gøy å jobbe med skuespillerne mine som jeg har blitt kjempeglad i. For en gjeng!
– Ekstra skryt til Iben Akerlie i hovedrollen, kanskje?
– Iben er min muse og jeg er helt fortapt i hennes talent. Hun tar virkelig skjermen og viser så mye dualitet og ambivalens med bare et blikk. Det var alltid hun som skulle ha den rollen. En sann glede å jobbe med henne og det håper jeg at jeg får muligheten til igjen og igjen.
– Forøvrig castet jeg de andre rollene selv, og valgte dem fordi jeg syntes de alle sammen har noe veldig unikt ved seg. De er ekstremt talentfulle og er heller ikke altfor kjente for publikum. Det er fint med nye ansikter. Sophia Lie har jeg lenge håpet å få med i en film, og endelig klaffet det. Hun bringer en frihet og ureddhet til karakteren som er forfriskende. Jeg tenkte mye på at det var viktig å finne riktig person til å spille Bernhard Borge og at vedkommende måtte by på samme sjarme og varme som i boken og den originale filmen. Jakob Andersen Schøyen har alle disse kvalitetene og mer til. Jonathan Harboe og Elias Munk hadde veldig forskjellige kvaliteter, som var fantastiske for rollene deres. Det samme gjelder Ulrik von der Esch og Patrick Walshe. Kan ikke få skrytt nok av dem alle sammen.
ET SJOKK
– Hvordan trives du best med å instruere? Spiller du ball med skuespillerne når det gjelder karaktertegning?
– Jeg vil nok si at jeg alltid spiller ball med skuespillerne, men i dette tilfellet var karakteren og replikkene ganske bra satt før opptak. Å skyte på film på så kort tid gir ikke særlig rom for noe som helst annet enn det man må ha. Det var et sjokk for skuespillerne når de fikk så få tagninger som de fikk, selv om de var forberedt på det. Man er blitt vant til å skyte digitalt og har lagt seg til en annen rytme. Men jeg brukte mye tid med dem, både sammen og individuelt før opptak, slik at de virkelig skulle føle seg godt kjent med materie og karakterene sine. Det ble noen tårer på sett, men jeg føler av deres feedback at jeg var der for dem hvert skritt av veien, og at de opplevde innspillingen som en fantastisk utfordring.