Tekst: Nicolai Berg Hansson Foto: PR / Fox Films
Om du spør regissør Tim Miller hva som manglet med Terminator-filmene etter den klassiske T2: Judgement Day, er svaret enkelt: Sarah Connor.
Selv om de fleste forbinder franchisen med den stoiske Arnold Schwarzenegger og hans klønete one-liners, er det Sarah Connor som er hjertet og sjela i de to første (og eneste gode) Terminator-filmene. I regi av James Cameron gikk hun fra å være jomfru i nød til badass kriger på rømmen, og mor som er villig til å gjøre alt for sønnen sin. Spilt av Linda Hamilton, var Sarah Connor ikke bare heltinnen i filmene, men en ikonisk science fiction-karakter, og dessuten mor til John Connor, mannen som er skjebnebestemt å være menneskehetens reddende engel. «Det er Sarah som er grunnen til at jeg elsker de originale to filmene», sier Tim Miller. «Terminator-filmene handler ikke om John, men om Sarah».
JAMES CAMERON
Etter at Cameron la fra seg franchisen, har det dukket opp flere filmer. Terminator 3: Rise of the Machines (2003), Terminator Salvation (2009) og Terminator Genisys (2015) ble laget av ymse regissører og produsenter, og klarte ikke helt å fange magien fra de første to i serien. Linda Hamilton, nå 62 år gammel, nektet å være med, og hadde faktisk flyttet til New Orleans og pensjonert seg. Men for den nyeste installasjonen er James Cameron tilbake som produsent og manusforfatter, og det var han som overtalte den pensjonerte skuespilleren til å returnere til Terminator-universet.
– Det tok uker på uker på uker før jeg bestemte meg for å bli med, sier Hamilton om beslutningen.
– Folk har spurt meg i tiår om jeg skal gjenta rollen, men jeg så ikke for meg at det skulle skje. Jeg hadde flyttet fra L.A, og var usikker på om jeg ville tilbake til den verden. Jeg levde «lykkelig i alle mine dager» på en måte som føltes ekte, og jeg hadde frastøtt meg Hollywood. Jeg avviste oppblåste egoer, oppblåste pupper, oppblåste lepper. Den oppblåste selvhøytideligheten. Jeg var ikke sikker på om jeg skulle tilbake dit for 15 nye minutter med berømmelse.
Så fikk hun lese manus, og oppdaget at det var nye utfordringer, ting hun ville ta tak i.
– Sarah er fortsatt den samme lidenskapelige, gærne dama, men situasjonen er forandret. Tiden som har gått åpner opp for muligheter til å utforske så mye. Og det er alltid det som gjør meg interessert. Jeg har ikke lyst til å gjenta den samme tingen, det tar noe av poenget bort fra det hele. Det faktum at James Cameron står bak prosjektet som produsent, var av stor betydning. Jim var den største kreative kraften bak de første filmene og hans lederskap, hans konsept for franchisen, er veldig viktig.
DEN GÆRNE DØPEREN JOHANNES
– Hva kan du fortelle om Sarah i Terminator: Dark Fate? Hva har skjedd siden sist vi så henne?
– Vel, det har gått 28 år siden sist, det er mye som har skjedd. Det var opp til meg å ta utgangspunkt i den nye storyen og fylle de 28 årene. Det er ikke bare å si «Åh, dette har skjedd…» Du må fylle hullene. Det er jobben jeg har gjort privat, for å virkelig lage en back story som ikke nødvendigvis er synlig på skjermen, men som må være en del av meg, for å drive historien og karakteren i den retningen hun må gå.
– Sarah er ikke så forandret egentlig, men hvis du tenker retningen hun var på vei i og ekspanderer det med 28 år, så blir det likevel veldig annerledes.
Mot slutten av Terminator 2 er Sarah i en håpefull situasjon med en lys framtid. Hun og sønnen John har forandret den katastrofale fremtiden, og til og med fått tommel opp fra Arnold. Denne gangen er hun mer håpløs. Hun har sett hvordan mennesker er skyld i sin egen undergang, og det har fylt henne med sinne, hat og et ønske om hevn.
– Du har vært med på å forme Sarahs historie helt fra begynnelsen, ikke sant?
– Ja, jeg hadde en veldig stor påvirkning på skiftet som skjedde med Sarah mellom T1 og T2, fordi det bare var et lite tomt embryo fra den første filmen til den andre. Da T2 gikk i produksjon sa jeg: «Ok, vi lager enda en?» Vel, da er hun gæren i denne filmen. Hun gikk fra forstanden fordi hun var den eneste som visste hvordan fremtiden skulle utfolde seg. I T2 sammenlignet jeg henne i tankene mine – og jeg ba Jim om å framstille henne – som Johannes Døperen, den gærne mannen i ørkenen som prøvde å fortelle folk om det guddommelige som kommer, eller i hennes tilfelle katastrofen som kommer. Det var det første jeg sa til Jim før han begynte å skrive manus. Jeg sa: «Gjør henne gal». Og han ga meg et fantastisk lerret å male det med. Og det var en veldig komplett kurve for henne.
FØRSTE DIREKTE OPPFØLGER
Selv om det allerede finnes en Terminator 3, og ellers to andre filmer og en tv-serie, anser James Cameron dem selv som overflødige og tilhørende andre tidslinjer. Terminator: Dark Fate er altså den første direkte oppfølgeren til fan-favoritten Terminator 2, og ergo den egentlige film nr. 3, noe som hever både forventningene og fallhøyden til filmen med flere hakk.
– Ble du kontaktet om å være med i T3? Og i så fall, hvorfor avviste du den?
– Ja, jeg ble kontaktet. Men den tredje filmen var uten Jim ved roret, og jeg forsto hans verdi for franchisen. Og jeg følte den gang at vi hadde gått så langt med karakteren vi kunne. Den enkle måten å si det på om ikke å komme tilbake da, var: Jeg kommer til å gå ut på topp. Jeg kommer ikke tilbake for «enda en kamp». Jeg ville ikke melke det! Men så sier du: Det er 28 år senere … og jeg forsto hva vi kunne gjøre. Med alle disse sårbarhetene som fulgte med å være en kvinne i denne alderen, tenkte jeg bare «Hvorfor ikke? Old is the new black. Det var målet mitt med filmen.»
91 VS. 19
– Hvordan var opplevelsen av å skyte en Terminator-film nå i forhold til 80- og 90-tallet?
– Disse filmene har vokst så mye siden sist, og hvordan man lager blockbustere har forandret seg. Det var mye å ta igjen for min del. For det første holdt vi våpen på en annen måte den gang! Da vi gjorde oss klare til å skyte, vendte jeg tilbake til 1991, og det er ikke slik vi håndterer våpen i 2019. Det var trippy!
– Og teknologien har endret seg. Vi gjorde noen enorme sekvenser, som vi øvde dritten ut av, slik at det nesten gikk på automatikk. For å kunne gjøre det, måtte jeg legge av meg mye av atferden min fra 1991, hvor vi ikke øvde på den samme måten. Og jeg er ikke vant til å bruke så mange stunt doubles. Jeg syns det er vanskelig å gi fra meg karakteren, om det så bare er for noen få sekunder. Jeg vil at hvert eneste sekund av Sarah på skjermen faktisk skal være meg, men det er ikke sånn det funker. Jeg antar at det er et behov for å kontrollere henne fordi hun er min karakter. Jeg mener, jeg elsker stuntjentene mine, og jeg var på dem hele tiden, veiledet dem hvordan de skulle gjøre det. Og til slutt nailet vi det.