Tekst: Espen Svenningsen Rambøl
Dette er slutten på en æra. Etter en mannsalder som amerikansk nasjonalsymbol gjentar 73-åringen Sylvester Stallone rollen som John Rambo en aller siste gang i Rambo: Last Blood. Vi feirer med gravøl og film!
Kultklassikeren
FIRST BLOOD
USA – 1982
Regi: Ted Kotcheff
Med: Sylvester Stallone, Richard Crenna, Brian Dennehy & Bill McKinney
«This time he’s fighting for his life»
Før John Rambo ble et uovervinnelig muskel-ikon for Reagan-æraen (og synonym for å gå helt berserk), var han bare en traumatisert krigsveteran som ville være i fred. Si hva du vil om hvordan denne filmserien utviklet seg, First Blood er fortsatt en fordømt bra film – som ser ut til å utspille seg i et helt annet univers enn oppfølgerne. En velregissert, tragisk thriller basert på romanen av David Morrell, som ble skrevet tilbake i 1972. Columbia Pictures kjøpte umiddelbart opp rettighetene, og en rekke studioer prøvde de neste ti årene å få filmen produsert. Rollen som Rambo ble tilbudt omtrent hver bidige mannlige skuespiller under femti, inklusive Steve McQueen, Dustin Hoffmann, Al Pacino, John Travolta og Clint Eastwood. Alle takket nei. I årenes løp fikk First Blood et rykte som et forbannet prosjekt, og Sylvester Stallone følte at det hadde et så dårlig rykte at han burde skygge langt unna det. På dette tidspunktet hadde imidlertid Stallone bygget hele karrien på et prosjekt: Rocky, og alle forsøkene på å følge opp suksessen hadde feilet – inklusive fagforeningsdramaet F.I.S.T. (1978) og regidebuten Paradise Alley (1978). Så Stallone aksepterte motvillig rollen under forutsetningen at han kunne skrive om manuset, og gjøre hovedpersonen mer sympatisk.
Den hjemløse Vietnam-veteranen John Rambo spaserer sørgmodig inn i Washington-småbyen Hope for å finne en kafe, da han blir stoppet av den klysete sheriffen Teasle (Brian Dennehy) og kjørt over bygrensen. Skitne omstreifere som Rambo er slett ikke ønsket i Hope, og da han vandrer tilbake inn i byen er alt håp ute. Han blir arrestert og grovt mishandlet av sheriffens psykopatiske menn, noe som trigger traumene Rambo ble utsatt for som krigsfange i Vietnam. Så han stikker til skogs og starter en geriljakrig mot maktmisbrukerne. Livssituasjonen for Vietnam-veteraner i USA var langt hinsides krisetilstander, og på begynnelsen av åttitallet begikk i snitt tre hundre av dem selvmord i måneden. Så det var i tråd med virkelige hendelser (og boken) at First Blood opprinnelig endte med at Rambo tok sitt eget liv. Under den første testvisningen ble publikum helt forferdet over denne scenen, så det var flaks at Stallone insisterte på at de filmet en alternativ slutt der rollefiguren hans lever videre. Mindre flaks for skurkene Rambo møtte i de neste filmene, for i oppfølgerne slaktet John Rambo totalt over 650 personer (ikke iberegnet de hundrevis av kartellmedlemmene han avliver i Rambo: Last Blood). Noe som gjør ham til den figuren med høyest bodycount i filmhistorien, og får John Wick til å se ut som en skitten pasifist.
Så gjett hvor mange mennesker Rambo dreper i First Blood? Ingen. Ikke en eneste person. Han er et jaget villdyr som glefser for å få være i fred, men unngår å bite fiendene sine. Den eneste som omkommer er psykopat-sersjanten Art Galt (Jack Starrett), og han snubler ut av et helikopter på grunn av sin egen dumhet. Produksjonen var preget av ulykker, utsettelser, dårlig vær og kaos. Stallone ble regelrett forferdet da han så den første klipp av filmen, som varte i over tre timer. Ingenting fungerte. Han var så overbevist om at First Blood kom til å gruse karrieren at han i fult alvor prøvde å kjøpe opp rettighetene til filmen og ødeleggere all råfilmen. Når den planen feilet tok Stallone en aktiv del i etterarbeidet, og etter mye stress ble First Blood redigert ned til tette 93 minutter. Filmen fikk lunkne kritikker, men ble en brukbar kassasuksess som revitaliserte skuespillerkarrieren til Stallone og skapte et nasjonalsymbol. Sly hevder at dette er hans beste actionfilm, og med god margin den beste filmen i Rambo-serien. Stemmer bra. First Blood er sluppet på nyrestaurert UHD fra StudioCanal i England. Se samtidig: Uncommon Valor (1983), Rambo: First Blood II (1985) og Rambo III (1988).
Potensiell kultfilm
MISSING IN ACTION
USA – 1984
Regi: Joseph Zito
Med: Chuck Norris, M. Emmet Walsh, David Tress & James Hong
«The war’s not over until the last man comes home.»
Rambo: First Blood II skapte en hel industri av dårlige etterlikninger, men Cannon-studioet slo alle sammen ved målstreken. Missing in Action var faktisk så raskt ute at den hadde verdenspremiere et halvår før Rambo! Cannon-sjefen Menahem Golan klarte å få fatt i et tidlig manusutkast til Rambo: First Blood II, som var skrevet av selveste James Cameron. Sylvester Stallone endte senere opp med å skrive om mesteparten av dette manuset før innspillingen startet, men det spilte null rolle for luringen Golan. Han svingte seg fort rundt for å lage en blåkopi på rekordtid, og plasserte sitt nye stjerneskudd Chuck Norris i hovedrollen. Norris hadde akkurat signert en lukrativ kontrakt for Cannon-studioet som sikret ham en million dollar per film, og Missing in Action ble hans første for dem. Vel, første to filmer. Golan finansierte to filmer som ble spilt inn samtidig, for totalt en tiendedel av hva Rambo: First Blood II endte opp med å koste. Begge var kinoklare før forbildet hadde premiere, en nødvendighet for å unngå plagiatsøksmål. Eneste problem: den første filmen ble ikke særlig vellykket, så Cannon-studioet bestemte seg for å slippe oppfølgeren først.
Missing in Action starter derfor midtveis i historien, ti år etter at oberst James Braddock (Chuck Norris) klarte å rømme fra den Vietnamesiske fangeleiren der han ble torturert i sju år. Nå tilbringer Braddock tiden i bar overkropp mens hans deprimert drikker øl til frokost og ser Spider-Man-tegnefilmer på TV. Snart er denne hårete machomannen på vei tilbake til Vietnam, som del av et diplomatisk reisefølge som skal vitne i Ho Chi Minh-byen. Ifølge amerikanske nyheter holdes over 2500 amerikanske soldater fortsatt som krigsfanger i Vietnam, men kommunistgeneralen Trau (James Hong) hevder at alt sånt bare er imperialistiske konspirasjonsteorier. Isteden presenterer generalen en samling torturerte bønder, som er presset til å fortelle pressen at Braddock er en krigsforbryter. For å motbevise disse løgnene slenger Braddock en kniv rett i magen på generalen, og deretter drar han rett til Bangkok for å iscenesette en redningsaksjon. Braddock rekrutterer sin gamle horebukk-krigskompis Tuck (M. Emmet Walsh) for å frakte ham i båt over grensen til Vietnam. Akkurat hvordan Braddock akter å få plass til 2500 krigsfanger i en liten båt er et godt spørsmål, men ingen fare. Han har med seg en oppblåsbar ekstrabåt, og får senere hjelp av et helikopter. De slemme kommunistene har heldigvis bare har fire amerikanske krigsfanger, så alt ordner seg. På veien slakter Braddock rundt seksti Viet Cong-soldater og vinner egenhendig Vietnamkrigen. Han er virkelig helten som plasserer «the fun in funeral» og «the laughter in manslaughter».
Forhistorien om Braddocks tid i fangeleiren ble fortalt i det som opprinnelig skulle være første film, som ble sluppet på kino noen måneder senere under tittelen Missing in Action II: The Beginning. Chuck Norris mistet lillebroren Wieland som soldat under Vietnamkrigen, og er en mann som i utgangspunktet ikke har så skrekkelig mye til overs for kommunister. Han uttalte stolt i forbindelse med premieren: «I am a conservative, a real flag waver, a big Ronald Reagan fan!». Så på mange måter endte Missing in Action med å bli den erkekonservative rasist-maktfantasien mange beskyldte Rambo-serien for å være. Missing in Action er forholdsvis kompetent iscenesatt av explotation-veteranen Joseph Zito, men langt fra like ellevill og selvparodisk som hans neste Cannon-film med Chuck: Invasion USA. Fun fact: Jean-Claude Van Damme jobbet som stuntmann i Missing in Action, fire år før han fikk sitt gjennombrudd i Cannon-filmen Bloodsport. En tredje film med tittelen Braddock: Missing in Action III (1988) ble spilt inn i Filippinene, der et militærhelikopter krasjlandet og tok livet av fire mennesker. Den ble regissert av Chucks lillebror Aaron Norris, som to år senere også filmet Delta Force 2: The Columbian Connection på Filippinene, der ytterlige fem personer ble drept under nok en tragisk helikopterulykke. De etterlatte saksøkte The Cannon Group, som stengte dørene kort tid senere. Det ble samtidig mer eller mindre slutten på filmkarrieren til Chuck, som senere gikk over til å skrive kristne bøker (inklusive håndboken Black Belt Patriotism: How to Reawaken America), advare mot chemtrails og spille inn reklamefilmer for finske hamburgere. Han er forresten en stor fan av presidenten som engang uttalte «I like people who weren’t captured». Missing in Action er tilgjengelig på Blu-ray fra britiske 101 Films. Se samtidig: Thunder (1983), Blastfighter (1984) og Spyder (1988).
Kult-tegnefilmserien
THE VOID
RAMBO: THE FORCE OF FREEDOM
USA – 1986
Regi: John Kimball, Charles A Nichols, m.fl.
Med stemmene til: Neil Ross, Michael Ansara, James Avery & Peter Cullen
«The honor-bound protector of the innocent!»
Rambo var langt fra den eneste voldsomme actionhelten til å bli gjenskapt som tegnefilmunderholdning for de minste. Vi har tidligere vært innom Chuck Norris: Karate Kommandos, men Rambo var først ute. Rambo: First Blood II hadde allerede forvandlet denne psykisk ustabile Vietnamveteranen til en tegnefilmfigur, så det virket sikkert logisk at han et år senere dukket opp på barne-TV i USA. Noen ørsmå justeringer måtte til for å forvandle denne krigsmaskinen til en koselig barnehageonkel. Alle referanser til Vietnamkrigen og posttraumatiske lidelser ble fjernet, og Rambo var ikke lenger en antiautoritær drapsmann. Han var nå en lystig, viljeløs statslakei ansatt av Pentagon, som tropper opp så fort myndighetene tilkaller ham ham. Fiendene denne gangen er ikke psykopatiske politifolk og råtne byråkrater, men skurker som kidnapper hunder, selger narkotika til barn og truer med å sprenge Frihetsgudinnen. Mer familievennlig, antar jeg – selv om Rambo har en lei tendens til å sprade rundt i bar overkropp rundt barn, som om han er en brisen katolsk prest.
Men hey, åttitallet var en rar tid. Rambo leder den multikulturelle spesialenheten The Force of Freedom, som inkluderer racerbilføreren Edward «Turbo» Hayes, forkledningsmesteren Katherine Anne «K.A.T.» Taylor, ninjaen White Dragon og indianeren Chief. De er i konstant håndgemeng med skurkeorganisasjonen S.A.V.A.G.E. (Specialist Administrators of Vengeance, Anarchy and Global Extortion), som har en råtøff logo med en hodeskalle truffet av et lyn. Rambo: The Force of Freedom ble introdusert med en miniserie i fem deler, og deretter utvidet til en hel sesong. Tegnefilmserien ble vist på TV hver ukedag etter skoletid, så det ble det faktisk produsert 65 episoder! Ikke engang jeg har energi til å se rundt 24 timer med Rambo-tegnefilm i strekk, så isteden plukket jeg ut et representativt tverrsnitt. En håndfull episoder med lovende undertitler som: Children for Peace, Robot Raid og The Ninja Dog – der Rambo deler ut en fortjenestemedalje til hunden Pee-Wee. Min personlige favoritt er juleepisoden When S.A.V.A.G.E. Stole Santa, som gir oss gleden av å se Rambo redde julenissen fra å bli drept av en sirkelsag, før han surfer på akebrett i bar overkropp, ikler seg en nissedrakt og dele ut julegaver til foreldreløse barn. Et annet gullkorn er episoden Just Say No, der Rambo hjelper den femtenårige gudsønnen Johnny med å bli kvitt sin crack-avhengighet. «Hey, wake up man! Drugs are the way of the 80s!». Dette tegnefilmserien avdekker en rekke nye sider av Rambo: som for eksempel at han er veldig glad i ekorn, liker å feriere i Venezia og har en stor vennekrets som gjør morsomme ting sammen. Sylvester Stallone hadde ingen interesse av å gjenta jobben som stemmelegger for tegnefilm-Rambo, så den jobben ble overlatt til TV-veteranen Neil Ross. Serien lisensierte Jerry Goldsmiths musikkspor fra Rambo First Blood II, noe som får den stive animasjonen til å virke mer storslagen. Til tross for sin barnevennlige tone er Rambo: The Force of Freedom full av automatvåpen som skyter skarpt, bombekastere, eksplosjoner, slåssing og action – der ingen blir skadet, og skurkene alltid klarer å stikke av i slutten av episoden. Jeg ble litt overrasket over å oppdage at denne tegnefilmserien faktisk aldri ble vist på NRK, og dubbet på nynorsk av Harald Mæle. Men egentlig ikke så veldig overrasket. Tegnefilmserien fikk høye seertall i USA, og vekket interessen til den kristne aksjonsgruppen «Action for Children’s Television», som la press på TV-kanalen ABC. Etter å ha mottatt drapstrusler fra religiøse fanatikere valgte kanalen å flytte tegnefilmserien til klokken fire på morgenen, noe som ble begynnelsen på slutten. Serien ble kansellert etter en (veldig lang) sesong, mens leketøyene levde videre og selges i dag på eBay for mange tusen kroner. Rambo: The Force of Freedom ble sluppet på DVD i seks volumer fra Lions Gate i USA. Et billigere alternativ er å se episodene helt gratis på www.dailymotion.com, sånn som jeg gjorde. Se samtidig: Rambo Tanggo Part III (1984), Rampage – Turkish Rambo (1986) og Rambu: The Intruder (1986).