Tekst: Nicolai Berg Hansson Foto: PR / Fox Films
Arthur C. Clarke, mannen bak mange av de beste science fiction-historiene noensinne, deriblant 2001: A Space Odyssey, sa «Det finnes to muligheter: Enten er vi alene i universet, eller så er vi ikke det. Begge deler er like skumle».
Dette kan sies å være et tematisk utgangspunkt for James Grays Ad Astra, som skildrer en astronauts reise utover i solsystemet for å finne sin far, en vitenskapsmann som har forsvunnet og hvis funn kan ha enorme påvirkninger for vår tilværelse. På overflaten er filmen et spektakulært eventyr om å reise i verdensrommet, og som sådan en ganske realistisk skildring av dette, men det er ideene bak som er den emosjonelle roten i Ad Astra.
SJELENS MØRKESTE HJØRNER
Både hovedrolleinnehaver Brad Pitt og regissør James Gray forteller om sine tanker om filmen og deres samarbeid:
Brad Pitt (BP): Det vi snakket om var vanskelighetene med å skape relasjoner, og spørsmål om maskulinitet. Hva er det som holder oss tilbake, i vår oppvekst som menn, fra å ha dypere, mer meningsfylte relasjoner? Ikke bare med dem vi elsker, men med oss selv? Jeg tror vi har vokst opp med disse ideene om at menn skal være sterke hele tiden, at vi ikke skal vise tegn på svakhet, vi må være levedyktige. Og vi skal bli behandlet med respekt. Det får meg alltid til å le. Snakk om en håpløs oppgave.
James Gray (JG): Jeg føler Brad på en måte oppfyller vår formodning om erkeamerikansk maskulinitet. Jeg tror disse holdningene har en veldig skadelig effekt på vår kultur. Jeg har selv to sønner, og det er veldig trist når jeg ser dem falle inn i de tradisjonelle rollene for menn, fordi samfunnet rundt dem presser dem til det. Jeg tror det er skadelig for sjelen. Jeg ville utforske dette, og den eneste måten å gjøre det på, var å ha en ikonisk skikkelse i hovedrollen. Da får du utforsket denne giftige oppfatningen av maskulinitet – og sannheten er at Brad egentlig ikke er sånn. Han skjuler ikke sine følelser eller sårbarhet.
BP: I overført betydning utforsker vi sjelens mørkeste hjørner. Min karakter må reise til ytterkanten av solsystemet for å være helt alene, ikke ha noen andre å lene seg på, ingen TV eller distraksjoner, ingen drugs å flykte med. Så han er virkelig tvunget til å konfrontere seg selv. Sitt eget jeg, med alle sine sorger, fortrengt smerte og anger.
INSPIRERT AV VIRKELIGE PLANER
De to har tidligere jobbet sammen på The Lost City of Z (2016), som Pitt produserte med Gray på regi. Filmene deler tematikk i og med at også den handler om en reise inn i en fremmed verden, men der stopper likhetene. Tidlig 1900-tall er blitt erstattet med en ikke altfor fjern framtid, og britiske oppdagere som tar seg inn i Amazonas er blitt amerikanere i verdensrommet.
Ad Astra føles på mange måter mer aktuell sånn sett. NASA har tilsynelatende håp om å lande mennesker på Mars i 2033, og visepresident Mike Pence har i sitt livs eneste fornuftige uttalelse sagt at han vil ha mennesker tilbake på månen innen 2024. James Gray innrømmer at disse planene i nyhetsbildet var mer på å forme hans ide for filmen.
JG: Jeg leste om Mars-planene og hvordan de lette etter folk som er komfortable med å sitte i en lukket kapsel i halvannet år. At mennesker med schizoid personlighetsforstyrrelse er de perfekte kandidatene, som kan tenke seg å ha lite eller ingen sosial interaksjon. De sa ikke rett ut «Vi ser etter mennesker med Aspergers syndrom», men det var egentlig det de mente. Og man forstår jo hvorfor. Fordi en «normal» person – i anførselstegn – ville neppe klart seg godt i et lukket rom så lenge. Det er mange som mener at å avskjermes fra omverden er en verre straff enn døden. At man begynner å høre stemmer. Din virkelighetsoppfatning er tynn, i beste fall. Slik kommer det til å være for de som reiser i rommet. Jeg syns det er en helt utrolig ting, og ville skildre dette med filmen.
METAFYSISKE ASPEKTER
Han peker også til arkivopptak av Neil Armstrong etter at han ble sluppet ut av karantene da måneferden var over. Armstrongs mekaniske språk og kroppsholdning, hans manglende evne til å uttrykke hvordan reisen opplevdes for ham, var interessante aspekter for Gray.
JG: Jeg syntes hele greia var veldig paradoksal. Jeg lurte på om Kubrick tenkte på dette, siden han var så langt foran alle andre uansett, da han lagde 2001: A Space Odyssey, men det er jo ikke hva den filmen handler om. Den handler mer om myten om Gud, som er interessant i seg selv. Men jeg ville utforske hvordan menneskene som drar lengst og opplever de mest ekstreme tingene, er de som er minst kapable til å uttrykke seg emosjonelt om det eller prosessere hva det egentlig betyr. Jeg kan si at jeg er ganske overbevist om at månelandingen er den største bragden i menneskehetens historie, men også den merkeligste. Neil Armstrong gikk faktisk på et annet himmellegeme, men han var ikke i stand til å fordøye det eller belyse dets mer metafysiske aspekter.
SØPPELSEKK MED VINTERDRESS UTENPÅ
Også for Brad Pitt var denne tematikken viktig å belyse. Mannen har
hatt litt av en sommer med Quentin Tarantinos Once Upon a Time… in
Hollywood først ute, deretter Ad
Astra. Fra løstsittende Hawaii-skjorter til trange romdrakter. Han
beskriver innspillingen av vektløs-scenene (som det er ganske mange av) som å
gjøre en teaterproduksjon av Peter Pan, og at romdrakten var som å tre på seg
en søppelsekk for deretter å ha på en trang vinterdress utenpå. Og om
karakteren hans føler seg kastet ut i et mystisk eventyr, var det ikke langt
unna hvordan han selv følte det som skuespiller.
BP: Man vet ikke alltid hva filmen kommer til å bli når man setter igang. Det er en gamble. Med Tarantino er dialogen så detaljert og jeg kjenner arbeidsmetoden hans, så jeg har en ganske klar oppfatning om hva slags film vi lager. Med denne filmen var det mye vanskeligere å vite. Det er store temaer vi tar for oss, veldig vanskelige ting å formidle i løpet av en to timers film. Jeg hadde ingen anelse om hvordan vi skulle klare det, og jeg er ikke sikker på om engang James visste det. Men det var verdt reisen.