Tekst: Pernille Risbråthe Middelthon Foto: PR / Nordisk Film Distribusjon
To år etter publikumsuksessen Askeladden – I Dovregubbens hall, skal hele Norges actionhelt ut på ferd igjen. Denne gangen på en livsviktig reise mot det sagnomsuste slottet Soria Moria. Vebjørn Enger – selveste Askeladden – svarer på våre spørsmål om oppfølgeren.
23 år gamle Vebjørn Enger er premiereklar for andre gang i Mikkel Sandemoses filmer om Espen Askeladd. Men hvordan er hans eget forhold til norske folkeeventyr?
– Jeg har ikke et spesifikt favoritteventyr, og forholdet mitt til norske folkeeventyr er ganske normalt vil jeg påstå. Jeg ble lest for av mamma og pappa da jeg skulle legge meg da jeg var liten. Man burde få med seg eventyrene i oppveksten, de er jo en viktig del av kulturarven vår.
– Filmene vi lager er jo vår tolkning av universet, og det er ikke gitt at det er fasiten. Det er sånn vi har sett for oss at det kunne vært. Folkeeventyr er jo skapt for å tolkes og fortelles videre, og da blir min versjon av Espen Askeladd sånn jeg tolker karakteren, forteller Enger.
EN SØT LITEN SNÅLING
– Nå som Askeladden er skapt i spillefilmversjon, får også eventyret internasjonal oppmerksomhet. Hva tenker du om det?
– Vi har jo allerede sett at troll er populært internasjonalt, men jeg tror ikke at filmene vil få den samme tyngden internasjonalt som de gjør her hjemme, da vi har et nærmere forhold til historien. Men det er kult at de kan fungere som underholdning utenfor Norge, og at andre kan få en smak av vår kultur. De er vant til tøffe muskuløse superhelter i USA, og så får de se vår superhelt i form av en søt liten snåling. Jeg synes det er en kul refleksjon av kulturen vår, vi behøver ingen Captain America med superkrefter på en måte.
– Med Askeladden – I Soria Moria slott vender dere tilbake til universet etter 2 år. Hva er annerledes nå?
– Eili Harboe sin rolle er større denne gangen, og vi er hovedroller sammen. I første filmen gikk jeg rundt og vandret mye alene, og da går man liksom bare rundt og holder kjeft mye av tiden. Når man er to på tur gir det mye mer, og vi hadde flere strenger å spille på. Både den romantiske relasjonen mellom dem, men også gnisningene som oppstår.
EVENTYRSTEMNING I BODØ
– Føltes det litt som at dere levde i et eventyr under innspillingen?
– Ja, jeg vil jo si at når vi filmet i Norge var det som tatt rett ut av et eventyr. Vi filmet i fjor sommer, da været var helt fantastisk. Vi var i Bodø, det var 29 grader og sol, og helt utrolig vakkert. Sånt blir det eventyrstemning av altså. Vi har også hatt mer flaks denne gangen. Når det er pressede midler og liten tid, så spiller det faktisk en utrolig stor rolle at det er fint vær når idylliske scener skal spilles inn. Vi skulle skyte en scene med meg i vannet i tre timer, og det kan man lett grue seg til, fordi det kommer mest sannsynlig til å bli kaldt. Men med 22 grader i vannet, blir det lettere å prestere når man har det fint.
– Mange har vel reagert på at du snakker med østlands-dialekt vil jeg tro. Hvordan håndterte du det?
– Jeg ble nødt til å lære meg dialekten. Jeg snakket østlandsk et helt år på privaten, og i starten var det kleint. Identitet gjennom dialekt settes jo høyt i Norge, og vi utenfor Østlandet kan ofte få litt mindreverdighetskomplekser for østlandsk. Om man slår over, kan man oppfattes som at man er for god for sin egen dialekt, så det blir en liten sosial påkjenning. Men jeg er glad for at det ble sånn, for nå kan jeg østlandsk, og jeg har fått muligheten til flere roller på grunn av det.
TV-AKTUELL
Vebjørn Enger er aktuell med mer enn kino i høst. Snart kan vi se han i to TV-serier også: dramaserien Hjerteslag og NRK-serien Twin, hvor han spiller mot Kristofer Hivju.
– Er du bitt av TV-basillen nå? Hvilket format liker du best?
– Jeg er bare glad jeg får jobbe, jeg. Begge deler er dritgøy. Det fine med film er at man har mer tid, mens med TV-serier så er det mye som skal produseres på kort tid. Askeladden er for eksempel mer teknisk, et større organ som skal gå rundt, og man får mer tid til å utvikle det. Jeg foretrekker nok film, men jeg gjør gjerne TV igjen også, forteller Enger.
– Hvilket prosjekt har stått deg nærest siden du debuterte med Kompani Orheim?
– Det må bli Kompani Orheim. Det er noe med den første kjærligheten, altså. Det var en døråpner for meg. Jeg er fra en bygd utenfor Stavanger, og jeg spilte fotball hele tiden. Og så kommer dette prosjektet og forteller meg at det finnes en hel verden der ute jeg ennå ikke har sett. Så det har definitivt hatt størst inntrykk på meg.
– Helt til slutt, hvilken skuespiller ser du aller mest opp til?
– Helt klart Kristoffer Joner. Han ble satt foran meg da jeg var 14, som en slags Gud. Det ble jeg påvirket av på ekte. Han er i en helt egen klasse, og om jeg kommer i nærheten av å skape det han gjør, og fremprovoserer noen av de samme følelsene han gjør når han er på sitt beste, så er jeg fornøyd.