Løvesommer

Tekst: Espen Svenningsen Rambøl

Nyinnspillingen av Disney-klassikeren The Lion King er kinoklar, og byr på dataanimerte løver som er så fotorealistiske at de nærmest er umulig å skille fra ekte vare. Vel, disse løvefilmene er definitivt ikke laget på data.

Kultklassikeren



ROAR

USA – 1981
Manus og regi: Noel Marshall
Med: Tippi Hedren, Noel Marshall, Melanie Griffith & John Marshall

«The most dangerous movie ever made. No animals were harmed in the making of this film. 70 cast and crew members were.»

I 1970 fikk The Exorcist-produsenten Noel Marshall og kona Tippi Hedren en lys ide, mens de var på safaritur i Zimbabwe. Hva om de lagde en familiefilm med en masse løver som levde fritt på en ranch? Tanken var å skildre løvene i fri dressur, og plassere skuespillerne sammen med dem. Hedren hadde flere år tidligere gått igjennom et helvete under innspillingen av Hitchcocks The Birds, så dette burde være bare barnemat i forhold. Hva kunne vel gå galt? Absolutt alt, viste det seg. Løvetrenerne som ekteparet kontaktet tilbake i California mente dette filmprosjektet var «et selvmordsoppdrag» og «ren galskap», så de bestemte seg for å samle sammen løvene selv. De ble plassert i familiens luksuriøse hjem i Sherman Oaks, og vakte så stor oppsikt at magasinet Life gjorde en berømt fotoserie hos dem. Etter at antallet løver økte til over tretti ble naboene litt urolige, og dyrene ble flyttet til Hedrens ranch i utkanten av Los Angeles. Filmprosjektet fikk den treffsikre arbeidstittelen Lions, Lions and More Lions, men innen opptakene startet i 1974 hadde Hedren og Marshall opparbeidet seg en flokk på 150 ville kattedyr, som også inkluderte tigre, jaguarer, pumaer og geparder.

Siden ingen var villige til å produsere dette dypt uansvarlige risikoprosjektet finansierte Tippi Hedren og Noel Marshall filmen selv. Marshalls to sønner og Hedrens tenårige datter Melanie Griffith ble rekruttert som skuespillere. Noel påtok seg oppgaven som regissør, manusforfatter og hovedrolleinnehaver – til tross for at han aldri hadde gjort noen av delene før. Null problem. Han hadde jo heller ingen erfaring med løver, og det hadde jo gått helt fint frem til nå. Planen var at innspillingen skulle vare seks måneder. Den varte i over fire år, og er ansett som verdenshistoriens farligste filmproduksjon. Plakaten hevder at sytti medlemmer av filmteamet ble alvorlig skadet under produksjonen, men det stemmer heldigvis ikke. I følge Tippi Hedren var det riktige antallet skadede over hundre personer. Den minimalistiske historien ble bygget rundt de uforutsigbare kattedyrene, og Noel Marshall oppfordret dem til å «improvisere» – noe som i hovedsak gikk ut på å skade ham og familien. Den eksentriske dyreforskeren Hank (Noel Marshall) bor på et reservat i Afrika, omgitt av villdyr han åpenbart har null kontroll over. Han forteller sin assistent Mativo (Kyalo Mativo) at «They’re not trained cat, man. They’re just friends». I løpet av filmens første minutter prøver Hank å gå imellom to rasende løver i full slåsskamp, og ender opp med å bli kvestet i hånden så blodet renner (dette skjedde første innspillingsdag). I mellomtiden har kona Madelaine (Tippi Hedren) ankommet fra Chicago, sammen med datteren Melanie (Melanie Griffith), pluss sønnene John (John Marshall) og Jerry (Jerry Marshall). Mens de hopper på en skranglete buss prøver Hank å nå frem til flyplassen, men blir konstant sabotert av løver og tigre.

Familien kommer frem til ranchen uten å ane at den er full av iltre rovdyr, og tilbringer mesteparten av spilletiden med å løpe skrikende rundt i vill panikk mens de jages av løver og tigre. Å samle 150 ville kattedyr på et hjemmesnekret naturreservat utenfor Los Angeles er i utgangspunktet ingen kjempegod ide. Å plassere skuespillere og et filmteam sammen med dem uten dyretrenere eller nevneverdig sikkerhet er en enda verre ide – særlig med tanke på at hverken Noel Marshall eller Tippi Hedren hadde noen anelse om hvordan håndterte disse enorme beistene. Løver er sosiale skapninger som kan danne nære bånd til mennesker, og Marshall-familien hadde tilbragt mye tid med dem – men alt bråket rundt filmopptakene gjorde villdyrene usikre og uforutsigbare. Hedren uttalte senere at de ikke klandret kattedyrene for at de ble skadet: «At first we didn’t know enough about them to stay out of trouble». Og trøbbel ble det. Først ble stesønnen John Marshall angrepet av en løve som bet seg fast i hodet hans, og det tok 25 minutter før de klarte å få den til å slippe taket. John slapp billig unna, og måtte bare sy 56 sting i skolten. Datteren Melanie Griffith ble flerret opp i fjeset, og fikk en alvorlig skade som krevde kirurgisk rekonstruksjon av ansiktet hennes. Det var ren flaks at hun ikke ble evig vansiret og mistet et øye. Hedren fikk blant annet knekt beinet av snabelen til en elefant, og ble bitt i skulderen av en løve. Noel Marshall ble selv bitt, klort og kvestet så mange ganger at han utviklet koldbrann, og det tok ham flere år å komme seg fra alle skadene. Marshall var så besatt av å lage filmen at han tok stadig større sjanser, og risikerte jevnlig livet til sin egen familie for å få fullført prosjektet. Avtalen var at skuespillerne skulle rope ut et sikkerhetsord hvis de følte at de var i alvorlig fare, men Marshall ignorerte alt sånt når kameraet gikk. Folka foran kamera er åpenbart livredde, og flere av scenene der de ble skadet er inkludert i den ferdige filmen. Så blodet vi ser er ekte.

Filmteamet ble jevnlig fartet inn og ut av sykehuset, noen av dem med livstruende skader. Mange deserterte produksjonen, og stakk av uten forvarsel – overbevist om at de ville bli drept. Flere slett med posttraumatiske skader i mange år etterpå. Noel Marshall måtte ansette folk med stadig mindre erfaring, noe som bare gjorde innspillingen enda farligere. Som nevnt: rundt hundre mennesker ble skadet under innspillingen. Regiassistenten Doron Kauper ble livstruende kvestet av en løve som flerret opp strupen hans, bet ham i kjeven og kuttet opp brystet hans. Roar var den amerikanske debuten til filmfotograf Jan de Bont (senere kjent som regissøren av Speed og Twister), og han fikk røsket av hele hodeskalpen av en løve. Skaden krevde 220 sting, men de Bont var snart tilbake å settet for å fullføre innspillingen. Katastrofene var heller ikke begrenset til jevnlige dyreangrep. I 1978 ble filmsettet ødelagt av en voldsom flom, som tok livet av mange løver og destruerte en betydelig del av opptakene. Marshall vant kort tid senere et søksmål mot The Exorcist-forfatteren William Peter Blatty, og brukte pengene på å gjenoppbygge alt sånn at filmingen kunne fortsette. Året etterpå ble reservatet rammet av en skogbrann, og dyrene måtte evakueres. I tillegg til sykdom og naturkatastrofer rømte flere av løvene fra settet, og ble skutt i hjel av en lokal sheriff. Marshall og Hedren hadde dessuten pantsatt alle sine eiendommer, inklusive familiens hjem i Beverly Hills, og var på randen av ruin. De hadde håp om å få deler av produksjonen finansiert med hjelp av japanske investorer, men de meldte seg ut etter et besøk på settet – der de sjokkerte forretningsmennene ble møtt av en kliss naken Noel Marshall, som blødde voldsomt fra to kuttsår i nakken og løp skrikende etter en av løvene. Bare en helt vanlig dag på Roar-settet. Det var åpenbart for alle at Marshall var helt ute av kontroll; en ustabil California-friker uten impulskontroll, som var drevet av rent adrenalin. Tippi Hedren skrev en hel bok om dette vanvittige prosjektet; Cats of Shambala, der hun understreket at det var et mirakel at ingen ble drept. Sønnen John Marshall fortalte senere til New York Post at faren var «a fucking asshole for making us do the movie», og kuttet all kontakt med ham. Etter elleve år klarte Noel allikevel å få fullført produksjonen, og i 1981 var Roar premiereklar. Den ble en spektakulær flopp, som hadde kostet rundt 17 millioner dollar, og på verdensbasis tjente inn i underkant av to. Familien endte opp med å miste alt, bortsett fra løvereservatet. Hedren skilte seg fra Marshall året etterpå, men driver fortsatt Shambala Animal Preserve-reservatet. Hun bor i en alder av 89 år fremdeles på ranchen der Roar ble spilt inn, men nå holdes løvene helt adskilt fra mennesker. Med tanke på den vanvittige forhistorien er det ubegripelig at Roar gikk i glemmeboken så fort. Men i 2015 ble filmen gjenoppdaget av kultfilmdistributøren Drafthouse Films, som satt opp Roar på amerikanske kinoer og slapp den på Blu-ray. En sju minutter lengre «director’s cut» er dessuten sluppet på Blu-ray av svenske Studio S. Se samtidig: Bwana Devil (1952), Black Zoo (1963) og Kimba, the White Lion (1966).

Potensiell kultfilm


SAVAGE HARVEST

USA/Brasil/Kenya – 1981
Regi: Robert L. Collins
Med: Tom Skerritt, Michelle Phillips, Shawn Stevens og Tana Helfer

«The most endangered species in the world is now… man!»

Bare for å plassere en ekstra drittsløyfe på de spektakulære katastrofene rundt Roar ble filmen danket ut av to konkurrenter ved målstreken. Et halvår før Roar var premiereklar hadde den mer familievennlige løvefilmen The White Lions og thrilleren Savage Harvest stjålet oppmerksomheten. Sistnevnte hadde en liknende historie, og var skapt av nok en ivrig dyrevernsaktivist. Atferdsbiologen, forfatteren og dyretreneren Ralph Helfer produserte og skrev manuset til Savage Harvest, mens datteren Tana Helfer fikk en sentral birolle. Han er ellers mest kjent for å ha skapt viltparken Africa U.S.A. (som befinner seg i samme området ved Soledad Canyon som Roar ble spilt inn), der han trente løven Zamba – som kan ses i logoen til MGM. Helfer baserte Savage Harvest på en sann historie, og spilte inn alt på location i Kenya og Brasil. En lang tørkeperiode i Øst-Afrika har fratatt rovdyrene deres naturlige matkilder, og skrubbsultne løver har begynt å angripe landsbyer. I mellomtiden brisker amerikanske Maggie (The Mamas and the Papas-vokalisten Michelle Phillips) seg på en overdådig plantasje drevet av hennes arrogante, britiske ektemann Derek (Derek Partridge). Maggies amerikanske eksmann Casey (Tom Skerritt) befinner seg tilfeldigvis på safari i området, og tar en tur innom plantasjen for å hilse på den tenårige datteren Kristie (Tana Helfer) og sønnen Jon (Shawn Stevens). Innen han rekker frem blir en av plantasjens tjenestepiker drept av en sulten løve, i brutal scene som ser overraskende realistisk ut.

Muligens fordi den afrikanske skuespilleren Eva Kirrita virkelig ble alvorlig kvestet i denne scenen, og bitt i låret av en ung løvinne. Etter dette bestemte produsentene at det var tryggest at løvene kun ble håndtert av profesjonelle dyretrenere, og holdt langt unna skuespillerne. Uansett, Casey sveiper inn i siste liten for å redde datteren, mens sultne løver sirkler rundt plantasjen. Men alt er ikke bare negativt: det gir Casey en sjanse til å bli gjenforent med kona Maggie, drikke dyr konjakk og delta i familiens malplasserte allsang-fremføring av The Beatles-hitten «All You Need is Love». Plantasjen har dessuten plenty av afrikanske tjenere som kan bli jafset opp, og som en ekstra bonus blir rivalen Derek revet i filler av en løveflokk – mens Casey vinner tilbake kona ved å konstruere et snedig bur som kan få familien helskinnet ut av området. Det siste kvarteret er høvelig livlig, men jevnt over føles Savage Harvest temmelig underveldende i forhold til all galskapen i Roar. Flere gørrete scener ble snauset bort for å presse ned aldersgrensen til en mer familievennlig PG-aldersgrense, så den fantastiske posteren (der en kåt løve står klar til å tafse på en pike med skjorten kneppet opp til navlen) bærer løfter om ellevill exploitation som filmen dessverre ikke har noen intensjoner om å oppfylle. Filmfotoet er i det minste solid, takket være veteranen Ronnie Taylor, som året etter vant en Oscar for Gandhi og senere jobbet mye med Dario Argento.

Tom Skerritt hadde noen år tidligere hamlet opp med iltre tigre i TV-filmen Maneaters are Loose! (1978), og takket først og fremst ja til rollen i Savage Harvest fordi han ville jobbe med løver. Så han ble ikke særlig fornøyd over å oppdage at skuespillerne ble holdt langt unna dyrene av sikkerhetshensyn, og at hans nærmeste møte med jungelens konge var spesialeffektdesigneren William Munn i en hjemmelaget løvedrakt. Skerritt var enda mindre fornøyd etter at mesteparten av karakterutviklingen hans ble strøket på grunn av problemer med å få løvene til å opptre på kommando. Manuset ble skrevet om og forenklet, og historien forvandlet til en mer konvensjonell «hold fortet»-thriller. Noe som sikkert bidro til å gjøre den såpass obskur. Savage Harvest har vært utilgjengelig i store deler av verden siden kinopremieren, men Norge var en av de få landende der filmen faktisk ble sluppet på video (fra Warner Home Video), under tittelen I rovdyrets vold. Den ble aldri sluppet på DVD noe sted, og på grunn av kluss med musikkrettighetene det er tvilsomt om Savage Harvest noensinne blir utgitt på Blu-ray. Den amerikanske distributøren Scream! Factory prøvde uten hell, men måtte gi opp takket være scenen der familien i filmen synger to The Beatles-låter. Til gjengjeld er Savage Harvest tilgjengelig på bootlegs i bedriten kvalitet, og kan fra tid til annen spores opp på YouTube. Se samtidig: Prey (2007), Burning Bright (2010) og Prey (2016).