Nyinnspillingen av Disney-klassikeren The Lion King er kinoklar, og byr på dataanimerte løver som er så fotorealistiske at de nærmest er umulig å skille fra ekte vare. Vel, disse løvefilmene er definitivt ikke laget på data.
Kultklassikeren
ROAR
USA – 1981 Manus og regi: Noel Marshall Med: Tippi Hedren, Noel Marshall, Melanie Griffith & John Marshall
«The most dangerous movie ever made. No animals were harmed in the making of this film. 70 cast and crew members were.»
I
1970 fikk The Exorcist-produsenten Noel Marshall og kona Tippi
Hedren en lys ide, mens de var på safaritur i Zimbabwe. Hva om de lagde en
familiefilm med en masse løver som levde fritt på en ranch? Tanken var å
skildre løvene i fri dressur, og plassere skuespillerne sammen med dem. Hedren
hadde flere år tidligere gått igjennom et helvete under innspillingen av
Hitchcocks The Birds, så dette burde være bare barnemat i
forhold. Hva kunne vel gå galt? Absolutt alt, viste det seg. Løvetrenerne som
ekteparet kontaktet tilbake i California mente dette filmprosjektet var «et
selvmordsoppdrag» og «ren galskap», så de bestemte seg for å samle sammen
løvene selv. De ble plassert i familiens luksuriøse hjem i Sherman Oaks, og
vakte så stor oppsikt at magasinet Life gjorde en berømt fotoserie hos dem.
Etter at antallet løver økte til over tretti ble naboene litt urolige, og
dyrene ble flyttet til Hedrens ranch i utkanten av Los Angeles. Filmprosjektet
fikk den treffsikre arbeidstittelen Lions, Lions and More Lions,
men innen opptakene startet i 1974 hadde Hedren og Marshall opparbeidet seg en
flokk på 150 ville kattedyr, som også inkluderte tigre, jaguarer, pumaer og
geparder.
Siden ingen var villige til å produsere dette
dypt uansvarlige risikoprosjektet finansierte Tippi Hedren og Noel Marshall
filmen selv. Marshalls to sønner og Hedrens tenårige datter Melanie Griffith
ble rekruttert som skuespillere. Noel påtok seg oppgaven som regissør,
manusforfatter og hovedrolleinnehaver – til tross for at han aldri hadde gjort
noen av delene før. Null problem. Han hadde jo heller ingen erfaring med løver,
og det hadde jo gått helt fint frem til nå. Planen var at innspillingen skulle
vare seks måneder. Den varte i over fire år, og er ansett som verdenshistoriens
farligste filmproduksjon. Plakaten hevder at sytti medlemmer av filmteamet ble
alvorlig skadet under produksjonen, men det stemmer heldigvis ikke. I følge
Tippi Hedren var det riktige antallet skadede over hundre personer. Den
minimalistiske historien ble bygget rundt de uforutsigbare kattedyrene, og Noel
Marshall oppfordret dem til å «improvisere» – noe som i hovedsak gikk ut på å
skade ham og familien. Den eksentriske dyreforskeren Hank (Noel Marshall) bor
på et reservat i Afrika, omgitt av villdyr han åpenbart har null kontroll over.
Han
forteller sin assistent Mativo (Kyalo Mativo) at «They’re not trained cat, man.
They’re just friends». I
løpet av filmens første minutter prøver Hank å gå imellom to rasende løver i
full slåsskamp, og ender opp med å bli kvestet i hånden så blodet renner (dette
skjedde første innspillingsdag). I mellomtiden har kona Madelaine (Tippi
Hedren) ankommet fra Chicago, sammen med datteren Melanie (Melanie Griffith),
pluss sønnene John (John Marshall) og Jerry (Jerry Marshall). Mens de hopper på
en skranglete buss prøver Hank å nå frem til flyplassen, men blir konstant
sabotert av løver og tigre.
Familien kommer frem til ranchen uten å ane at
den er full av iltre rovdyr, og tilbringer mesteparten av spilletiden med å
løpe skrikende rundt i vill panikk mens de jages av løver og tigre. Å samle 150
ville kattedyr på et hjemmesnekret naturreservat utenfor Los Angeles er i
utgangspunktet ingen kjempegod ide. Å plassere skuespillere og et filmteam
sammen med dem uten dyretrenere eller nevneverdig sikkerhet er en enda verre
ide – særlig med tanke på at hverken Noel Marshall eller Tippi Hedren hadde
noen anelse om hvordan håndterte disse enorme beistene. Løver er sosiale
skapninger som kan danne nære bånd til mennesker, og Marshall-familien hadde
tilbragt mye tid med dem – men alt bråket rundt filmopptakene gjorde villdyrene
usikre og uforutsigbare. Hedren uttalte senere at de ikke klandret kattedyrene
for at de ble skadet: «At first we didn’t know enough about them to stay out of
trouble». Og trøbbel ble det. Først ble stesønnen John Marshall angrepet av en
løve som bet seg fast i hodet hans, og det tok 25 minutter før de klarte å få
den til å slippe taket. John slapp billig unna, og måtte bare sy 56 sting i
skolten. Datteren Melanie Griffith ble flerret opp i fjeset, og fikk en alvorlig
skade som krevde kirurgisk rekonstruksjon av ansiktet hennes. Det var ren flaks
at hun ikke ble evig vansiret og mistet et øye. Hedren fikk blant annet knekt
beinet av snabelen til en elefant, og ble bitt i skulderen av en løve. Noel
Marshall ble selv bitt, klort og kvestet så mange ganger at han utviklet
koldbrann, og det tok ham flere år å komme seg fra alle skadene. Marshall var
så besatt av å lage filmen at han tok stadig større sjanser, og risikerte
jevnlig livet til sin egen familie for å få fullført prosjektet. Avtalen var at
skuespillerne skulle rope ut et sikkerhetsord hvis de følte at de var i
alvorlig fare, men Marshall ignorerte alt sånt når kameraet gikk. Folka foran
kamera er åpenbart livredde, og flere av scenene der de ble skadet er inkludert
i den ferdige filmen. Så blodet vi ser er ekte.
Filmteamet ble jevnlig fartet inn og ut av
sykehuset, noen av dem med livstruende skader. Mange deserterte produksjonen,
og stakk av uten forvarsel – overbevist om at de ville bli drept. Flere slett
med posttraumatiske skader i mange år etterpå. Noel Marshall måtte ansette folk
med stadig mindre erfaring, noe som bare gjorde innspillingen enda farligere.
Som nevnt: rundt hundre mennesker ble skadet under innspillingen.
Regiassistenten Doron Kauper ble livstruende kvestet av en løve som flerret opp
strupen hans, bet ham i kjeven og kuttet opp brystet hans. Roar
var den amerikanske debuten til filmfotograf Jan de Bont (senere kjent som
regissøren avSpeed og Twister), og han fikk røsket
av hele hodeskalpen av en løve. Skaden krevde 220 sting, men de Bont var snart
tilbake å settet for å fullføre innspillingen. Katastrofene var heller ikke
begrenset til jevnlige dyreangrep. I 1978 ble filmsettet ødelagt av en voldsom
flom, som tok livet av mange løver og destruerte en betydelig del av opptakene.
Marshall vant kort tid senere et søksmål mot The Exorcist-forfatteren
William Peter Blatty, og brukte pengene på å gjenoppbygge alt sånn at filmingen
kunne fortsette. Året etterpå ble reservatet rammet av en skogbrann, og dyrene
måtte evakueres. I tillegg til sykdom og naturkatastrofer rømte flere av løvene
fra settet, og ble skutt i hjel av en lokal sheriff. Marshall og Hedren hadde
dessuten pantsatt alle sine eiendommer, inklusive familiens hjem i Beverly
Hills, og var på randen av ruin. De hadde håp om å få deler av produksjonen
finansiert med hjelp av japanske investorer, men de meldte seg ut etter et
besøk på settet – der de sjokkerte forretningsmennene ble møtt av en kliss
naken Noel Marshall, som blødde voldsomt fra to kuttsår i nakken og løp
skrikende etter en av løvene. Bare en helt vanlig dag på Roar-settet.
Det var åpenbart for alle at Marshall var helt ute av
kontroll; en ustabil California-friker uten impulskontroll, som var drevet av
rent adrenalin. Tippi Hedren skrev en hel bok om dette vanvittige prosjektet; Cats
of Shambala, der hun understreket at det var et mirakel at ingen ble
drept. Sønnen John Marshall fortalte senere til New York Post at faren var «a
fucking asshole for making us do the movie», og kuttet all kontakt med ham.
Etter elleve år klarte Noel allikevel å få fullført produksjonen, og i 1981 var
Roar premiereklar. Den ble en spektakulær flopp, som hadde kostet
rundt 17 millioner dollar, og på verdensbasis tjente inn i underkant av to.
Familien endte opp med å miste alt, bortsett fra løvereservatet. Hedren skilte
seg fra Marshall året etterpå, men driver fortsatt Shambala Animal
Preserve-reservatet. Hun bor i en alder av 89 år fremdeles på ranchen der Roar
ble spilt inn, men nå holdes løvene helt adskilt fra mennesker. Med
tanke på den vanvittige forhistorien er det ubegripelig at Roar
gikk i glemmeboken så fort. Men i 2015 ble filmen gjenoppdaget av
kultfilmdistributøren Drafthouse Films, som satt opp Roar på
amerikanske kinoer og slapp den på Blu-ray. En sju minutter lengre «director’s
cut» er dessuten sluppet på Blu-ray av svenske Studio S. Se samtidig: Bwana
Devil (1952), Black Zoo (1963) og Kimba, the White
Lion (1966).
Potensiell kultfilm
SAVAGE HARVEST
USA/Brasil/Kenya – 1981 Regi: Robert L. Collins Med: Tom Skerritt, Michelle Phillips, Shawn Stevens og Tana Helfer
«The most endangered species in the world is now… man!»
Bare
for å plassere en ekstra drittsløyfe på de spektakulære katastrofene rundt Roar
ble filmen danket ut av to konkurrenter ved målstreken. Et halvår før Roar
var premiereklar hadde den mer familievennlige løvefilmen The White Lions
og thrilleren Savage Harvest stjålet oppmerksomheten. Sistnevnte
hadde en liknende historie, og var skapt av nok en ivrig dyrevernsaktivist.
Atferdsbiologen, forfatteren og dyretreneren Ralph Helfer produserte og skrev
manuset til Savage Harvest, mens datteren Tana Helfer fikk en
sentral birolle. Han er ellers mest kjent for å ha skapt viltparken Africa
U.S.A. (som befinner seg i samme området ved Soledad Canyon som Roar
ble spilt inn), der han trente løven Zamba – som kan ses i logoen til MGM.
Helfer baserte Savage Harvest på en sann historie, og spilte inn
alt på location i Kenya og Brasil. En lang tørkeperiode i Øst-Afrika har
fratatt rovdyrene deres naturlige matkilder, og skrubbsultne løver har begynt å
angripe landsbyer. I mellomtiden brisker amerikanske Maggie (The Mamas and the
Papas-vokalisten Michelle Phillips) seg på en overdådig plantasje drevet av
hennes arrogante, britiske ektemann Derek (Derek Partridge). Maggies
amerikanske eksmann Casey (Tom Skerritt) befinner seg tilfeldigvis på safari i
området, og tar en tur innom plantasjen for å hilse på den tenårige datteren
Kristie (Tana Helfer) og sønnen Jon (Shawn Stevens). Innen han rekker frem blir
en av plantasjens tjenestepiker drept av en sulten løve, i brutal scene som ser
overraskende realistisk ut.
Muligens fordi den afrikanske skuespilleren Eva
Kirrita virkelig ble alvorlig kvestet i denne scenen, og bitt i låret av en ung
løvinne. Etter dette bestemte produsentene at det var tryggest at løvene kun
ble håndtert av profesjonelle dyretrenere, og holdt langt unna skuespillerne.
Uansett, Casey sveiper inn i siste liten for å redde datteren, mens sultne
løver sirkler rundt plantasjen. Men alt er ikke bare negativt: det gir Casey en
sjanse til å bli gjenforent med kona Maggie, drikke dyr konjakk og delta i
familiens malplasserte allsang-fremføring av The Beatles-hitten «All You Need
is Love». Plantasjen har dessuten plenty av afrikanske tjenere som kan bli
jafset opp, og som en ekstra bonus blir rivalen Derek revet i filler av en
løveflokk – mens Casey vinner tilbake kona ved å konstruere et snedig bur som
kan få familien helskinnet ut av området. Det siste kvarteret er høvelig
livlig, men jevnt over føles Savage Harvest temmelig
underveldende i forhold til all galskapen i Roar. Flere gørrete
scener ble snauset bort for å presse ned aldersgrensen til en mer
familievennlig PG-aldersgrense, så den fantastiske posteren (der en kåt løve
står klar til å tafse på en pike med skjorten kneppet opp til navlen) bærer
løfter om ellevill exploitation som filmen dessverre ikke har noen intensjoner
om å oppfylle. Filmfotoet er i det minste solid, takket være veteranen Ronnie
Taylor, som året etter vant en Oscar for Gandhi og senere jobbet
mye med Dario Argento.
Tom Skerritt hadde noen år tidligere hamlet opp
med iltre tigre i TV-filmen Maneaters are Loose! (1978), og
takket først og fremst ja til rollen i Savage Harvest fordi han
ville jobbe med løver. Så han ble ikke særlig fornøyd over å oppdage at
skuespillerne ble holdt langt unna dyrene av sikkerhetshensyn, og at hans
nærmeste møte med jungelens konge var spesialeffektdesigneren William Munn i en
hjemmelaget løvedrakt. Skerritt var enda mindre fornøyd etter at mesteparten av
karakterutviklingen hans ble strøket på grunn av problemer med å få løvene til
å opptre på kommando. Manuset ble skrevet om og forenklet, og historien
forvandlet til en mer konvensjonell «hold fortet»-thriller. Noe som sikkert
bidro til å gjøre den såpass obskur. Savage Harvest har vært
utilgjengelig i store deler av verden siden kinopremieren, men Norge var en av
de få landende der filmen faktisk ble sluppet på video (fra Warner Home Video),
under tittelen I rovdyrets vold. Den ble aldri sluppet på DVD noe
sted, og på grunn av kluss med musikkrettighetene det er tvilsomt om Savage
Harvest noensinne blir utgitt på Blu-ray. Den amerikanske distributøren
Scream! Factory prøvde uten hell, men måtte gi opp takket være scenen der
familien i filmen synger to The Beatles-låter. Til gjengjeld er Savage
Harvest tilgjengelig på bootlegs i bedriten kvalitet, og kan fra tid
til annen spores opp på YouTube. Se samtidig: Prey (2007), Burning
Bright (2010) og Prey (2016).