Danny Boyle

Feature

Tekst: Einar Aarvig Foto: PR / United International Pictures

Hvor store er egentlig The Beatles? Større enn selve rock’n rollen, genren de var en del av? Slik Mozart er større enn barokken, liksom? Men hva skjer hvis låtene deres kun huskes av en eneste fyr?

Det er i grunnen pussig at det ruvende og myteomspunne Liverpool-bandet ikke har avstedkommet flere kulturprodukter, at industrien rundt ikke er like altomfattende som for eksempel hos ABBA. Joda, det finnes en Lennon-biopic her og en Saabye Christensen-filmatisering der, men egne hoteller og musicals og sånn er det noe mindre av. Og kanskje skotske Danny Boyle er rette mann til å ta for seg Beatles-låtene på film. Yesterday er en feelgoodfilm om den frustrerte låtskriveren Jack (Himesh Patel) som, på Donald Duck-vis, blir truffet av en buss. Når han våkner er verden noenlunde den samme, men: Alle har glemt musikken til The Fab Four! For en karriere han får når han påstår at låtene er hans egne!

VOLD OG IRONI

Tidlig på midt-nittitallet skjedde det en filmatisk revolusjon som ble behørig kommentert i mediene: Ironien kom. Fæl vold, snertne replikker og populærkulturelle referanser ble skildret med anførselstegn av filmskapere som Robert Rodriguez og Quentin Tarantino. Storbritannia var i grunnen ikke dårligere, og i de norske kinoannonsene til Shallow Grave (1994), het det seg at den var en «britisk Pulp Fiction». Eller noe i den duren. Den svarte krimkomedien ble gjennombruddet til regissør Danny Boyle og en viss Ewan McGregor og handler om et bokollektiv som vikles inn ganske så morderiske forviklinger. En morsom debut, som må finne seg å være satt i skyggen av ikoniske (for en gangs skyld føles ordet riktig å bruke) Trainspotting fra 1996. For en film! En gjeng ruskete heroinavhengige er skildret på en alt annet enn moraliserende og sentimental måte, her er tempo, eksperimentering med formater, og et dunkende house-soundtrack, et av filmhistoriens mest minneverdige. Det er hevdet at Boyles to første filmer revitaliserte hele den britiske filmindustrien, og vi argumenterer ikke imot.

USYMPATISKE HOVEDPERSONER

Filmografien utover 2000-tallet er temmelig heftig: Leonardo DiCaprio-drevne The Beach. Zombiekomedien 28 dager senere. Romfartseventyrlige Sunshine, et sant mesterverk inntil de siste 20 minuttene. (Alle disse tre filmene er for øvrig skrevet av Alex Garland, Boyles gode venn og mangeårige samarbeidspartner, som dessuten har skapt seg et navn som filmskaper selv). India-eposet Slumdog Millonaire. Riking-skildringen Steve Jobs. Uttrykkene og genrene er varierte, men filmene har noen karakteristiske Boyle-varemerker: Bevegelig kamera, lyse og fargerike bakgrunner, energisk musikk – gjerne elektronisk, intrikat klippede tilbakeblikk og frempek, og hovedpersoner som ikke nødvendigvis er veldig sympatiske.

Yesterday er muligens et unntak, for her viser skotten seg fra sin mest folkelige side, verdensstjernen Ed Sheeran har for eksempel en viktig rolle. Manuset er ved Richard Curtis, kjent for betydelig mer tradisjonelle filmer enn Boyle. Vi snakker Notting Hill, Love, Actually og Mamma Mia: Here We Go Again her.

De to britene samarbeidet første gang som manusforfatter og regissør med åpningsseremonien til London-OL i 2012, Curtis skrev inn en Mr. Bean-sketsj for å skape litt humor i høytideligheten. Da Yesterday-manuset var ferdig, var Boyle den første Curtis spurte om regijobben. Han var ikke vond å be, skal vi tro filmens produksjonsnotater:

– Richard er vårt lands viktigste dikter av romantiske og komiske historier. Jeg har ærefrykt for hvordan han så hengitt krysser humor og kjærlighet. Det er fantastisk å jobbe med historiene hans; å skape en helhjertet romanse som virkelig tror på kjærligheten. Å tro på Beatles er å tro på kjærligheten.

– Ja, sangene deres handler jo temmelig ofte om kjærlighet?

– Noen har regnet ut hvor mange ganger ordet «love» forekommer i Beatles-tekster, og sammenlignet hyppigheten med Bibelen. Det brukes ekstraordinært mye mer i Beatles-katalogen! Beatles vinner lett. Med Yesterday har jeg laget en kjærlighetshistorie. Jeg kan ikke tenke meg et bedre utgangspunkt for en kjærlighetshistorie enn The Beatles.