Risikabel hestestjæling

Feature

Tekst: Le Ld Ngyen Foto: PR/Norsk Filmdistribusjon

Å filmatisere en romanklassiker med høy litterær verdi er en risikofyll øvelse. Men det forhindret ikke Hans Petter Moland da han gav seg i kast med Per Pettersons «Ut å stjæle hester».

Hans Petter Moland trenger ingen inngående introduksjon. Med snart tre tiår og mange av de største og viktigste filmene i norsk filmhistorie på samvittigheten, regnes han blant landets aller dyktigste filmskapere. Av filmene hans kan vi kjapt trekke frem Kjærlighetens kjøtere (1995), Aberdeen (2000), The Beautiful Country (2004) og En ganske snill mann (2010). Det er en ballast som kommer godt med når man skal lage film av en bok som regnes som en klassiker i nyere norsk litteratur, og som har funnet veien ut langt forbi Norges grenser. Dette er for øvrig ikke en helt ukjent øvelse for Moland, som tidligere har lykkes godt med filmatisering av Dag Solstads «Gymnaslærer Pedersen» (2005).

VANT PRIS I BERLIN

Ut og stjæle hester deltok i hovedprogrammet i Berlinalen i år, og frontet dermed et år der Norge var valgt ut som fokusland i en av Europas viktigste filmfestivaler. Filmen vant pris for beste foto (Sølvbjørnen) i Berlin. Midt oppi dette har Moland også vært opptatt med lanseringen av Hollywood-filmen Cold Pursuit – en nyinnspilling av hans egen Kraftidioten (2013).

Gratulerer med Sølvbjørnen under Berlinalen! En flott anerkjennelse til fotograf Rasmus Videbæk og filmens visuelle uttrykk, og også til deg som regissør. Hvordan samarbeider du med fotografene dine?

Det er jo avhengig av prosjektet, men jeg er opptatt av å fortelle med filmiske virkemidler fremfor å la dialog være bærende for fortellingen. På denne filmen hadde jeg skrevet manus selv, så det var jo allerede veldig mange visuelle valg og ideer som lå som utgangspunkt for fortellingen. Jeg hadde også valgt de aller fleste opptakssteder før fotograf ble involvert. Så jeg hadde en tydelig plan før opptak.

Men når det er sagt så velger jeg jo en fotograf som det er morsomt å samarbeide med, og morsom å være i dialog med. Det er en forutsetning for at filmen skal få et organisk liv. Jeg har klokketro på at selve prosessen gir mange nye muligheter, ting som man aldri kunne tenkt på når man sitter med manus, fordi nettopp det å være i samarbeid avføder nye ideer. Det skjer jo alltid ting som krever at man improviserer, eller får lyst til å finne på bedre ting underveis. Da er det viktig å være samsnakket om hva slags film man lager, å ha en makker man har det morsomt å møte nye ideer og utfordringer sammen med.

Jeg har gjort mange filmer sammen med Philip Øgaard, vi kjenner hverandre godt gjennom 25 års samarbeid. Men han ble akutt syk rett før innspilling, så da ble jeg tvunget til å tenke nytt. Det er jo veldig spennende å finne ny dansepartner, og ganske skummelt. Men vi har hatt en utrolig spennende opptaksperiode på denne filmen. Vi har f.eks. filmet veldig mye mer håndholdt enn det jeg hadde planlagt, uten at det ser håndholdt ut. Dette var delvis av praktiske grunner, men også fordi Rasmus er veldig god med kamera tett på kroppen.

BÅDE MANUS OG REGI

Når begynte du å leke med tanken om å lage film av en av nyere norsk litteraturs største klassikere? Og hva har denne boka betydd for deg?

Jeg har gjort to forsøk. Det første var mislykket. For omtrent fem år siden ble jeg spurt på nytt. Da åpenbarte fortellingen seg for meg på en usedvanlig måte. Det var et tilstedevær i levd liv, en rikdom i menneskelige betraktninger og noen fantastiske skjebner som jeg ble omsluttet av. Og et språk som var originalt og presist, morsomt å lese, uten på noe tidspunkt å være jålete. Det var simpelthen en stor litterær opplevelse.

Du har skrevet manuset selv. Film er replikker og bilder, mens god litteratur også kan handle om språklig virtuositet og deskriptiv kraft. Fortell litt om de valgene man må ta og grepene man må gjøre for å overføre det litterære forelegget til film.

Den deskriptive kraften må jo ofte ligge i bilder som har noe av den samme styrken som romanen. Så da handler det jo om å lage bilder og scener som er potente, som skaper undring, mystikk eller som kan ta pusten fra deg. Bilder som rett og slett treffer forskjellige steder i det menneskelige register. I Ut og stjæle hester er det jo en stor grad av sanselig tilstedeværelse med menneskene, og naturen rundt dem. Det ble tidlig et valg jeg tok at både menneskenaturen og naturen ellers måtte tegnes med samme intimitet og intensitet. Men jeg tok også et valg om å bruke tidsklipp innenfor scenene for å gjøre de emosjonelle hoppene som skaper «suspense» uten å ty til melodramatiske virkemidler.

Denne romanens ubesværlige vandring i tid ble også en ambisjon for meg. Ofte indirekte, som å begynne å fortelle om Jon, som er hovedpersonen Tronds venn, før man forteller om Jons bror Lars, som jo er den av brødrene som det viser seg får betydning senere i fortellingen. Jeg tok også et valg om å la elva være som en livsåre gjennom fortellingen, som alle karakterene i 1948 er knyttet til. Det er jo også slik i romanen, men det oppleves nok ganske annerledes på film. Filmens åpningssekvens er jo også en subjektiv reise nedover elva.

Fordi mye av romanen foregår inne i hodet til Trond, så ble også POV viktig. Filmen er ikke kun subjektiv; eller rettere sagt, det er ikke kun Tronds blikk. Noen ganger er det Far som ser Trond, f.eks. Og noen ganger er det fortellerens blikk. Men det ble tydelig for meg at det var viktig å alltid vite ”hvem er det som ser dette når?”. Er det meg, Trond, Far osv. Det er jo interessant at filmens visuelle uttrykk har fått så mye oppmerksomhet, men lydarbeidet har også blitt lagt merke til. Det er en film med mange ting som spesifikt fortelles med lyd. Mye av det var planlagt allerede i manus, men man får jo også mange nye ideer underveis, ikke minst i samarbeid med klippere, lyddesigner, og komponist. Det baller på seg når man slipper kreativiteten fri hos dyktige folk.

STELLAN SKARSGÅRD

Noen av filmhistoriens beste filmer har vært basert på plotdrevne, middelmådige bøker, mens vi har sett mange store, litterær høyverdige bøker bli til middelmådige filmer. Var dette noe du hadde i bakhodet da du gav deg i kast med en såpass ambisiøs og krevende oppgave som å filmatisere «Ut og stjæle hester»?

”Lag aldri film av litterære mesterverk” er en klisje i filmbransjen. Det var det jo i og for seg grunn god nok til å prøve å utfordre den sannheten. Men jeg var jo fullstendig klar over at dette var en film man kan brekke nakken på. Da ble det viktig å lage filmen jeg trodde kunne bli noe helt usedvanlig. Så brekker man i hvert fall nakken i forsøket på noe unikt.

Har Per Petterson hatt noen rolle under manusarbeidet og innspillingen?

Vi snakket sammen før jeg begynte. Jeg fortalte han hva jeg hadde tenkt å gjøre. Det likte han. Og siden har han latt meg være i fred med mitt arbeide, bortsett fra en dags besøk på opptak. Jeg tror det var klokt å la meg holde på for meg selv. Både for han og for meg. Og for prosjektets del. Han er en klok mann, Per.

Den svenske stjerna Stellan Skarsgaard har jo etter hvert blitt en «Moland-skuespiller», en mann du ofte har i filmene dine. Hvordan har vennskapet og samarbeidet deres vokst frem? Hva er hans sterkeste sider som skuespiller, og har han noen svake?

Vi har vel gjort fem filmer sammen og det gjør vi jo fordi vi har det morsomt sammen. Vi utfordrer hverandre på en sunn måte, tør å ta sjanser sammen, tør å gjøre feil. Og så er vi jo brutalt ærlige med hverandre. Det er en sjelden gave å ha en lekekamerat som man kan ha så stor tillit til, og som man likevel ikke er redd for å pønke, eller som man er redd for å dumme seg ut for. Hans svakeste side er at han ikke kan være ung, tettvokst, mørk og mystisk.

RABALDER RUNDT LIAM NEESON

Medregnet Kraftidioten-remaken Cold Pursuit er Ut og stjæle hester den tredje filmen på relativt kort tid der du og teamet ditt har jobbet under meget strenge temperaturer. Var det aktuelt å bruke falsk snø og effekter istedenfor å legge opptakene til iskalde Trysil vinterstid?

Nei, en film som er så basert på sanselighet trenger både den kulden og snøen som er en del av vinteren. De som lever i Norge har en intuitiv forståelse av forskjellig type snø, noe som er veldig vanskelig – og kostbart – å gjenskape på ”Hollywood-vis”. De tror det er enkelt, men det er det ikke. Det er bare folk som ikke har greie på snø som tror det. Men det finnes jo stiliserte historier hvor ”fake snow” er en løsning. Dette er ikke den historien.

På hvilke områder skilte arbeidet med Cold Pursuit seg mest fra arbeidet med Kraftidioten? Følte du at du hadde samme grad av kontroll når budsjettet vokste til rundt en halv milliard norske kroner og Liam Neeson står på plakaten?

Produsenten min Michael Shamberg ga meg all mulig tillit. Vi har hatt et utrolig morsomt samarbeid. Jeg har stort sett fått lage den filmen jeg ville lage. Men det sier seg selv at det er andre utfordringer når investeringene er så store. Du kan ikke bare snu deg rundt og filme noe helt annet enn det du planla når det er 240 mennesker som er en del av planleggingen.

Hva tenker du om kontroversen rundt Neesons uttalelser i begynnelsen av februar, som skapte rasismeanklager og rabalder borte i Statene og kanskje påvirket besøkstallene for filmen?

Jeg oppdaget hvor lemfeldig pressen kan være med sannheten. Det er skremmende i en tid hvor pressens integritet og etterrettelighet er så essensiell. Vi trenger troverdig journalistikk, kanskje mer enn noen gang før. Tull og halvsannheter kan vandre jorda rundt med lynets hastighet, og det fikk jeg erfare. Twitterazzi er ikke egnet for å formidle nyansene livet inneholder.

Og hva gjør Hans Petter Moland etter at denne runden med lanseringskjør har lagt seg?

Sover. Lager frokost til yngste sønnen min. Lager middag. Pusser en trebåt. Betaler regninger. Takker en masse mennesker som har vært uvurderlige, og morsomme å lage film sammen med. Skriver et nytt manus.