Tekst: Mads Kvalvaag Halvorsen Foto: PR/SF Norge
«Bak enhver heltestatus finnes det et menneske på godt og vondt», sier Pål Sverre Hagen om polfarer og oppdagelsesreisende Roald Amundsen. Den verdenskjente nordmannen har blant annet mottatt den amerikanske kongressens gullmedalje, og fikk forfatteren Roald Dahl oppkalt etter seg. Nå kommer endelig filmen!
Espen Sandbergs Amundsen kommer utvilsomt til å bli en av vårens største kinobegivenheter. Filmen tar for seg historien om Roald Amundsen, en mann vi i Norge vet godt hvem er, men kanskje ikke vet så veldig mye om. Han var så mye mer enn den første mannen til å nå Sydpolen. I hovedrollen finner vi Pål Sverre Hagen, en fyr vi etter hvert har blitt godt vant med å se portrettere kjente historiske figurer. Filmmagasinet tok en prat med Pål Sverre om mannen, myten, legenden – Roald Amundsen.
Kjernen i skuespilleryrket er jo at man skal bli en annen, og det å skulle spille en virkelig person blir liksom det ultimate uttrykket for akkurat det.
– Du har allerede vært å se på kino i år som Niels Onstad, og spilte Thor Heyerdahl i Oscar-nominerte Kon-Tiki (2012). Nå spiller du enda en velkjent nordmann. Var det noe spesielt som tiltrakk deg ved akkurat Roald Amundsen?
– Han levde et utrolig stort liv, og utover det å være det første mennesket på polpunktet i sør – som han jo er mest kjent for – utfoldet han seg i isødet med skip, fly og luftskip på en måte som i dag virker nærmest ubegripelig. Roald er et nasjonalikon og det var viktig for meg at denne filmen hadde ambisjoner om å komme tettere på ham enn bare som fortelling om ski, kappløp og Sydpolen. Det å prøve å komme nærmere det mennesket som finnes bak ikonet har vært veldig spennende, sier Hagen.
MAGISKE ØYEBLIKK
– Selv om Amundsen ikke er den første virkelige personen du portretterer, så har du også spilt flere oppdiktede rollefigurer de siste årene. Hvordan jobber du som skuespiller når du skal spille en virkelig person kontra en oppdiktet figur?
– Kjernen i skuespilleryrket er jo at man skal bli en annen, og det å skulle spille en virkelig person blir liksom det ultimate uttrykket for akkurat det. Man skal bli en konkret person, og ikke en person man bare finner på. Det å skulle skape en kunstnerisk fremstilling av noen som faktisk lever eller har levd, er en veldig spesiell måte å bli kjent med noen på.
– Du sier «bli kjent med», men Amundsen har jo vært død en stund. Det finnes allikevel mye informasjon tilgjengelig om ham. Er det en bonus for deg i forberedelsene, eller er det vanskelig å vite hva eller hvor mye man skal forholde seg til?
– Mengden informasjon og betraktninger om Roald Amundsen er overveldende, men jeg opplevde at jeg var helt avhengig av å prøve å lære så mye som mulig for at jeg skulle kunne gi mitt kunstneriske bidrag til historien. Jeg tror det var det eneste som kunne gjøre at jeg følte jeg hadde rett til å komme med en tolkning. Men når forarbeidet er gjort og scenen skal spilles inn, da er oppgaven alltid den samme uansett rolle, nemlig å prøve å la det oppstå magiske øyeblikk som kanskje kan skape en meningsfylt opplevelse for den som ser på.
GÅTEFULL SUPERKJENDIS
– Med så mye forarbeid kjenner du sikkert bedre til Roald Amundsen enn de fleste nordmenn. Vi forteller mange heltehistorier i Norge, men alle våre helter er ikke nødvendigvis de mest sympatiske personene. Hvordan opplever du selv Amundsen?
– Bak enhver heltestatus finnes det et menneske på godt og vondt. Roald Amundsen utretta noen helt utrolige ting, og at det innebar en viss kompromissløshet er det vel liten tvil om. Noe av det som blir klart når man dykker ned i dette materialet er at det finnes sterke og ulike meninger om ham. Til og med gjengivelsen av helt konkrete hendelser varierer veldig avhengig av hvem man spør.
– Hvis man i 1920 tok en prat med folk som kjente ham, ville man antagelig fått forskjellige svar på hvem de mente han var utfra hvilken relasjon de hadde til ham. Kanskje er det derfor han engasjerer sånn fremdeles, hundre år senere, fordi han er og blir en ganske gåtefull skikkelse til tross for sin superkjendisstatus.
UKOMFORTABEL OPPLEVELSE
– Forhåpentligvis kan filmen fjerne noen av gåtene rundt Roald Amundsen, den sies jo å være mer en karakterstudie enn en ekspedisjonsfilm. Allikevel viser den flere av de hasardiøse ekspedisjonene, og dekker et langt tidsrom. Hvordan var de fysiske utfordringene under innspillingen?
– Det er en svær og fantastisk historie vi skal dele med publikum her, og det å gjenskape Amundsens verden krevde alt av hele teamet. Jeg gjennomgår selv en ganske stor fysisk forandring i denne filmen, og jeg skal ikke legge skjul på at det å forandre ansiktet på denne måten, med aldring over nesten 40 år, var krevende. Sminketiden var brutal!
– Ellers var det trangt og varmt i luftskipet, iskaldt på polarskuta Maud, vått og rått om bord i flyene og en svært bratt læringskurve på hundekjøringa. Det var ingen komfortabel opplevelse å lage denne filmen, men så var jo heller ikke det det viktigste.
DEN VIKTIGSTE ARVEN
– Du ramser om mange ulike fartøy her, et hint om de mange ekspedisjonen vi får et innsyn i. Amundsen og gjengen hans var flere ganger de første menneskene til å besøke gitte steder – helt urørt, fri natur. De stedene er det ikke mange igjen av i verden. Gjør man seg noen tanker om menneske vs. natur i en slik sammenheng? Er det vår plikt eller rett å utforske alt?
– Amundsens forhold til naturen er noe av det som har engasjert meg mest av alt. Amundsen, Nansen og gjengen var opptatt av polarområdenes innvirkning på hele verdens klima allerede den gangen. Det er spesielt å skulle gjenskape natur på film som i dag er i ferd med å forsvinne, disse områdene forandrer seg så utrolig fort nå. Roald brukte årevis på å komme seg fra Norge langs kysten av Sibir mot Alaska. Nå åpner kanskje endrede isforhold i Arktis for skipstrafikk langs samme rute på en måte som for bare 10 år siden ble sett på som umulig.
– Jeg opplever at den viktigste arven fra de norske polareventyrene framfor alt er knyttet til ansvaret for fremtiden til disse områdene, avslutter Hagen.