Tekst: Le Ld Ngyen Foto: PR/Manymore AS
Den tyske kunstneren og naturfotografen Matto Barfuss har laget en unik naturdokumentar, hvor han forteller om livet til en gepardfamilie ved bruk av fortellergrep som hører spillefilmen til.
I Geparden Maleika inviteres vi ut i et afrikansk naturreservat og følger geparden Maleika og de seks nyfødte ungene hennes – Martha, Malte, Mirelèe, Marlo, Mia og Majet. De små pelsdottene er artige, søte krabater med pønkersveis og lekent, nysgjerrig gemytt. Filmen kommer betimelig nok på norsk kino omtrent samtidig som gepardfødselen i Dyreparken i Kristiansand. I hjemlandet Tyskland er filmen allerede en kjempehit og blant de mest sette naturdokumentarene noensinne på kino.
– Jeg har drømt om å lage en film som blir satt opp på kino helt siden jeg var et barn, forteller filmskaper Barfuss til Filmmagasinet.
– Etter å ha laget mange tv-dokumentarer, følte jeg at tiden var inne for å realisere drømmen. Jeg vendte tilbake til stedet hvor jeg har «bodd med» og fulgt en gepardfamilie gjennom mange måneder. Jeg var sikker på å finne en historie der, som jeg kunne fortelle på et stort lerret.
– I filmen ser vi at du tydeligvis har fulgt mange ulike dyr; vi blir presentert for mange «karakterer», ikke bare Maleika. Hvordan fant du Maleika, og hva gjorde at du lot henne få være filmens hovedfigur?
– Første gang jeg filmet Maleika, var i 2013. På den tiden var hun alene. Jeg var fascinert av henne, og følte at denne frøkna en dag vil fortelle meg en spennende historie. Helt siden 1996 og frem til 2002 fulgte jeg geparder på savannen for å filme og fotografere. Det var spesielt én jeg fulgte godt med på, og jeg er ganske sikker på at Maleika er barnebarnet til denne geparden.
– Da jeg møtte Maleika igjen i 2014, hadde hun fått et kull med hele 6 babyer. Som regel får geparder kull på 3-5 unger. Jeg ble så glad i Maleika og ungene hennes, og tenkte jeg «Her er historien jeg vil fortelle på film!”.
GEPARDMANNEN
– Er geparder favorittdyret ditt? Hvorfor fascinerer de deg?
– Jeg har alltid digget kattedyr! Det startet med løver og tigre, de store tøffe. Men etter at jeg ble naturfotograf og gjorde mange reiser til Afrika, ble jeg ekstremt fascinert av ulike typer villkatter.
– I 1996 hadde jeg en episode der jeg skulle fotografere en gepard som hadde fem små unger. Plutselig var jeg omringet av små, nysgjerrige gepardunger mens jeg lå i det høye gresset. Jeg følte meg fanget, og moren var skeptisk mot meg og lite fornøyd. Da bestemte jeg meg for å oppføre meg så lik en gepard jeg bare kan. Og det funket! Gepardmoren fikk tillit til meg, og jeg fikk følge familien på nært hold i flere uker. Når hun dro for å jakte, overlot hun bare ungene til meg uten å være bekymret. Dette er fremdeles noe av det største jeg har opplevd. Historien om mannen som levde sammen med gepardene gikk verden rundt, og pressen døpte meg til Gepardmannen.
– Geparden Maleika har en distinkt barnefilm-følelse i måten historien er fortalt på. Er dette noe du bestemte deg for helt fra starten av prosjektet?
– Ja. I mine tidligere dokumentararbeid har jeg fokusert på en vitenskapelig tilnærming til geparden. Jeg er brennende opptatt av å ta vare på naturen og dyrene, bevare artsmangfoldet. Med Gepraden Maleika ville jeg ha en annen tilnærming. Jeg ville at filmen skulle ha større grad av nærhet og følelsesmessig involvering; jeg ser på filmen mer som en spillefilm enn en dokumentar. Filmen handler om en gepardmor og hennes barn, om utfordringene i livet og naturen, og det føltes naturlig å fortelle historien på denne måten. Dessuten er det fint at filmen kommuniserer med et ungt publikum.
HJERTESKJÆRENDE
Totalt fulgte Barfuss geparden Maleika i fire år, og innrømmer at det var en intens og krevende prosess. Han ville forstyrre naturen og dyrene minst mulig, og brukte kun ett kamerakjøretøy. Derfor var det avgjørende at han kjente Maleika godt før filmingen startet – han kjente hennes vaner, hvordan hun tenker, hvordan hun jakter, hvor hun pleier å oppholde seg. Dette gav ham muligheten til å forberede seg og være litt i forkant. Matto bodde ute i savannen, og dagene startet gjerne midt på natta. Allerede klokken fem på morgenen var han tilbake hos Maleika og ungene hennes. Og filmskaperens arbeidsdag er ikke over før langt ut på kvelden, når gepardfamilien har funnet et sted de kan slå seg til ro på. Som oftest holder de seg da til dette stedet frem til neste dag, med mindre de har vært i fare i løpet av natten grunnet løver og hyener.
– Når filmingen er avsluttet for dagen, dro jeg tilbake til leiren min for å rense kamera og linser, og gå gjennom materialet og overføre det til datamaskinen. Jeg produserer i 5K, og det tar tid. Noen ganger jobbet jeg hele natten, før jeg måtte tilbake til gepardene.
– Var du noen gang fristet til å gripe inn for å hjelpe Maleika og ungene hennes?
– Ja! Selvsagt. Men jeg måtte motstå fristelsen. Man kan ikke blande seg inn, naturen må gå sin gang. Men jeg må innrømme at det var helt forferdelig da Maleika ble hardt skadet. Såret hennes var så alvorlig at jeg var sikker på at hun skulle dø. Det var fortvilende og hjerteskjærende.
– For meg som filmskaper, så blir jeg selvfølgelig knyttet til mine protagonister og heier alltid på dem. Men når man lager en film av denne typen, så må man bare akseptere at det er naturen som er den egentlige regissøren. En annen ting jeg har reflektert mye over, er hvordan vi i det moderne samfunnet forårsaker mye død og lidelse for dyrene, samtidig som vi ikke ønsker å bli konfrontert med det. Ute i naturen er ting mer direkte, og alt skjer av en logisk grunn.
– Hva er det viktigste du lærte under arbeidet med Geparden Maleika?
– For meg har filmen to hovedbudskap: Uansett hva som skjer i livet, er det ingen grunn til å gi opp. Og, dyr har så mye mer empati enn det vi tror. De kan lide, de kan sørge i lang tid, og de kan føle glede og tilknytning.