Tekst: Einar Aarvig Foto: PR/Maipo/Nordisk Film Distribusjon
Glamour, skøyter og fyll! «Sonja Henie var mindre prinsesse og mer hardcore enn jeg trodde», sier Ine Marie Wilmann. I Sonja portretterer hun Norges største stjerne gjennom tidene.
De fleste moderne nordmenn er simpelthen ikke klar over hvor enorm Sonja Henie var i sin samtid. Man tenker på kunstløp, kunstsenter og statuen ved Frogner stadion. Eller på det uskjønne stedet hun har fått oppkalt etter seg i hovedstaden, den asfalterte snuplassen mellom Plaza og Spektrum. Men kunstløpersken var mer enn en stor idrettsutøver – hun ble vår aller største filmstjerne, best betalt i den amerikanske bransjen, fikk en stjerne på Hollywood Boulevard og sans for glamour, diamanter og sjampis. Det ble mye av det siste. Da Henie svippet innom hjembyen Oslo i 1953, var det til stor oppstandelse i gatene og med et isshow som solgte 360 000 billetter.
HARDCORE
Det var et liv med oppturer og nedturer, med betydelig mer glans og prakt enn Tonya Hardings liv, den forrige kunstløpersken som fikk sin egen film. Ja, det er nesten pussig at ingen har laget film om Sonja tidligere, men nå har heldigvis regissør Anne Sewitsky (Anne + Jørgen = Sant, De nærmeste) tatt ansvar.
I tittelrollen: Ine Marie Wilmann, kjent fra teaterscener og tv-seriene Størst av alt og Det tredje øyet. Sistnevnte ga henne Gullruten for beste kvinnelige hovedrolle.
Og når vi snakker om priser: Innsatsen i De nærmeste (2015), som også hadde regi av Sewitsky, ervervet henne en Amanda. Men hva var forholdet hennes til Sonja Henie, sånn i utgangspunktet?
– Før jeg ble invitert til å prøvefilme og begynte å gjøre research, var nok forholdet mitt til Sonja omtrent som de flestes; hun var et passelig fjernt ikon. En søt hvitkledd is-prinsesse. Hun var forbildet til alle de jentene som hadde sånne fine drakter og hvit pels utenpå danseskøytene da jeg var liten og vassa rundt i en kjip dress med hockeyskøytene til storebror.
– Hva tenker du om henne nå da, etter innspillingen??
– At hun var sammensatt, ambisiøs, ekstremt hardtarbeidende, gøyal, moderne og veldig tøff. Og selvsagt litt sosialt pussig, veldig selvsentrert og preget av et ganske ekstraordinært liv. Mindre prinsesse, mer hardcore.
SANNHETSKRAV
Å portrettere en virkelig, historisk person krever andre forberedelser og research enn i rene fiksjonsfilmer. Men:
– Man må lage sin egen versjon av den virkelige personen også. Man har mye større frihet når det er fiksjon, publikum vet jo ikke noe på forhånd og møter bare det mennesket du har skapt. Det er jo en form for sannhetskrav når man skal bære fortellingen til et virkelig menneske, og det var veldig utfordrende, synes jeg. Nettopp fordi Sonja var så sammensatt. Hun hadde ulike karrierer og man kan på et vis velge mange forskjellige versjoner av henne ut ifra hvilken historie filmen velger å fokusere på.
– Hvordan gikk du fram, da?
– Jeg fulgte to spor. Det ene var fysisk, jeg kjørte på med skøyter, trening og ballett. Gjennom det fikk jeg også innsikt og erfaring i det Sonja holdt på med hele livet. Jeg ville at dette skulle bli ordentlig troverdig, fordi det er så spesifikt for henne, og det preger jo både kropp og bevegelser å leve et sånt toppidrettsliv. Det andre sporet handlet om å gjøre mest og bredest mulig research. Se alle filmer, klipp, intervjuer, lese alle biografier og artikler, få kontakt med noen som kjente henne privat. Og gjennom alle disse kildene forsøke å finne fram til en slags kjerne av hvem hun var. Og så måtte vi lage vår Sonja ut ifra det.
REALISME VS RELEVANS
For Ine Marie og regissør Sewitsky handlet det også om å finne riktig balanse. Skulle de etterligne den virkelige Sonjas stemme, talemåte og kroppspråk helt slavisk? De prøvde seg frem til de fant en likevekt mellom realisme og 2018-relevans.
– Det er viktig at dette oppleves som levende mennesker i en moderne film, og ikke stivner i noe gammeldags og forsøksvis korrekt.
Rollen krevde skøytetrening, mye skøytetrening.
– Hva var mest utfordrende underveis?
– Det var en ganske krevende og ensom prosess under hele perioden med forberedelsene, så jeg skjønner godt hvorfor idrettsutøvere har et team rundt seg. Det var også vanskeligere enn jeg hadde trodd å skulle slippe kontrollen etter å ha jobbet så mye på forhånd. Jeg hadde fått så
sterkt eieforhold både til Sonja og til filmen. Så jeg måtte prøve å avfinne meg med at jeg til syvende og sist ikke kan bestemme hvordan ”min” Sonja blir fremstilt, eller hvor ekstremt bra filmen skulle bli. Sistnevnte var jo selvsagt var mitt lite anvendelige mål.
– Fortell litt om samarbeidet med Anne Sewitsky. Hvordan er hun som regissør?
– Etter at innspillinga var ferdig sa jeg til Anne at jeg så henne for meg som en sånn kriger som åpenbarer seg midt i et flammehav, en Avenger. Det var en litt heftig produksjon, så denne gangen føltes det virkelig sånn. Anne har en helt egen tenkning som man liksom bare må hengi seg til. Man får ikke alltid innblikk i den, men man bare skjønner at det koker noe inni der. Vi som jobbet tett på hadde en sånn ”vi gleder oss til Anne skal gjøre sin greie med det manuset, selv om vi ikke aner hva det er”. Dette er jo en av grunnene til at jeg synes Anne er en fantastisk regissør.
– Fortell!
– Hun er intuitiv, overraskende og smart. Anne skryter sjelden og viser mye tydeligere enn hun selv forstår, når hun ikke er fornøyd. Hahaha. Hun er ikke en som puser og har medlidenhet når man ikke får til en scene. Hun kommer inn på settet og dytter deg rundt og roper ”En gang til, det er for stivt!!!”. Hun er også gøyal, uformell og en sånn regissør som kom med øl til sminkerommet og sa ”slapp av, det er jo bare oss” da jeg hadde bankende prestasjonsangst.
Sonja hadde premiere 26. desember.