Tekst: Le LD Nguyen Foto: PR/Norsk Filmdistribusjon
I dramakomedien Psychobitch møter vi to ungdommer som har fått mer enn nok av foreldrenes høye tanker om ungene sine, skolens krav og press og vennenes forventninger.
Men først og fremst er Psychobitch en romantisk film om det å stole på egne følelser og instinkter, og velge det som er rett for deg selv – noe som blir en stor utfordring for filmens to hovedpersoner; Frida og Marius.
Opprørske Frida spilles av Elli Rhiannon Müller Osbourne, som vi sist så i rollen som
lillesøsteren Emilie i Utøya 22. juli, mens rollen som det tilsynelatende glansbildet Marius bekles av Jonas Tidemann, kjent fra tv-serien Kampen. Relativt ferske skuespillere, altså. Begge har imidlertid en herlig tilstedeværelse foran kamera, men dette kan du lese mer om i filmanmeldelsen her >>.
FLINK TIL Å REFLEKTERE – MINDRE FLINK TIL Å HANDLE
Vi har tatt en prat med regissør Martin Lund, som før Psychobitch blant annet har levert en annen sterk komedie: Mer eller mindre mann (2012).
– Mer eller mindre mann handlet om hvordan generasjon X-folka – altså din egen generasjon – vegrer seg for å ta steget over i voksenverdenene slik deres foreldre kjente den. Hvordan vil du beskrive de største forskjellene mellom din generasjon kontra de unge menneskene vi møter i Psychobitch?
– Mitt inntrykk er at Generasjon Prestasjon mer enn gjerne reflekterer over – og snakker om – sine egne problemer og utfordringer. Mens generasjon X derimot kunne virke ute av stand til å ta i noe som helst hvis det luktet av alvor.
Hun mente det var på tide å slutte å være så flink hele tiden. At de isteden burde gå ut å gjøre opprør og spy i grøfta.
– I skrivearbeidet til Psychobitch lot jeg meg fascinere av den evnen dagens unge har til å forstå sin egen situasjon, og av den kanskje ikke like gode evnen til å gjøre noe med det som plager dem.
– En jente på 16 år skrev for eksempel en kronikk i Aftenposten om sin egen generasjon. Hun mente det var på tide å slutte å være så flink hele tiden. At de isteden burde gå ut å gjøre opprør og spy i grøfta. Det som fascinerer meg med dette, er selvsagt at hun velger å skrive en velformulert artikkel i Aftenposten istedenfor å bare gå ut å drikke og ralle.
– Man snakker om dessertgenerasjonen, generasjon X, generasjon Y, generasjon Z, millennials og Generasjon Prestasjon – både for å plassere omtrentlig når folk er født og for sikte til det samfunnet de vokste opp i og tidsånden som formet dem. Dine tanker rundt dette?
– Generasjoner oppstår selvsagt ikke i et vakuum og det å peke på samfunnet rundt ungdommene har vært en stor og viktig del av fortellingen i Psychobitch for meg. Å beskrive foreldre som er proppfulle av forventning og skryter uhemmet av barna sine. Å fortelle om hvordan skolen bidrar til karakterjag. Å vise frem et miljø rundt ungdommene som kan virke som det bare er lagt til rette for sporting og konkurranse. Og hvordan alt dette i sum er med på å danne en verden der det kanskje ikke er så rart at ungdom blir opptatt av å prestere.
FRYKTLØSE FRIDA
Regissør Lund avslører at ideen til Psychobitch, som han har både manus og regi på, oppsto da han lot seg fascinere av en rapport som kom for noen år siden, og som tok for seg Generasjon Prestasjon (også omtalt som generasjon Z), altså de som ble født utover 2000-tallet og er ungdommer i dag. Rapporten fortalte om ungdom som drakk mindre, røyket mindre, fikk bedre karakterer, gjorde mindre kriminalitet, og som mer enn gjerne var hjemme med foreldrene sine en fredags kveld. Det eneste som så ut til å gå i feil retning, var den dramatiske økningen i psykiske lidelser.
– Dette var utgangspunktet for at jeg ville finne ut av hvordan det egentlig var å være ung i Norge i dag. Hvorfor ser det ut til at så mange ungdommer lykkes utad, men på samme tid sliter sånn på et indre plan?
Jeg vil by på en slags diagnose av samfunnet.
– Tittelen Psychobitch er helt konkret det kallenavnet Frida får av Marius etter en krangel de har i begynnelsen av filmen. Frida går til psykolog og det er en billig merkelapp Marius gir henne for å beskytte seg selv. Men selv om Frida har det litt vanskelig psykisk, så har jeg vært veldig opptatt av å ikke diagnostisere henne. På sett og vis vil jeg heller by på en slags diagnose av samfunnet. Jeg håper at publikum vil synes Frida egentlig virker ganske fornuftig, kul og bra. Og at de utagerende tingene hun gjør, er delvis et forståelig opprør mot at alt rundt henne hele tiden presser henne inn i noe hun ikke vil være, nemlig som alle andre.
Marius blir plukket ut av læreren til å hjelpe Frida med skolearbeidet, men Frida er ikke så interessert i å bli «fikset» av den flinke Marius.
– Det er også denne fryktløsheten i Frida Marius etter hvert forelsker seg i. Og jeg håper at også publikum vil forelske seg litt i dette. For, får jeg de til å tenke at Frida kanskje til syvende og sist er mer normal enn alt rundt henne, – ja, da har jeg oppnådd noe av det jeg ville med denne filmen.
– Hva gjør nettopp Frida og Marius så interessante som karakter?
– Frida og Marius er motpoler. Marius er den feige og flinke. Frida den uredde og impulsive. Sånn sett er de karakterer det er veldig gøy å jobbe med for meg som regissør. Og jeg tror også at denne ulikheten skaper friksjon det er morsomt å oppleve på film. Min erfaring er at det ofte blir godt og underholdende drama av at ulike folk tvinges sammen. Og det er det som skjer i Psychobitch. Marius blir plukket ut av læreren til å hjelpe Frida med skolearbeidet, men Frida er ikke så interessert i å bli «fikset» av den flinke Marius. Dette er utgangspunktet for det turbulente møtet mellom Marius og Frida.
SPENNING I LUFTA
– Hva var de viktigste kriteriene for deg da dere gikk ut for å finne skuespillere?
– Jonas hadde jeg jobbet med tidligere, da jeg for fem år siden lagde NRK Super-serien Kampen. Jeg håpet at han fortsatt skulle være en like god skuespiller i dag, noe som altså viste seg å være tilfelle. Elli brukte vi lang tid på å finne. Frida-karakteren skal ha en gi-faen-holdning og ikke bry seg så mye om å være flink hele tiden. De kvalitetene viste seg å være vanskelig å finne blant ungdommene som kom inn i casting-rommet og bare ønsket å være så flinke som mulig.
– Hvordan instruerer du for å få mest mulig ut av såpass uerfarne skuespillere?
– For meg handler det om å snakke sammen om hva som skjer med de menneskene vi skal fortelle om, som de skal spille. Med Elli og Jonas kunne jeg heldigvis snakke på samme måte som jeg gjør med voksne utdannede skuespillere og det gjorde ting veldig mye enklere. Det handler stort sett mye om psykologi, om hva karakteren ønsker seg, vil, er redde for, og så videre. En ting jeg synes var ekstra interessant med akkurat Elli og Jonas, var at de har en temmelig ulik inngang til det å spille. Jonas går mer konkret til verks og kan med imponerende presisjon gjøre en scene nøyaktig slik vi har snakket om. Elli derimot, føler seg mer frem underveis og kan havne andre steder enn der vi snakket om, ofte med veldig spennende utfall. Denne forskjellen var noe jeg syntes ga en utrolig fin energi dem imellom. Det var alltid en spenning i lufta og ingen ting virket avklart og kjedelig.
SNØTUNGE GJØVIK
– Hva har vært de største utfordringene ved å lage denne filmen? Og de artigste tingene?
– Med Psychobitch satte jeg meg fore å lage en film som både skulle være underholdende og viktig på en og samme gang. Jeg ville at den skulle føles ekte, at karakterene var gjenkjennelige, 
og at miljøet og historien virket troverdig. Samtidig ville jeg at filmens større tematiske fortelling skulle ha klangbunn og si noe sant om dagens ungdomsgenerasjon, og om vår samtid. Det å bake denne større tematiske fortellingen inn i alle de relativt små scenene som utgjør fortellingen i Psychobitch var en stor utfordring for meg som manusforfatter og regissør.
– I tillegg er det alltid mange praktiske ting som må løses. For eksempel viste Gjøvik seg fra sin beste side når vi spilte inn filmen og bød på utrolige mengder med snø. Dette synes jeg ga en fin innpakning og stemning til filmen, men det var også utfordrende at det plutselig lavet ned en meter snø dagen før vi skulle skyte en scene oppe på et tak. I løpet av innspillingsperioden har vi hyra inn mange brøytegutter i Gjøvik-traktene, og jeg håper alle disse har ryggene sine i behold etter all måkingen de hjalp til med!