Tekst: Espen Svenningsen Rambøl
I The Girl in the Spider’s Web må Lisbeth Salander hamle opp med sin dypt forstyrrede tvillingsøster. I thrilleren Serenity blir Matthew McConaughey lurt trill rundt av femme fatale Anne Hathaway, mens i A Simple Favor prøver Anna Kendrick å spore opp sin femme fatale-nabo Blake Lively. Så på kultsiden sjekker vi ut forførende kvinner som slett ikke er til å stole på.
Kultklassikeren
PRETTY POISON
USA – 1968
Regi: Noel Black
Med: Anthony Perkins, Tuesday Weld, Beverly Garland & John Randolph
«What brought a nice kid like Sue Ann to a shocking moment like this?».
Etter å ha spilt Norman Bates i Psycho (1960) tilbragte Anthony Perkins mesteparten av sekstitallet i Europa, der han gjorde sitt ytterste for å unngå typecasting med en serie arthouse-filmer. Hans første Hollywood-produksjon etter Psycho kom åtte år senere; der Perkins portretterte nok en ung mann med psykiske problemer. Pretty Poison spiller på forventningene våre, og frykten for at han vil vise seg å være nok en sprøyte gal morder med skjeletter i skapet. Han er foreldreløse Dennis Pitt, som har tilbragt mesteparten av livet innelukket på en psykiatrisk klinikk etter en mordbrann i tenårene. Nå skal Dennis sendes ut i samfunnet igjen, og han blir tildelt en kjedelig fabrikkjobb på et sagbruk i Massachusetts. Dennis har en tendens til å dikte opp løgnhistorier for å piffe opp hverdagen, men tilsynsvergen Morton Azenauer (John Randolph) advarer Dennis om at virkeligheten kan være hard, og ikke et sted som vil ha tålmodigheten med fantasihistoriene hans.
Det er lett å skjønne hvorfor Weld var Stanley Kubricks førstevalg til å spille Lolita, men hun takket nei til rollen fordi: «I didn’t have to play it. I was Lolita». Ingen overdrivelse. Hun fulgte i fotsporene til så mange andre barneskuespillere; fikk et nervøst sammenbrudd i en alder av ni år, var en alkoholiker innen hun fylte tolv og hadde et selvmordsforsøk bak seg innen hun nådde puberteten. Tuesday Welds traumatiske oppvekst bidro trolig til at hun tidlig fikk et rykte som bråkmaker. Ting toppet seg under opptakene av Pretty Poison; og hun var i konstante konflikter med den unge regissøren Noel Black. Til tross for tumultene bak kamera gjør Weld en skikkelig bra skuespillerprestasjon her, og er en betydelig del av årsaken til at filmen fungerer så bra. Pretty Poison er eksentrisk, uforutsigbar og virkelig velregissert. Den ble nyinnspilt for TV i 1996. Pretty Poison er sluppet på Blu-ray i USA fra Twilight Time. Se samtidig: Body Heat (1981), The Last Seduction (1994) og Femme Fatale (2002).
Det er vanskelig å tro at Wicked, Wicked hadde premiere i 1973; samme år som Mean Streets, The Exorcist og Don’t Look Now. Med unntak av noen groteske scener gir deninntrykk av å være laget på midten av sekstitallet. DuoVision-formatet tilfører filmen fint lite, bortsatt fra noen fiffige øyeblikk som viser kontrastene mellom hva folk forteller og hva som egentlig skjedde. En gammel enke legger ut om sitt lykkelige ekteskap og karriere som berømt ballettdanser; mens den andre bilderuten avslører at hun var en lurvete stripper som drepte ektemannen sin. På et tidspunkt forteller Rick at han muligens drakk litt mer enn han burde etter at kona forlot ham, mens vi ser ham krype rundt på gulvet i fylla. Ting man kunne ha fortalt like bra med litt kryssklipping. Richard L. Bare klarer aldri bygge opp noen spenning, og fyller opp lydsporet med plagsom orgelmusikk tatt rett fra The Phantom of the Opera. Han hadde planer om flere filmer i DuoVision, men alt ble skrinlagt etter at Wicked, Wicked floppet. Formatet var lite kostnadsvennlig, siden man var nødt til å filme dobbelt så mange scener som for en normal spillefilm, og redigeringsarbeidet tok nesten et år. Wicked, Wicked fikk dessuten minimal forhåndsomtale, fordi MGM-eieren Kirk Kerkorian sugde ut penger fra studioets markedsføringsbudsjett for å bygge et kasino i Las Vegas. På grunn av «split screen»-formatet kunne heller ikke filmen vises på TV eller slippes på video, men etter flere års restaureringsarbeid ble Wicked, Wicked til slutt utgitt på DVD fra Warner Archive i 2014. Se samtidig: Peeping Tom (1960), Twisted Nerve (1968) og I Start Counting (1970).
Potensiell kultfilm
ROMEO IS BLEEDING
USA – 1993
Regi: Peter Medak
Med: Gary Oldman, Lena Olin, Juliette Lewis & Roy Scheider
«The story of a cop who wanted it bad and got it worse»
Romeo is Bleeding har alle elementene til en klassisk noir; en nihilistisk tone, hardkokt fortellerstemme, jazzy musikkspor og en frynsete antihelt som vikler seg inn i problemer takket være en fristende femme fatale. Den ungarske regissøren Peter Medak skrur imidlertid alt opp til et nærmest surrealistisk nivå av hysteri, og vrir knappen så langt forbi elleve at han sprenger høyttalerne. At filmen har en såpass skarp satirisk undertone skyldes trolig at manuset ble skrevet av en kvinnelig manusforfatter; Hilary Henkin, som blant annet også sto bak Patrick Swayze-klassikeren Roadhouse og Wag the Dog. Resultatet er en slags amfetamin-noir; overlesset av nakenscener, brutal vold og mye sleaze. Hovedpersonen Jack Grimaldi (Gary Oldman) er ingen uskyldig stakkar som tar seg vann over hodet; han er en slesk, grisk skittstøvel som får det han fortjener. En korrupt LAPD-sersjant som jevnlig mottar bestikkelser fra gangsterbossen Don Falcone (Roy Scheider), og avslører informanter som er i ferd med å vitne mot mafiaen. Jack er lykkelig gift med kona Natalie (Annabella Sciorra), men har fortsatt en affære med den enfoldige servitrisen Sheri (Juliette Lewis på sitt mest nasale).
Jack ser ut til å være drevet av selvdestruktive impulser lenge før han havner på kroken til den russiske mafia-leiemorderen Mona Demarkov (Lena Olin). En femme fatale på steroider, som umiddelbart fersker at Jack er et lett bytte. Etter at Mona Demarkov blir pågrepet av politiet får Jack ansvaret for å frakte henne til et hotellrom, og han ender umiddelbart opp på gulvet med henne. Mona legger ikke skjul på at hun prøver å drepe ham, men Jack vil bare pule. Han er hjelpeløst fanget i nettet fra første sekund, og den seksuelle besettelsen sender Jack dypt ned i et kaninhull der Mona systematisk knuser alle aspekter av livet hans. Romeo is Bleeding spiller på Gary Oldmans overlegne evne til å utstråle desperat selvforakt, og han synker gradvis lavere enn noen annen noir-antihelt før ham. Det er lite på rullebladet til svenske Lena Olin som antyder at hun ville være komfortabel med en så berserk rolle som Mona Demarkos, særlig en som krever at hun er såpass avkledd. Olin klarer dessuten noen fint få har klart før eller etter henne: å overskygge Gary Oldman på sitt mest maniske.
Mona Demarkos fortjener sin plass blant filmhistoriens mest minneverdige psykopater; en demonisk urkraft som manipulerer, frister, pirrer og forfører Jack – når hun ikke prøver å drepe ham med et vill flir og forrykt latter. Ofte mens hun enten er halvnaken eller ikledd et pikant utvalg av sexy undertøy. Romeo is Bleeding er forbløffende sleazy, og angivelig så voldsom at et par øyeblikk ble snauset bort for å få filmen forbi den amerikanske sensuren – blant annet en scene der Mona Demarkov kutter av seg selv venstrearmen med en sirkelsag. Lena Olins hemningsløse prestasjon hever egenhendig Romeo is Bleeding opp på et høyere platå, men den hysteriske tonen i filmen kan utvilsomt bli i meste laget for mange. Filmen floppet på amerikanske kinoer, godt hjulpet av en reklamekampanje som gjorde sitt beste for å selge dette som en konvensjonell actionthriller. Romeo is Bleeding ble sablet av mange kritikere i USA, som ikke akkurat følte at den var i takt med tidsånden. En anmelder slaktet filmen som «a sensless, tasteless and demented postmodern noir that has as much class as a gimpy $10 Times Square hooker», noe som i mine ører høres ut som en uimotståelig anbefaling. Romeo is Bleeding er sluppet på Blu-ray fra Twilight Time i USA. Se samtidig: The 4th Man (1983), The Hot Spot (1990) og The Loved Ones (2009).
Kultkalkunen
BODY OF EVIDENCE
USA – 1993
Regi: Uli Edel
Med: Madonna, Willem Dafoe, Anne Archer & Joe Mantegna
«This is the murder weapon. Her name is Rebecca»
Madonna var allerede grundig overeksponert da hun kledde seg kliss naken for denne latterlige erotiske thrilleren. Body of Evidence ble sluppet på den tiden Madonna var i ferd med å miste sin status som medieyndling, etter å ha gjort opprør mot sin egen image med en serie post-feministiske, krampe-provokative stunts. Hun hadde noen måneder tidligere lansert en bok full av pikante nakenbilder med tittelen «SEX», og slapp samtidig en av sine minst populære skiver: Erotica. Madonna ble bannlyst fra Vatikanet, skapte opptøyer etter å ha gnukket flagget til Puerto Rico mellom bena under et sceneshow – og klarte litt senere å få David Letterman til å miste fatningen, etter å ha oppfordret ham til å lukte på trusene hennes under et intervju. Moralistene var rasende. Og midt oppe i alt dette spilte hun hovedrollen som overkåt femme fatale i Body of Evidence, der hun står tiltalt for å ha bokstavelig talt knullet ihjel den aldrende elskeren sin. Hele filmen bærer preg av at Madonna hadde sett Sharon Stone i Basic Instinct, og deretter sa: «Den rollen vil jeg også spille!».
Hun er Rebecca Carlson, som arresteres for mord etter at hennes velstående elsker Andrew Marsh blir funnet død av et hjerteattakk, lenket til sengen med håndjern foran en hjemmevideo der de har røff bondage-og-kokain-sex. Rebecca bedyrer sin uskyldighet til forsvarsadvokaten Frank Dulaney (Willem Dafoe), som umiddelbart blir bergtatt. Hjemme har han trygg misjonærstilling-sex med kona Sharon (Julianne Moore), men Rebecca frister ham med forbudt S/M-frukt. Snart boller de frenetisk i hennes usannsynlig luksuriøse husbåt, mens Rebecca drypper flytende stearin på tissen hans. Mellom sexscenene får vi en masse melodramatiske scener fra rettsaken, der distriktadvokaten Robert Garrett (Joe Mantegna) hevder at Rebecca brukte den magiske vaginaen sin som mordvåpen for å få kloa i en arv på åtte millioner dollar – mens Dulaney roper ting som «It’s not a crime to be a great lay!». Mye av tiden går med til scener der advokatene skriker«objection!» i munnen på hverandre, mens dommeren knurrer «overruled!», «I’ll allow it!», eller «watch it, councelor!». Alt er like fjollete som det høres ut, men jeg var skuffet over å oppdage hvor kjedelig filmen er.
Produsent Dino De Laurentiis slengte åpenbart en del penger inn i dette tapsprosjektet, med respekterte navn på rollelista og høye produksjonsverdier. Mesteparten av budsjettet gikk til å betale Madonna, som fikk et større honorar enn alle de andre skuespillerne til sammen. Skuespillerlæreren hennes sa opp jobben like før innspillingen startet, frustrert over at «hun tror hun kan alt». Og det kunne Madonna så åpenbart ikke. Det er forunderlig at en så severdig artist er så fordømt lite severdig som skuespiller. Problemet er at hun overhode ikke er i stand til å utstråle sensualitet på film, og mister absolutt all karisma så fort man plasserer henne foran et filmkamera. Madonnas forsøk på å være sexy i Body of Evidence føles mest som en kalkulert merkevarebygging; håpløst innøvd og blottet for innlevelse. Det er naturligvis urettferdig å dømme kvinnelige skuespillere etter utseendet, men ikke til å unngå i en film som er bygget rundt hvor uimotståelig hovedpersonen er. Med tanke på hvor mange ganger rollefigurene påpeker hvor fordømt sexy, uimotståelig og blendende vakker Rebecca er, kunne man nesten ha trodd at Madonna skrev manuset selv. Isteden er der skrevet av Brad Milman; som sto bak et halvt dusin rett-på-hjemmekino-filmer med Christopher Lambert.
Hverken Madonna eller Willem Dafoe tok i bruk såkalte «body doubles», så de deltar selv i alt vi ser her. Inklusive det minneverdige øyeblikket en truseløs Madonna setter seg godt til rette på fjeset hans, mens Dafoe ligger og slurper på et bilpanser med ryggen full av knust glass. Dette er et par av de minst elegante sexscenene Willem Dafoe noensinne har deltatt i, og da inkluderer jeg Lars von Triers Antichrist. Madonna forsikret regissør Uli Edel om at uansett hvor langt disse sexscenene gikk, så ville hun gå et steg lengre. Hun hold løftet. Drøye to minutter ble snauset bort før filmen ble satt opp på kino med R-aldersgrense i USA. Til tross for all sin påtatte dristighet er Body of Evidence en skrekkelig konservativ film, der ting som stearinlys, lett bondage og håndjern blir skildret som skrekkelig perverst. Den typen film der sexscenene er akkompagnert av saksofonmusikk, og kvinner som våger å være seksuelt frigjorte er onde tøyter som får sin fortjente straff. Publikum hadde allerede sett Madonna naken fra alle vinkler i Sex-boken, og var slett ikke interesserte i å se Body of Evidence i det hele tatt. Filmen endte opp med å bli Razzie-nominert for blant annet verste film, regi, manus og kvinnelige hovedrolleinnehaver. Madonna sanket prisen for sistnevnte, men i rettferdighetens navn er absolutt alle dårlige her. Selv Willem Dafoe er ukarakteristisk fårete, og sliter skikkelig med den idiotiske dialogen. At filmen er et så håpløst slurvete håndverk er desto snodigere med tanke på at den ble laget av tyske Uli Edel; som tidligere hadde regissert Christiane F. (1981) og Last Exit to Brooklyn (1989). Den usensurerte utgaven av Body of Evidence ble i sommer sluppet på Blu-ray fra Shout! Factory i USA. Le samtidig av: The Million Eyes of Su-mutu (1967), Mata Hari (1985) og Black Magic Woman (1991).