Til tross for advarsler fra både fagmiljøer og Den ukrainske ambassaden i Norge, har Oslo Dokumentarkino og Vega Scene med støtte fra Fritt Ord likevel valgt å ikke bare gjennomføre visningen av Russians at War den 15. mai , men også invitere den russiske regissøren Anastasia Trofimova, og forsvarer dette som et bidrag til åpen debatt.
Ketil Magnussen i Oslo Dokumentarkino anser Russians at War som en verdig dokumentar, men overser at filmen langt fra gir et nøkternt bilde av krigen. Den menneskeliggjør okkupasjonsmakten og skyver krigsforbrytelser i bakgrunnen. Slik svekker filmen vår beredskap mot strategisk påvirkning – midt i en tid hvor Russland aktivt forsøker å påvirke opinionen i Europa.
Folkerettsbrudd bør ikke gis sceneplass i Norge
I et intervju med det kanadiske tidsskriftet POV Magazine bekreftet regissøren Anastasia Trofimova at hun tok seg inn i Ukraina via russisk-okkupert territorium uten tillatelse fra ukrainske myndigheter. «Siden jeg er russisk statsborger og dette nå regnes som russisk territorium etter russiske standarder, kan du bare passere der med passet ditt» uttaler hun.
Dette er et klart brudd på Ukrainas suverenitet og folkeretten – forankret i FN-paktens artikkel 2(4), Genève-konvensjonene og Ukrainas egen straffelov §332-1, som gjør ulovlig innreise til okkuperte områder straffbart med opptil fem års fengsel.
Ved å gi talerstol til en person som etter ukrainsk lov kunne vært tiltalt og deportert, bidrar arrangørene til å normalisere desinformasjon forkledd som dokumentar. Det vitner ikke bare om likegyldighet overfor folkerettsbrudd, men svekker aktivt skillet mellom okkupant og offer – i en tid hvor Norges egne sikkerhetsstrategier understreker behovet for økt beredskap mot påvirkningsoperasjoner.
En filmskaper med bakgrunn i statlig desinformasjon
Etter å ha vokst opp og studert i Canada, returnerte Trofimova til Russland i 2014 og begynte å jobbe for det statlige mediehuset Russia Today – en sentral aktør i Kremls globale desinformasjonskampanjer. Som kamerakvinne i det russisk-okkuperte Donetsk deltok hun i «Doctor Liza»-prosjektet, en humanitær fasade brukt blant annet til å legitimere ulovlig overføring av barn fra Donbas til Russland.
Etter seks år forlot hun RT i 2020, da kanalens rolle som propagandaverktøy ble internasjonalt eksponert. Siden har hun frilanset for vestlige medier – men med fortellinger fortsatt nært knyttet til russiske interesser. Når en slik aktør inviteres til Norge for å snakke om «krigens menneskelige ansikt», bør vi spørre oss om vi ikke samtidig gir plattform til et verktøy for strategisk narrativbygging på vegne av en aggressiv stormakt.
Beredskap starter med bevissthet – også i kulturlivet
Allerede den tyske filmteoretikeren Siegfried Kracauer advarte i From Caligari to Hitler om hvordan tysk film på 1930-tallet, gjennom følelsesladet estetikk og fortellerstil, bidro til å forberede befolkningen på autoritær tenkning gjennom å gi illusjon av innsikt samtidig som kritiske sammenhenger ble utelatt. Det samme ser vi i Russians at War, hvor portretter av russiske soldater overskygger okkupasjonens realiteter og krigsforbrytelser.
Ytringsfriheten skal ikke være et fripass for strategisk påvirkning. Nasjonal trusselvurdering 2025 advarer om at russisk etterretning retter seg mot norsk meningsdannelse nettopp for å svekke støtten til Ukraina.
Filmbransjen og kulturfeltet har derfor et ansvar som går utover kunsten alene. Ytringsfrihet fordrer dømmekraft – ikke minst når prinsippet brukes til å sette overgriper og offer på samme moralske linje. Å vise aktsomhet i møte med strategisk narrativ er ikke sensur. Det er samfunnsberedskap!
