Eva Victors bunnsolide regidebut Sorry, Baby markerer et nytt og modent blikk i internasjonal film. Filmen hadde verdenspremiere på Sundance Film Festival, der den vant den prestisjetunge Waldo Salt Screenwriting Award, før den ble vist med stor suksess både på Den norske filmfestivalen i Haugesund og under Oslo Pix. I Oslo konkurrerte den om publikumsprisen mot blant annet den norske dokumentaren Tre fedre, som til slutt gikk av med seieren, men Victor-filmen ble stående igjen som et av festivalens mest omtalte verk sammen med Kveldsvakt av Petra Volpe. Nå får den sin etterlengtede kinopremiere i Norge, en sjelden mulighet til å vitne en debut som kombinerer litterær sensibilitet, filmatisk presisjon og emosjonell ærlighet.
I Sorry Baby står Eva Victor som både har skrevet manus, regissert og spilt hovedrollen frem som en uredd forteller med evne til å balansere mørke og lys, smerte og humor. Ifølge Victor selv er Sorry, Baby også en fortelling om å overkomme traume, om hvordan et menneske gradvis lærer å leve med kroppens minner uten å la dem definere alt. Vennskapets makt og betydning står sentralt i denne prosessen.
Men filmen handler ikke om selve katastrofen, men om alt som følger om kroppens hukommelse, intellektets forsøk på å skape mening, og hvordan kjærlighet, for dem som er urokkelig tro mot seg selv, noen ganger betyr isolasjon. Hos Victor blir denne isolasjonen ikke et uttrykk for svakhet, men for selvoppofrelse, et stille valg som skaper avstand, også til dem man står nærmest.
Agnes sitt liv har truffet bunnen etter år med motstand, med både subtil manipulasjon og brutal mishandling på veien mot en akademisk karriere. Filmen tar opp et sjeldent behandlet tema: den begavede kvinnens sårbarhet i møte med en konvensjonell verden, en verden som fremdeles styres av patriarkalske forventninger, også i miljøer som liker å se seg selv som analytiske og akademisk opposisjonelle til dette. Hennes yrkesvei redefineres av den strukturelle brutaliteten som ofte villeder kvinnelige skjebner særlig dem som er dedikerte, ambisiøse, begavede og sjarmerende, som Agnes.
Eva Victor er revolusjonær i måten hun skildrer historien om en moderne kvinne som, i opposisjon til det destruktive og på tross av mishandlingen av hennes analytiske ambisjoner, bruker sin ensomhet som et våpen – et stille, men bestemt nei takk. Samtidig er protagonisten dypt bevisst på vennskap, kjærlighet, omsorg og humor, men i et samfunn der ingen har skånet henne, forsøker hun å finne en posisjon der hun som individ kan være vernet.
Selv om vennskapet står sentralt i Agnes sitt liv, er det heller ikke uten smerte. Hos Victor blir relasjoner aldri sentimentale, men komplekse, fulle av både varme og slitasje. Filmen er både poetisk og skarp, realistisk og humoristisk. Den veksler mellom rå realisme og kroppens utsatthet, språkets brutalitet og lavmælt, nesten ironisk humor. Denne humoren er aldri befriende, men snarere et vitnesbyrd om hvor dypt sårene sitter.
En av filmens mest spennende styrker er måten den retter et kritisk blikk mot den dobbeltmoralske akademia og et samfunn som altfor godt kjenner spillereglene men likevel bryter dem, og ofrer dem som trenger beskyttelse mest. I en verden der prestasjon, utholdenhet og rasjonalitet står som høyeste ideal, blir Agnes fanget i et system der ambisjon plutselig koster både krenkelse og misbruk – forhold som kvinnene i skoleadministrasjonen forsøker å dekke over.
Filmen viser med presisjon hvordan utdannelse og intellekt ikke nødvendigvis beskytter mot det institusjonelle hykleriet, men snarere gjør smerten desto tydeligere, for det er ikke aktuelt å hevne seg, og samtidig helt umulig å glemme!
Agnes bærer mye kjærlighet og omsorg for andre, men velger ensomheten og et liv uten barn. Valget fremstår ikke som bitterhet, men heller ikke som helt fritt. Det er et kompromiss: en måte å beskytte seg selv på når respekten uteblir i de relasjonene som skulle ha rommet trygghet. Dermed reiser filmen et eksistensielt spørsmål: Hva vil det egentlig si å ta ansvar for seg selv og forbli tro mot sitt eget indre i en verden som ikke stiller de samme kravene til seg selv?
Filmens tematiske resonans er her sterkest i møte med Virginia Woolfs Til fyret (1927). Mrs. Ramsays omsorg i Til fyret og Agnes sin kjærlighet i Sorry, Baby har samme paradoksale karakter: De er uttrykk for både nærhet og isolasjon. Begge kvinnene forsøker å ta ansvar for andre i en verden som ikke tar ansvar tilbake. Hos Woolf skjer dette i hjemmets intime rom; hos Victor i akademias kjølige korridorer. I begge tilfeller blir den ensidige omsorgen og ansvarsutøvelsen ensomhetens fødsel – integritetens urokkelige garanti, slik Simone de Beauvoir beskrev kvinnen i Det annet kjønn (1949).
Eva Victor er usedvanlig fin og troverdig i rollen som Agnes. Hun spiller med en lavmælt intensitet som gjør at hver bevegelse og hver stillhet føles meningsbærende. Det er en prestasjon uten overdrivelser, men med et emosjonelt nærvær som gjør rollefigurens indre liv merkbart, selv når hun sier lite. Rundt henne finner vi et solid ensemble. Naomi Ackie som vi husker fra Mickey 17 gir liv til Agnes sin nærmeste venninne med både varme og sårbarhet. Hun blir filmens etiske motvekt, et vitnesbyrd om at vennskap kan romme både kjærlighet og uutholdelig avstand. John Carroll Lynch tilfører tyngde og ro i en mindre rolle, mens Lucas Hedges bringer en mer uforutsigbar energi inn i filmen.
Det mest imponerende ved Sorry, Baby er motet. Motet til å vise frem det ubehagelige uten å utlevere, motet til å skildre omsorg og misbruk som overlappende erfaringer, motet til å gi ensomheten en verdighet. Eva Victor markerer seg her som en filmskaper med tydelig stemme, som tør å bryte med konvensjoner og som allerede i sin debut plasserer seg i et internasjonalt landskap.
Samtidig bærer filmen på et løfte til neste generasjon om at de skal ha noen å komme til, noen som kan lytte når de forteller sine egne, vanvittige historier – uten å bli uglesett. I en rørende scene lover Agnes sin bestevenninnes nyfødte barn nettopp dette, etter selv å ha blitt dømt og mistrodd. Det er filmens stille oppsummering: at avstand ofte er en knust kjærlighet som likevel lever videre og lover å bære på skuldrene det resten av samfunnet ikke engang gidder å tenke på.
