De er ikke bare blant landets mest særegne filmskapere – de er også et kunstnerpar med snart tre tiår bak seg som profesjonelle og personlige samarbeidspartnere. Historien deres begynte med en kortfilm og en bussholdeplass i Stavanger på midten av 90-tallet, da Arild Østin Ommundsen, på jakt etter en «engleaktig» rollefigur, fikk øye på den 17 år gamle Silje Salomonsen. Kort tid etter satt de på en kafé og drakk melk mens han forsøkte å overtale henne til å bli med i filmen. Hun stilte ham et spørsmål som fremdeles henger i: «Hva skal dere med denne filmen?» – et spørsmål som sparket i gang både en filmkarriere og, etter hvert, et liv sammen.
Et ektepar på sett og skjerm
Det profesjonelle samarbeidet var etablert lenge før kjærligheten oppsto, noe som kanskje forklarer den uvanlige tilliten og kreativiteten de deler i dag. Deres felles filmografi er tuftet på små team, stor frihet og en særegen evne til å jobbe tett og intuitivt – ofte uten store budsjetter, men med desto mer hjerte. Gjennom filmer som Eventyrland (2013), Tottori! Sommeren vi var alene (2020) og nå Alt skal bort, har de finjustert sin signatur: et nært og sanselig filmspråk med plass til både lek og livets tyngde, alltid formidlet med et sterkt personlig blikk.
Gjennombruddet som for alvor definerte deres kreative metode kom med Eventyrland i 2013 – et prosjekt som på mange måter snudde opp-ned på alt de tidligere hadde lært om filmproduksjon. Etter flere år i tradisjonelle produksjonsmodeller, bestemte Arild seg for å lage en film nesten helt alene – uten støtte, uten produksjonsselskap, og med bare et speilreflekskamera, to mikrofoner og Silje foran kamera. Det hele fremsto kaotisk og smått amatørmessig for utenforstående, som Silje forteller i dag, men bak det spartanske oppsettet lå en dyp tillit til fortellingen og samarbeidet: Filmen ble nominert i en rekke kategorier, og Arild alene stod bak klipp, produsent, regi, manus og foto – et enmannsfilmverk som også vant pris for beste musikk. For paret markerte filmen et vendepunkt. Ikke bare beviste de at kunstnerisk kvalitet og kompromissløs historiefortelling kunne blomstre utenfor systemets rammer – Eventyrland ble også et bevis på hva som skjer når to mennesker kjenner hverandres styrker og svakheter så godt at de tør å slippe kontrollen:
– Hadde forholdet vårt startet med at vi ble kjærester og deretter begynte å jobbe sammen, ville det nok vært vanskeligere. Men for oss begynte samarbeidet først og det har gjort hele forskjellen. Vi har jobbet sammen i snart 30 år, og det føles veldig naturlig. Ja, vi krangler, men nesten aldri om noe annet enn film, sier Arild Ommundsen med et smil.
To stemmer, én retning
Det blir altfor fristende å spørre hvordan to kreative sjeler som både er partnere i livet og på lerretet, håndterer uenighet i skapende prosesser for å navigere frem til en felles retning. Silje er den første til å svare, og med et glimt av beundring sier hun alltid har sett veldig opp til Arild. Men samtidig vet hun at hun har noe å bidra med – en annen type oversikt over detaljene der Arild holder i helheten.
–Uten meg hadde han aldri fått til det samme alene. Hun peker også på det praktiske i samarbeidet. De har jo familie sammen, og det preger også hvordan de jobber.
Arild bygger videre på dette og forteller at det handler om å ha noen man både stoler på og får ærlig motstand fra: –Jeg trenger noen som tør å si: «Dette funker ikke.» Og det gjør Silje. Da jeg laget Eventyrland alene, oppdaget jeg hvor ensomt det faktisk er å ikke kunne vende seg til noen og spørre: «Hva synes du om dette?» Den tryggheten vi gir hverandre, er helt avgjørende – både som mennesker og som medskapere.
Han sammenligner det med sitt arbeid som regissør: – Når jeg jobber med skuespillere, handler mye om å få dem til å føle seg trygge – da blir de friere og bedre. Jeg trenger det samme i regirollen, og med Silje har jeg det. Silje nikker og legger til at de er samkjørte, fordi de snakker om ideene og formen hele veien: – Vi deler både smak og humor. Det er aldri sånn at en plutselig går i en helt annen retning. Det er et kontinuerlig samarbeid.
Alt skal bort – Å rydde i et liv
Da Alt skal bort ble annonsert, ble det raskt tydelig at filmen hadde noe personlig ved seg – både i stemning, tematikk og nærhet til rollefigurene. Derfor ville jeg høre om hvor ideen egentlig kom fra. Silje Salomonsen svarte med oppriktighet og ettertanke at spiren til filmen ligger i personlige erfaringer – både hennes og Arilds – med å miste nære familiemedlemmer og stå midt i livet med spørsmålene: Ble jeg det jeg drømte om? Fikk jeg til det jeg skulle? I filmen møter vi en familie som rydder ut av foreldrehjemmet etter farens død – en prosess som også har røtter i Siljes egen oppvekst:
– Min far samlet på alt. Da han gikk bort, måtte vi – jeg og mine to eldre brødre – rydde barndomshjemmet. Plutselig sto vi der som voksne, men med gamle familiemønstre som fortsatt satt i veggene. Det gjør noe med deg å grave i en annens liv – en du trodde du kjente – og oppdage ting du ikke lenger kan spørre om.
Opplevelsen av å stå i mellomrommet mellom det man var og det man trodde man skulle bli, preger filmen sterkt. Det er ikke bare en historie om å rydde fysisk – men om å rydde i minner, relasjoner og selvforståelse.
Manusarbeid – Historien oppstår i rommet
Når Arild Østin Ommundsen snakker om manusarbeid, trer det raskt fram at manuset hovedsaklig fungerer som et utgangspunkt for struktur og dialog, men at han under opptak lar seg lede av det konkrete og sanselige: stedet, lyset, rytmen i det virkelige livet rundt produksjonen:
– I Eventyrland hadde han et ferdig manus på 90 sider, men brukte det aldri under innspillingen – filmen ble formet i møtet med virkeligheten, scene for scene. I Tottori! fantes det knapt et manus, ettersom yngste datteren deres ikke kunne lese. Alt skal bort ble skrevet som et tradisjonelt manus, men også her oppsto flere sentrale scener på settet, som for eksempel den rørende serviettsekvensen. Silje forteller:
– Serviettene lå bare der en dag, og så var det en av de kvinnelige skuespillerne som sa: «Sånne samlet jeg på da jeg var liten – for jeg skulle gi dem til barna mine når jeg ble stor.» Og plutselig var det helt tydelig: Vi var ti personer i rommet, fem kvinner og fem menn – og alle kvinnene kjente seg igjen i det. Ingen av mennene hadde noe forhold til det å samle på noe for å gi videre. De hadde kanskje samlet på ting, men ikke med tanke på neste generasjon. Det var et så tydelig skille.
Et hus med sin egen stemme
Når samtalen dreier inn på huset de filmet i, skjer det noe: Arild trår inn i et spor som bekrefter det jeg allerede har skrevet – at Alt skal bort gjør stedet til en rollefigur i seg selv:
–Jeg bodde i det huset under hele innspillingen, forteller han. Etter alle hadde reist hjem om kvelden, la jeg merke til at lyset traff taket på en spesiell måte klokka ni. Solen traff vannet utenfor, og lyset danset inn i stua. Jeg filmet det og viste det til Silje – vi hadde jo snakket lenge om at filmen trengte noe… noe uforklarlig. Noe som løftet den litt opp.
Resultatet ble en scene med datteren Billie, skutt spontant på kveldstid – uten mygg, uten full lydproduksjon, og med en etterpå-dubbing som de senere droppet til fordel for den opprinnelige magien. Lyset, stemningen, huset – alt hang sammen i en slags intuitiv fortelling som vokste frem like mye fra observasjon som fra planlegging.
Død – Når det praktiske møter det eksistensielle
Tap, død og opprydding får følge av varme, praktiske øyeblikk i Alt skal bort og det er nettopp i denne balansen at filmens tone finner sitt særpreg. Arild gjengir et minne fra filmfestivalen Cameraimage i Polen, der han for ti år siden deltok på en visning av The Right Stuff (1983) av Philip Kaufman. Under Q&A-en spurte Arild regissøren hvordan han klarte å kombinere slapstick-humor med det sublime og eksistensielle. Kaufman svarte:
– Det er bare sånn livet føles. Én stund sitter du og tuller med en venn, og neste øyeblikk er du dypt nede i noe trist.
Arild trekker parallellen til deres egen film:
– Det er egentlig det samme vi prøver å fange. Tonen. For livet er sånn. Det er ikke en ren linje. Han fortsetter: En kollega sa til meg at jeg har gitt meg selv en rolle der jeg får lov til å lage de filmene jeg vil. Det er ikke så vanlig lenger. Og kanskje er det nettopp tonen – balansen mellom humor, smerte og melankoli – som gjør filmen personlig.
Silje nikker og legger til:
– Vi har en hang til det triste og store i livet – ting betyr noe – men samtidig er vi ganske fjasete. Lite selvhøytidelige. Og det preger filmen.
Hun viser til tilbakemeldinger de fikk i Haugesund, hvor mange la merke til at Alt skal bort er en film om sorg som ikke velter seg i gråt, men heller viser sorgen slik den ofte er: praktisk.
– Du rydder. Du organiserer. Og så, plutselig, skyller bølgen over deg – en kopp, en sang – og du mister fotfestet.
Intuisjon og nærvær – å fange tonen i det virkelige
Alt skal bort skaper en distinkt stemning – kroppslig, gjenkjennelig, og ofte ubehagelig på en subtil måte. I enkelte scener, som når søsknene sniker seg bak møbler for å unngå uvelkomne gjester, balanseres det komiske med det trykkende. Arild forklarer at denne tonen springer ut av deres intuitive prosess:
– Manuset til Alt skal bort er ikke fylt med stemningsbeskrivelser, fordi vi visste at vi selv skulle lage det.Vi skrev det med skuespillerne i bakhodet – brødrene ble for eksempel castet mens vi skrev. Da formes tonen av personlighetene deres og det vi bringer sammen til materialet.
Paret understreker at for mye teknisk planlegging kan kvele nærværet.Silje utdyper hvordan dette også gjelder hennes spill foran kamera:
– Når Arild står bak kameraet, trenger jeg ikke vente på at noen roper noe fra et telt 20 meter unna. Jeg bare spør: Skal jeg gjøre sånn? Skal jeg gå dit? Det gir et nærvær og en frihet vi begge setter pris på.
Mange av de ordløse sekvensene – som lyset som danser på veggene – oppstod spontant under opptak.
Arild beskriver kvelden da solen traff vannflaten utenfor og kastet et lysmønster opp i taket:
– Jeg filmet det på ren impuls, men med en bakenforliggende tanke om at dette kanskje er det lille ekstra filmen trenger? Et godt eksempel på hvordan location åpner for muligheter man ikke kunne se for seg under manusfasen.
Søskenbånd, sorg og symbolsk frigjøring
Et av filmens sterkeste elementer er skildringen av søskenrelasjonene. Kjemien mellom de tre rollefigurene oppleves ekte – som om vi ser mennesker som faktisk har delt et liv. Det var ingen tilfeldighet.
– Skuespillerne ble castet tidlig og inkludert i idéarbeidet. Vi spurte hva de selv hadde opplevd. Det gir eierskap og trygghet, sier Arild. – Du får ikke troverdig søskenkjemi hvis de møtes to dager før opptak.
Silje deler at de internt lenge bare kalte dem «søsken», og at rollefordelingen oppstod naturlig. Arild trekker frem Torbjørn Berglund Eriksen som et eksempel på ekte innlevelse:
– Mange trodde han faktisk var komponist. Men han er en av Norges største teaterskuespillere – og kan faktisk spille og komponere. Det ligger ekte forståelse bak det han gjør.
Mot slutten av filmen brenner søsteren farens noter – en scene full av symbolikk. Silje spiller søsteren og sier:
– Det handler ikke om selve notene, men om tiden de delte. Som når du tegner med barnet ditt – det er ikke tegningen som betyr noe, men øyeblikket.
Arild legger til en liten fun fact: de arkene hun brenner, er faktisk notene til musikken vi hører i den samme scenen. Det blir som en siste fremføring for faren.
Silje reflekterer over rollefigurens livsvalg:
– Kanskje hun en gang hadde store musikkerdrømmer, men har innsett at det ikke ble sånn. Det er en del av midtlivskrisen, men også av livet hun faktisk lever.
De avslutter med en felles tanke:
– Vi liker at folk kan legge inn sin egen mening. Om det er å brenne en drøm, frigjøre seg, eller bare gjøre et valg – det må få lov til å være åpent.
