Petra Volpes nyeste film leverer igjen i skjæringspunktet mellom samfunnsvirkelighet og filmkunst. Kveldsvakt dykker ned i helsetjenestens skyggesider og utforsker samtidig den menneskelige utholdenheten i omsorgsyrket. Resultatet er en film som setter seg i kroppen fra første bilde.
Volpe er en filmskaper som aldri vender seg bort fra samfunnets ubehagelige sannheter. Hun startet med Dreamland (2014), som tok oss inn i prostitusjonens skyggesider. Tre år senere slo hun internasjonalt gjennom med The Divine Order, filmen som minnet oss om den ufattelige virkeligheten at sveitsiske kvinner først fikk stemmerett i 1971. Med The Golden Years (2022) viste hun en lettere, men likevel skarp side, en satirisk roadmovie om alderdom og frihet, som ble årets mest sette sveitsiske film.
Når hun nå gir oss Kveldsvakt, føyer den seg inn i dette mønsteret: hun vil gi stemme til dem som systemet glemmer, men som samfunnet ikke kan klare seg uten. Sykepleieren Floria Lind skal gjennom en «vanlig» nattevakt, men opplever et underbemannet skift som utsetter henne for stadig økende intensitet. Mangelen på arbeidskraft går utover pasientene, menneskehistoriene og ikke minst hennes egen psykiske helse.
Selv om vi inviteres inn i et sveitsisk sykehusdrama, utvikler filmen seg til nesten som en thriller gjennom sin kontinuerlige, belastende intensitet. Filmen viser oss det vi vanligvis ikke vil se: hvordan helsevesenet holder seg flytende på at enkeltpersoner ofrer seg natt etter natt.
Parallellene til norsk virkelighet er åpenbare. Kveldsvakt kunne like gjerne ha skjedd på et norsk sykehus for den snakker om en felles krise i omsorgssektoren, på tvers av landegrenser: underbemanning, sykepleierflukt og pasienter som ikke får den oppfølgingen de trenger. Filmen viser oss ikke dødsfall blant ansatte men vi vet at i norsk virkelighet har omsorgsyrker flere ganger kostet liv og helse for dem som står i tjenesten. Det er den samme grunnleggende skjevheten: at systemet sliter ut menneskene som holder det oppe.
Likevel har dette til nå ikke rørt nok ved politikerne til å utløse nødvendige tiltak. I stedet møter vi ofte et språk av unnskyldninger og symbolhandlinger blomster, takketaler og markeringer som blir en billig erstatning for reell politisk handling.
Filmens sveitsiske originaltittel er Heldin. Den norske oversettelsen fortjener oppmerksomhet. Det ble ikke Heltinne på norsk, men i stedet Kveldsvakt. Valget er både presist og genialt. For alle som kjenner omsorgsyrkets virkelighet i Norge, klinger ordet Kveldsvakt med mer enn bare et skift i døgnet. Det peker også mot den kjønnsdelte arbeidsdelingen i omsorgsfeltet. Den siste arbeidskvinnehelserapporten viste at kvinner er kraftig overrepresentert på kveldsvakter, nettopp på grunn av dobbelbelastningen som oppstår når omsorg for pasienter kombineres med omsorgsansvar hjemme.
Tittelen blir dermed ikke bare en beskrivelse av filmens ramme, men en subtil kjønns- og samfunnskommentar i seg selv. I kontrast til det sveitsiske, mer marginaliserende Heldin, fremstår den norske kontekstualiseringen som mer treffsikker og den krever en samfunnskritisk refleksjon fra oss som ser filmen.
Kveldsvakt er fiksjon, likevel kan den oppleves nesten dokumentarisk. Kameraet er tett på ansikter, hender og bevegelser. Vi får følelsen av å være på vakt sammen med Floria. Det er ikke spektakulært men det er presist. Nettopp denne nærheten som gjør filmen så sterk. Volpe selv sa under samtalen med meg: «The private is political.» Hun mener at det å zoome inn på et enkelt menneske, både bokstavelig og i overført betydning, kan være en politisk handling. Og det er det vi opplever her i hvert nærbilde av en sliten skulder eller et blikk som søker ro, ligger et helt samfunnsproblem.
Leonie Benesch gjør en formidabel hovedrolle som Floria Lind. Hun er kjent fra Babylon Berlin og Læreværelset, og har allerede en rekke krevende roller bak seg. Dette er den tredje rollen på rad der hun i hovedrollen håndterer yrkesrelaterte kriser på jobb – i Læreværelset som lærer, i September 5 som journalist og nå i Kveldsvakt som sykepleier. Her kommer min oppfordring til norske kinoer: arranger et eget «yrkes-maraton», der disse tre filmene vises samlet som et portrett av arbeidets kriser og menneskene som står midt i dem.
Leonie Benesch viser igjen hvordan et enkelt menneske kan bære en hel film. Alt fremstår troverdig, og det er ikke tilfeldig: hun fikk faktisk praksis på sykehus for å lære de yrkesutøvende bevegelsene og oppgavene hun skulle gjenskape foran kamera. Resultatet er at alt hun gjør på lerretet ser naturlig og autentisk ut.
Judith Kaufmanns foto gir filmen et sterkt visuelt uttrykk. Hun og Volpe bestemte seg for å bruke sykehusets hvite vegger som et lerret og la blåfargen i uniformene tre tydelig frem. Dermed blir menneskene synlige, midt i alt det sterile. Kameraet fanger også kroppens bevegelse. Floria er i kontinuerlig bevegelse som gjør filmen fysisk og kroppslig. Publikum kjenner tempoet, pulsen og trettheten på kroppen.
Til tross for Florias dedikasjon og utholdenhet skjer feil under hennes vakt – trettheten setter seg i kroppen. En pasient forsvinner, en annen får feil medisin. Men Kveldsvakt gjør det klart at dette ikke er individets feil. Når bemanningen ikke er tilstrekkelig, når ansvaret blir for stort for den enkelte, da blir feilene uunngåelige. Filmen minner oss om at helsekrisen ikke er et resultat av enkeltfeil, men av strukturell svikt.
Kveldsvakt er en viktig film, kanskje årets viktigste, fordi den forener kunstnerisk uttrykk og samfunnskritikk på en makeløs måte. Den er estetisk vakker, men samtidig politisk nødvendig. Den gir oss en sterk opplevelse som både rører oss og utfordrer oss. Og den minner oss om at sykepleiernes kamp ikke bare er deres egen, den er vår alles. For uten dem stopper alt opp. Dette er en film som bør ses av flere enn festivalpublikummet. Den bør være pensum både for ansatte, politikere og beslutningstakere.
