Stephen King skrev denne dystopiske romanen under sitt pseudonym Richard Backman tilbake i 1979. Sånn sett er det forståelig om man får litt frysninger på ryggen over forfatterens evne til å “se fremover” i tid. The Long Walk tar nemlig temperaturen på samfunn, kultur og den menneskelige psykologi på en måte som lett kan overføres til også dagens USA.
I det som skal forestille et alternativt USA, har landet fått et totalitært styre. Årlig arrangeres et løp hvor 100 unge menn deltar og hvor utfordringen går ut på å gå så lenge og langt man klarer, uten å falle under 6,5 kilometer i timen. Bryter man denne regelen etter tre advarsler, blir man skutt. Vinneren får alt hva han måtte ønske, samt en hyllest for evigheten. Hele seansen kringkastes i tillegg på fjernsyn.
Hovedmotivet for å delta er tilsynelatende rikdom og berømmelse. Landet har nettopp vært igjennom en lengre krigsperiode, og det årlige konseptet med The Long Walk blir promotert som symbol på heroisk tapperhet, på stor arbeids- og innsatsmoral. Samtidig har deltakerne også langt mer personlige motiver for å delta enn bare stjernestatus. Mange av de unge mennene er fattige som ønsker å hjelpe sine familier. Andre søker berømmelse og iakttagelse. Atter andre igjen har behov for noe så banalt som det å få en venn, eller bare noe å snakke med. Her skildrer historien en finfin blanding av rollefigurer som blir ansikter på mang en relaterbar side av oss mennesker, enten det er griskhet og egoisme, eller det å hjelpe andre underveis, med nestekjærlighet.
Som enkelte sikkert her gjenkjenner, er det store likheter mellom Kings univers og handling, og Suzanne Collins The Hunger Games-bøker. Regissør Francis Lawrence er også mannen bak disse filmatiseringene, og i likhet med heltehistoriene om Katniss Everdeen, har også hans siste film klare helter i front.
Cooper Hoffman (Licorice Pizza) er hovedrollen Raymond Garraty, en voksen og oppvakt 16-åring som skal vise seg å ha sterke egne grunner til å gå denne lange veien. Rundt seg omgis han av veldig forskjellige menn, deriblant den smått mystiske Peter McVries, spilt av David Jonsson (Alien: Romulus). De to får raskt et nært forhold til hverandre og blir gode venner. Underveis blir denne tunge veien de går sammen til en øvelse ikke bare i mental- og fysisk utholdenhet – det handler også om evne til samarbeid, medfølelse, fellesskap og anti-egoisme.
The Long Walk er en brutal film. Lawrence og Kings tematikk er ubehagelig, konfronterende og røff nok i seg selv, men underveis vises også svært grove voldsscener som ikke er for de sarte. I rollen som den sjefete Generalen som leder The Long Walk, står Mark Hamill i det som er en nokså karikert og overdrevet rolle. Men likhetene til krig er her påfallende. Det er typetegninger i miljøet, brutale roller som fordeles, og mennene utvikler et sterkt samhold i det som tross alt er intense og skjellsettende timer og stunder sammen.
Det er beundringsverdig at Lawrence har valgt denne røffe stilen, ikke minst fordi det hever realismen og troverdigheten. Her har man heldigvis ikke forsøkt å dempe det røffe uttrykket for å få en lavere aldersgrense på filmen. Og underveis blir man nesten selv fysisk utmattet, både av det faktum at rollefigurene går ustanselig i nesten to timer, men også grunnet den grove visuelle gjengivelsen av kroppslige skader.
Grepet med å la nærmest hele filmen foregå slik som dette, med konstant gange og dialoger underveis, gjør filmen litt småkjedelig innimellom. Ikke alt som mennene snakker om oppleves like interessant, ei heller fengende for helheten. Like ofte glimter den dog til med riktig gode enkeltscener, inkludert hjerteskjærende og sjokkerende. The Long Walk er dog ikke noe klassisk King-grøsser. På ingen måte. Den er et dystopisk drama, med satiriske og samtidskommenterende elementer i seg som gjør den nokså interessant underveis. Samtidig skorter det like fullt lørlite på troverdigheten underveis. Det er overraskende få som ser ut til å få noe så banalt enkelt som gnagsår eller andre kroppslige utfordringer underveis. I hvert fall klages det imponerende lite. Uten å røpe hvor lenge mennene holder det gående, er også fraværet av søvn og påfølgende hallusinasjoner noe jeg føler filmen kunne tatt mer og bedre tak i for å heve realismen.
På den annen side er skuespillet utrolig bra, gitt handlingen og settingen. Både Hoffman og Jonsson i front bærer sine roller solid, og flere biroller gjør også virkelig inntrykk igjennom ofte små, men viktige motpersonligheter til hovedpersonene. Stephen King viser med denne historien at han ikke bare er spenningens mester. Han er også en eminent dramaturg og menneskekjenner, noe han særlig har vist igjennom sterke bøker som Den Grønne Mil, The Shining og Dolores Claiborne – alle portretter det er lett å kjenne seg igjen i, og/eller leve seg godt inn i.
The Long Walk er i det hele tatt en tematisk og lagvis kompleks film, selv om den også er gjort forholdsvis nakent realistisk og “enkel” i stil og form. Det kan være lett å like Lawrence sin brutale stil, samtidig som den noe ironisk også gjør den småkjedelig underveis. Som et fascinerende tidsportrett av en tenkt nasjon og dets styresett, (u)kultur og temperament, føyer den seg inn i rekken av årets USA-kritiske filmer, slik Eddington og One Battle After Another i særdeleshet også gjør. Spørsmålet som henger igjen i luften til slutt, er… blir man et bedre og rausere, eller et kaldere og mer egoistisk menneske underveis på en slik krevende tur og reise? The Long Walk skildrer problematikk som dette ganske så bra og underholdende.
