Hva gjør du når dine gjentatte bønnfall om opprustning og beredskap blir ignorert? Og en natt kommer uklare meldinger om at fremmede skip nærmer seg? Dette er utgangspunktet for Blücher, regissert av Daniel Fahre, en film som allerede er vist på flere festivaler, blant annet i Haugesund, og som har kinopremiert denne uken.
Den tar utgangspunkt i en dramatisk hendelse fra 2. verdenskrig, men peker samtidig fremover mot spørsmål om beredskap, ansvar og statlig unnfallenhet. Filmens aktualitet er slående. Mens vi leser om økte ulovlige russiske droneflyvninger i Norge og andre NATO-land, minner Blücher oss om hva som skjer når beredskapen er utilstrekelig og staten nøler. Hendelsene i 1940 klinger ubehagelig tett på våre egne sikkerhetspolitiske utfordringer, og gjør filmen til mer enn en historisk rekonstruksjon – den blir et varsko.
Samtidig er det vanskelig å ikke trekke paralleller til Slangeøyen (Ostriv Zmiinyi) i Ukraina i 2022, der en liten garnison sto imot den russiske marinen. Oscarsborg 1940 og Slangeøyen i 2022 er to ulike epoker, men deler kjernen: Hva gjør du når du må møte krisen asymmetrisk og alene?
NRKs Birger Vestmo skrev nylig at «en av de viktigste handlingene i norsk krigshistorie er selvsagt verdt en spillefilm.» Blücher viser hvorfor. Natt til 9. april 1940, da meldinger om ukjente skip i Oslofjorden tikket inn uten klare ordre fra overkommandoen, valgte oberst Birger Eriksen å åpne ild. Den tyske krysseren Blücher ble senket, noe som forsinket invasjonen av Oslo og ga konge og regjering tid til å flykte. Men som filmen minner oss på, er dette ikke bare en historie om heltemot, det er også historien om en mann som senere måtte stå til rette for sine valg.
Fortellingen veksler mellom de intense timene på Oscarsborg og etterspillet i 1946, da en militær undersøkelseskommisjon gransket Eriksens beslutning. Her møter vi høyesterettsdommer Erik Solem (Terje Strømdahl) og kommandør Per Askim (Jon Øigarden), som presser Eriksen hardt i spørsmålet om hans dømmekraft. De fungerer nærmest som filmens motstandere: ikke tyske soldater, men landsmenn som etter krigen heller vil mistenkeliggjøre enn å forstå. Rettsscenene skaper dermed en dramatisk kontrast til kampnatten, og minner oss om at ansvaret for krig ikke bare bæres på slagmarken, men også i ettertidens rettslokaler.
Hvorvidt Eriksen faktisk tok den riktige beslutningen, blir aldri fullstendig avklart. I stedet inviteres publikum til å reflektere over hva ansvar og dømmekraft betyr når staten svikter sine egne. For selv om historien i seg selv er spennende, oppstår det tomrom i filmen fordi mange av de øvrige figurene ikke gis rom til å utvikle seg. De forblir i stor grad fortellerdrivende biroller, snarere enn selvstendige hovedroller, og dermed mister filmen noe av den menneskelige bredden den ellers legger opp til.
Filmopplevelsen bærer preg av styrke i iscenesettelsen av krigstidens atmosfære. Lyden av mørk fjord, anspente soldater og det uunngåelige øyeblikket før skuddet løsnes, gir seeren en følelse av historisk nærvær. Samtidig er noen av svakhetene åpenbare: rettsscenene mistenkeliggjør Eriksen mer enn de tydeliggjør den større politiske svikten, og filmen unnlater å sette krisen inn i en bredere forsvarspolitisk kontekst. Dermed risikerer Blücher å stå igjen som et personlig drama mer enn som et nasjonalt oppgjør.
Bjørn Sundquist er filmens ubestridte tyngdepunkt. Som oberst Eriksen viser han en rolleforståelse så presis at han både fremstår som en del av en militær struktur og som en mann forlatt av den. Hver gang kameraet fanger ham foran kartet eller under kryssild i kommisjonens spørsmål, bærer Sundquist hele filmens nerve. I birollene gjør særlig mannskapet på Oscarsborg inntrykk; de skildres som unge, uerfarne, men samtidig fanget i en situasjon de ikke kan trekke seg unna.
Rollefigurene i filmen gir dermed et tverrsnitt av hvordan enkeltmennesker bærer konsekvensene av statens unnfallenhet. Vi ser offiserer som nøler, soldater som adlyder, og en kommisjon som etter krigen heller vil mistenkeliggjøre enn å lære. Denne menneskelige dimensjonen er et av filmens sterkeste kort: den minner oss om at krig ikke avgjøres av abstrakte strategier, men av konkrete beslutninger tatt av mennesker som må leve med dem.
De etiske dilemmaene står tydelig frem: Var Eriksen for rask? Var det riktig å trosse manglende ordre? Eller var det nettopp hans handlekraft som reddet landets myndigheter? Filmen gir ingen enkle svar, men stiller spørsmålene på en måte som gjør dem brennende aktuelle. Når vi i dag diskuterer forsvar, beredskap og politisk nøling, gir Blücher et ubehagelig ekko fra fortiden!
Som helhet står filmen igjen som både en hyllest og en utfordring. Den løfter frem en avgjørende hendelse og gir den nytt liv på lerretet, men overlater de dypeste spørsmålene til oss som ser den. Kanskje er det nettopp der Blücher finner sin styrke: ikke som et ferdig svar, men som et speil på hvordan et land møter krig, og på hvordan enkeltmennesker tvinges til å bære en nasjons skjebne alene.
Nettopp derfor er spørsmålet om krigsfilmer fortsatt aktuelt. Etter debattene rundt Nr. 24 og Quislings siste dager ble det slått fast at Norge aldri helt har tatt et oppgjør med krigsårene. Traumene ligger delvis ubearbeidet, minnene uordnet, fortiden ufullstendig reflektert. Ved å løfte frem enkeltøyeblikk som dette, kan filmen både fungere som underholdning og som en del av en større samtale om hvordan vi forstår vår egen historie – og hvordan vi bruker den til å møte fremtidens kriser.
